NOR-2010-2-002

2010-00258P

12/02/2010

précis décision abrégée

Den 12. februar 2010 sa Høgsterett dom i

HR-2010-00258-P, (sak nr. 2009/1575), sivil sak, anke over dom,

A AS                              (advokat Ingvald Falch)

                              (advokat Thomas Horn – til prøve)

                              Rettsleg medhjelpar:

                              (advokat Dagfinn Clemetsen)

mot

Staten v/Finansdepartementet          (Ass. regjeringsadvokat Tolle Stabell)

                              Rettsleg medhjelpar:

                              (Regjeringsadvokaten

                              v/advokat Christian H.P. Reusch)

og

HR-2010-00258-P, (sak nr. 2009/1663), sivil sak, anke over dom,

I.

Staten v/Finansdepartementet          (Ass. regjeringsadvokat Tolle Stabell)

                              Rettsleg medhjelpar:

                              (Regjeringsadvokaten

                              v/advokat Christian H.P. Reusch)

mot

B AS

C AS

AS D

AS E

AS F

G AS

H AS

I AS                              (advokat Ingvald Falch)

                              (advokat Thomas Horn – til prøve)

                              Rettsleg medhjelpar:

                              (advokat Dagfinn Clemetsen)

II.

B AS

C AS

AS D

AS E

AS F

G AS

H AS

I AS                              (advokat Ingvald Falch)

                              (advokat Thomas Horn – til prøve)

                              Rettsleg medhjelpar:

                              (advokat Dagfinn Clemetsen)

mot

Staten v/Finansdepartementet          (Ass. regjeringsadvokat Tolle Stabell)

                              Rettsleg medhjelpar:

                              (Regjeringsadvokaten

                              v/advokat Christian H.P. Reusch)

RØYSTING:

(1)     Dommar Utgård: Saka gjeld omlegginga i 2007 av den reieriskatteordninga som vart innført i 1996. Etter 1996-ordninga var skipsfartsinntekter ”fritatt for skatteplikt”, likevel slik at uskatta inntekter vart skattlagde på det tidspunktet dei vart nytta til utdeling eller reiarlaget gjekk ut av ordninga. Etter 2007-ordninga er skipsfartsinntektene skattefrie med endeleg verknad. Reieria betaler berre ein mindre tonnasjeskatt. I overgangsreglane er det fastsett at reiarlag som var med i 1996-ordninga og som hadde uskatta midlar, ved overgang til 2007-ordninga etter nærare reglar må innbetale delar av den latente skatten på uskatta midlar. Dette kan skje over 10 år. Spørsmålet er om denne ordninga er i strid med tilbakeverknadsforbodet i Grunnlova § 97 og/eller med protokoll 1 artikkel 1 til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK P1-1).

(2)     Skattlegging av norske reieri før 1996-ordninga vart innført

(3)     Etter dei skattereglane som gjaldt fram til skattereforma av 1992, var dei formelle skattesatsane som óg gjaldt for reieri, høge – noko over 50 prosent. I praksis var reieriskattlegginga likevel svært gunstig, då reieria i stor grad kunne opparbeide skattekredittar, særleg gjennom tidfestingsreglane. Det gjaldt både på inntekts- og utgiftssida.

(4)     Skattereforma i 1992 hadde som eit hovudføremål at skattenivået i størst mogeleg grad skulle vere likt for alle typar næringsverksemd. Reieria vart ved reforma langt på veg underlagde det same skatteregimet som andre næringar. Og sjølv om den formelle skattesatsen var redusert frå noko over 50 prosent til 28 prosent, vart skattlegginga av reieria skjerpa som følgje av at skattegrunnlaget vart utvida og særordningar tekne bort. Av omsyn til at reieria var sterkt konkurranseutsette og opererte i ein internasjonal marknad, vart avskrivingssatsen for skip likevel sett noko høgare enn det som vart rekna å følgje av vanleg kapitalforringing. Med ein avskrivingssats på 20 prosent kunne reiarlaga såleis framleis opparbeide ganske store skattekredittar.

(5)     Bakgrunnen for 1996-ordninga

(6)     Frå næringa si side vart det gjort gjeldande at rammevilkåra likevel ikkje var gode nok, og at det derfor burde kome ei ny reieriskatteordning. Det vart særleg vist til at reieria hadde langt gunstigare vilkår i mange andre land. Reieria meinte at det under ei slik ny ordning måtte finnast ei løysing som ikkje kravde innbetaling på skattekredittane som var opparbeidde tidlegare.

(7)     I mars 1996 gjorde regjeringa, som var mindretalsregjering med grunnlag i stortingsgruppa til Arbeidarpartiet, i Ot.prp. nr. 36 (1995–96) framlegg om at avskrivingssatsen for skip i Norsk internasjonalt skipsfartsregister skulle aukast frå 20 til 23 prosent for å styrke konkurranseevna til reieria.

(8)     I april 1996 kom Norges Rederiforbund med eit framlegg til nye reglar om skattlegging av reieriverksemd. Framlegget innebar at reieria skulle betale årleg tonnasjeskatt. For skatt på inntekt var framlegget følgjande:

”-     Overgang til en ordning med særskilt beskatning forutsettes gjort uten gevinstbeskatning. Eventuelle latente skatteforpliktelser betales ved utbetaling av utbytte eller salg av aksjer.

-     Dersom rederiet på et senere tidspunkt går over til vanlig beskatning, for eksempel fordi kriteriene ikke lenger oppfylles, kommer ubeskattet verdistigning til beskatning.

-     Selskap innenfor ordningen innbetaler skatt relatert til utbytte ved utdeling. Allerede betalt skatt på netto finansinntekter og eventuell tonnasjeskatt trekkes fra i utbytteskatten slik at skatten blir 28 prosent ut fra skattereformens prinsipp om samordnet beskatning. Norske aksjonærer gis rett til godtgjørelse på vanlig måte slik at utbyttet ikke dobbeltbeskattes.

     …

-     Dersom norske aksjonærer flytter ut fra Norge, beskattes disses andel av den ubeskattede reserven i selskapet på utflyttingstidspunktet.”

(9)     I omtalen av ordninga er det sagt at ho inneber ”skattekreditt”, og at ”[o]rdningen fører ikke til skattefritak, men til en skatteutsettelse”. Og i ei samanlikning med den nederlandske ordninga er det presisert at ”[d]et forslaget som legges frem her innebærer ingen endelig skattefrihet”. Skattegrunnlaget ved utgang frå ordninga skulle vere ”bokført verdi av selskapets eiendeler”.

(10)     Fleirtalet i Stortinget meinte framlegget frå regjeringa ikkje tok tilstrekkeleg omsyn til utfordringane næringa stod overfor. I Innst. O. nr. 81 (1995–96) side 6 uttala den avgjerande fraksjonen i finanskomiteen mellom anna følgjande:

”Med den maritim-tekniske kompetanse og de sikkerhetsmessige og miljømessige standardene som gjennomgående kjennetegner den norske handelsflåten gir dette, etter disse medlemmers mening, norsk skipsfart en enestående mulighet til å hevde seg i konkurransen både i gamle og nye markeder gitt at rammevilkårene ikke er vesentlig dårligere enn i våre nærmeste konkurrentland. Disse medlemmer mener derfor det haster med å justere rammevilkårene for norsk skipsfart for å opprettholde konkurransedyktighet og hindre utflagging.”

(11)     Den same fraksjonen uttala vidare i innstillinga på side 14:

”Disse medlemmer fremmer derfor et forslag til beskatning av rederiene som innebærer at det ikke skal svares skatt på overskudd så lenge dette beholdes i rederiet.”

(12)     Det vart vedteke ei lov, lov av 28. juni 1996 nr. 48, med endring av skattelova av 1911 der det som § 51 åttande og niande ledd vart tilføya følgjande:

”Aksjeselskaper som eier eller leier skip eller entreprenørfartøyer i fart, eller borefartøyer, kan velge en særskilt rederibeskatning slik at nettoinntekt av egne og innleide fartøyer i slike selskaper unntas fra beskatning etter denne lov. Netto finansinntekter beskattes ordinært. I tillegg skal det svares en tonnasjeavgift i henhold til lov av 19. juni 1964 nr. 20 om måling av fartøyer § 7 a.

Skatteloven § 58 gjelder ikke for selskaper som beskattes etter foregående ledd.”

(13)     Lovendringa danna utgangspunkt for det utbygde lovvedtaket som kom seinare same året. Det vart også gjort eit oppmodingsvedtak i Stortinget – eit fleirtalsvedtak – der regjeringa vart beden om å kome med framlegg til ny reieriskatteordning, jf. Innst. O. nr. 81 (1995–96) side 17–18 og Forh. S. (1995–96) side 4714–4715. Oppmodingsvedtaket inneheldt ei skisse til kva ei ny ordning skulle gå ut på.

(14)     Stortingsvedtaket vart følgt opp i Ot.prp. nr. 11 (1996–97) med framlegg til nye og utførlege reglar for reieriskatt. Proposisjonen inneheldt likevel ei endring ved at det vart lagt opp til at skattegrunnlaget for driftsmidla ved utgang frå ordninga skulle vere marknadsverdi, medan det i oppmodingsvedtaket var sagt at det skulle skje med utgangspunkt i ”selskapets bokførte egenkapital”. Framlegget i proposisjonen vart, med nokre endringar som eg ikkje går inn på, vedteke som lov av 20. desember 1996 nr. 110. Den nye ordninga vart gitt verknad frå og med inntektsåret 1996. Føresegnene vart plasserte som § 51-A i skattelova av 1911.

(15)     Hovudtrekk i reieriskatteordninga av 1996

(16)     Etter at det kom ny skattelov i 1999, vart føresegnene i skattelova av 1911 § 51-A flytta over til §§ 8-10 til 8-20 i den nye lova. Eg held meg i det vidare til paragrafane i 1999-lova, særleg fordi det var desse som gjaldt på tidspunktet for overgangen til 2007-ordninga. Det er skattelova av 1999 eg omtalar der eg viser til skattelova.

(17)     Reieriskatteordninga gjaldt berre for aksje- og allmennaksjeselskap oppretta og registrerte i samsvar med norsk aksjelovgiving, jf. skattelova § 8-10.

(18)     Skattelova § 8-11 fastsette kva eigedelar reiarlag i ordninga kunne og måtte ha. Etter den opphavlege ordninga i 1996 kunne dei eige skip i fart, flyttbare innretningar til bruk i petroleumsverksemd, visse finansaktiva og aksjar eller partar i underliggjande selskap innanfor ordninga. Reiarlaga måtte eige farty som nemnt eller aksjar eller partar i underliggjande selskap innanfor ordninga som direkte eller indirekte eigde slikt farty.

(19)     Lova inneheldt vidare avgrensingar av kva verksemd reiarlaga kunne drive. Etter § 8-13 første ledd kunne reiarlaga ikkje drive anna verksemd enn utleige og drift av eigne og innleigde farty som nemnt tidlegare. Selskapa kunne ikkje ha eigne tilsette, jf. § 8-13 andre ledd.

(20)     For å bli omfatta av ordninga måtte selskapet setje fram krav om likning etter den særskilde reieriskatteordninga, jf. § 8-10. Ordninga var altså friviljug. Reiarlag som ikkje sette fram krav om å kome inn i ordninga, vart skattlagde etter dei ordinære reglane.

(21)     Overgangen til 1996-ordninga kunne skje utan skattlegging, jf. Ot.prp. nr. 11 (1996–97) side 47 og Innst. O. nr. 37 (1996–97) side 31–32. Inngang i ordninga førte til at saldoen på selskapet sin taps- og vinningskonto fall bort. Selskapa måtte ikkje inntektsføre meiravskrivingar frå før inngangen i ordninga. Desse skattekredittane frå før 1996 vart i staden tekne med inn i ordninga, og var der ein del av grunnlaget for skattepliktige utdelingar, eventuelt for skatteplikt ved uttreden.

(22)     Løpande skipsfartsinntekter vart ”fritatt for skatteplikt”, jf. § 8-15 første ledd. Føresegna fekk slik ordlyd:

”Selskap innenfor ordningen er fritatt for skatteplikt på alminnelig inntekt med de unntak som følger av annet til åttende ledd”.

(23)     Dette var inntekter frå drift og utleige av eigne og innleigde skip og dessutan gevinstar ved realisasjon av driftsmiddel. Også slike løpande inntekter gjekk inn i grunnlaget for skattepliktige utdelingar, eventuelt for skatteplikt ved uttreden. Finansinntekter var dels skattepliktige og dels fritekne for skatteplikt, jf. § 8-15 andre ledd.

(24)     I Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) side 29 omtalar departementet dei uskatta midlane som skattekredittar. Om kva desse omfattar, heiter det:

”Selskaper innenfor den gjeldende rederiskatteordningen kan ha opparbeidet betydelige skattekreditter. Disse skattekredittene består dels av ubeskattet kapital i de skipseiende selskapene da ordningen ble innført i 1996, dels av tilbakeholdt ubeskattet overskudd fra rederidriften i selskapene, og dels av latente gevinster på driftsmidler, andeler i deltakerlignede selskaper og aksjer i NOKUS-selskaper.”

(25)     For å holde orden på skattlagt og uskatta inntekt måtte reiarlag innanfor ordninga føre ein konto for tilbakehalden skattlagt inntekt (KBI), både for det enkelte året og akkumulert, jf. § 8-15 tredje ledd.

(26)     Reiarlag innanfor ordninga måtte betale ein tonnasjeskatt, jf. § 8-16. Tonnasjeskatten er ein objektskatt pålagt eigaren av fartyet, og ingen inntektsskatt, jf. Ot.prp. nr. 11 (1996–97) side 38 første spalte. Denne tonnasjeskatten vart i NOU 2006: 4 side 43 første spalte vurdert til å utgjere 0,6 prosent av reiarlaga sine overskot i 2006.

(27)     Ut over den før omtala skattlegginga av finansinntekter vart eit reiarlag som var med i ordninga, berre skattlagt ved utdeling av uskatta inntekt, jf. § 8-15 femte ledd. Ved utdeling frå eit reiarlag som hadde både skattlagt og uskatta inntekt, skulle utdelinga som hovudregel reknast teken først frå reiarlaget sin konto for skattlagt inntekt, jf. § 8-15 femte ledd bokstav b. Skattlegging av midlar som skreiv seg frå uskatta inntekt, var dermed berre aktuelt når det ikkje lenger var midlar på kontoen for tilbakehalden skattlagt inntekt.

(28)     Den skattepliktige inntekta skulle fastsetjast med grunnlag i at reiarlaget inntektsførte ”et bruttobeløp som, etter at beregnet skatt av bruttobeløpet er trukket fra, svarer til utdelingen”, jf. § 8-15 femte ledd bokstav a. Det skulle altså skje ei oppgrossing på reiarlaget si hand slik at til dømes ei utdeling av 720 kroner skulle inntektsførast med 1 000 kroner. Eit framlagt oversyn viser at årleg innbetalt skatt på utbyte i perioden frå 1996 til 2006 varierte mellom 25 og 62 millionar kroner.

(29)     Ved utgang av ordninga skulle det skje eit inntektsoppgjer, jf. § 8-17 andre ledd. Dette innebar skattlegging av dei uskatta midlane i reiarlaget, og som departementet gav ein nærare omtale av i Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) side 29, som eg nett siterte. Ved skattlegginga skulle marknadsverdien leggjast til grunn ved vurderinga av verdien på driftsmidla.

(30)     Endringa frå og med 2006 for flyttbare innretningar i form av riggar mv.

(31)     Flyttbare innretningar innanfor petroleumssektoren vart tekne ut av reieriskatteordninga frå og med 2006.

(32)     Bakgrunnen var at ESA 31. mars 2004 hadde vedteke ein revisjon av retningslinjene sine for statsstøtte til sjøtransportsektoren. Dette skjedde etter at EU-kommisjonen 17. januar 2004 hadde gjennomført ein tilsvarande revisjon av sine retningslinjer. Den viktigaste konsekvensen av endringa var at flyttbare innretningar i petroleumsverksemd i form av riggar, produksjonsskip mv. frå og med inntektsåret 2006 ikkje lenger var tillatne eigedelar innanfor reieriskatteordninga. Endringa i den norske reieriskatteordninga vart vedteken ved lov av 9. desember 2005 nr. 113. I Ot.prp. nr. 1 (2005–2006) side 79 første spalte heiter det om gjennomføringa av endringa:

”På bakgrunn av det ovennevnte foreslår departementet en overgangsregel som innebærer at de aktuelle selskapenes beregnede gevinst ved uttreden kan komme til fradrag i avskrivningsgrunnlagene for selskapenes driftsmidler. Dersom beregnet gevinst overstiger det samlede avskrivningsgrunnlaget, innebærer dette at det overskytende skal inntektsføres årlig med 20 prosent av saldo over selskapets gevinst- og tapskonto. Dersom avskrivningsgrunnlaget overstiger beregnet gevinst, kan det overskytende på vanlig måte fradragsføres med 14 prosent av saldo årlig, … .”

(33)     Den nye skatteordninga for reieri som vart innført med verknad frå og med inntektsåret 2007 – opptakt og innhald

(34)     Få år etter at den særskilte reieriskatteordninga var innført i 1996, vart det uttrykt misnøye med den frå reierihald. Innvendingane kom både frå enkelte reiarar og frå Norges Rederiforbund. I ein rapport om internasjonal skipsfartsskattlegging av 22. november 2005 frå Norges Rederiforbund vart det såleis uttala:

”Det norske tonnasjeskattesystemet avviker fra de europeiske tonnasjeskattesystemene ved at det norske systemet er basert på uttaksbeskatning. I den norske modellen vil det årlige skatteoppgjøret ikke reflektere den endelige beskatningen av skipsfartsinntektene, da beskatning også utløses når det trekkes kapital ut av rederivirksomheten eller selskapet trer ut av tonnasjeskatteordningen. Det norske tonnasjeskattesystemet gir i motsetning til det europeiske systemet kun en utsettelse av beskatningen. Systemet er opphav til oppbygging av til dels store skattekreditter og dermed innlåsning av kapitalen.

Skattekreditten som oppnås er rentefri og vil redusere den effektive beskatningen. Lengden på kreditten vil bestemme nivået på den effektive beskatningen. Valg av utbyttestrategi, det vil si om man deler ut overskuddet løpende eller holder overskuddet innen virksomheten, vil derfor være viktig for nivået på den effektive beskatningen. Systemet vil uansett gi en høyere effektiv beskatning enn innenfor de europeiske systemene som altså innebærer permanent fritak for beskatning av faktiske skipsfartsinntekter.”

(35)     Den 7. mars 2006 la Rederiskatteutvalget fram utgreiinga NOU 2006: 4. Fleirtalet i utvalet gjekk inn for å avvikle den gjeldande reieriskatteordninga og gå over til ordinær løpande overskotsskattlegging, jf. utgreiinga side 91 første spalte. Fleirtalet gjorde vidare framlegg om at latente skatteskyldnader skulle innbetalast etter overgangsreglar som er nytta i samanliknbare tilfelle, jf. utgreiinga side 92. Mindretalet gjorde framlegg om at det skulle innførast ein modell for skattlegging som tilsvara tonnasjeskatteordningane elles i Europa – noko som innebar at det berre skulle betalast tonnasjeskatt. Utsette skatteskyldnader burde etter mindretalet sitt syn avviklast over ein tiårsperiode utan noka innbetaling, jf. utgreiinga side 100–101.

(36)     I tida etterpå var det ein omfattande offentleg debatt om reieriskattlegginga. Debatten toppa seg då Dagens Næringsliv 27. august 2007 trykte ein artikkel der det heitte:

”Udetonert: Regjeringen sitter på en skjult skattebombe som den nødigst vil detonere i valgkampinnspurten.

Skattegave: Jens Stoltenberg vurderer å gi rederiene en skattegave på opp mot 20 milliarder kroner. Dermed risikerer SV et nytt nederlag.”

(37)     Oppslaget fekk finansminister Kristin Halvorsen til same kveld å skrive følgjande på VG Nett-blogg:

”Jeg kan berolige med at det ikke er aktuelt for Regjeringen å ettergi rederienes skattekreditter.”

(38)     Regjeringa kom 7. september 2007 med ei pressemelding der det var gjort greie for hovudtrekka i det framlegget som ville kome. Det vart mellom anna uttala:

”Regjeringen foreslår at rederiene pålegges en gradvis innbetaling av de opparbeidede skatteforpliktelsene. Dette er en følge av at dagens rederiskatteordning vil bli erstattet av en ordning hvor rederiene blir fritatt for selskapsskatt, og vil innebære at 2/3 av de opparbeidede skatteforpliktelsene skal innbetales over en periode på 10 år. Dette vil gi anslagsvis 1,4 milliarder kroner i årlige skatteinntekter. Resten av skatteforpliktelsene skal avsettes i selskapene til et fond for miljøtiltak mv. eller innbetales på lik linje med de øvrige skattekredittene.”

(39)     Regjeringa kom så med sitt framlegg til ny ordning i Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) om skatte- og avgiftsopplegget 2008 der det vart gjort framlegg om eit endeleg fritak for skatt på overskot frå skipsfartsverksemd. Framlegget til overgangsreglar om innbetaling av skatt på ikkje skattlagde midlar under 1996-ordninga var i tråd med det som var uttala i pressemeldinga. Eg vil kome attende til innhaldet i overgangsreglane.

(40)     Fleirtalet i finanskomiteen gjekk i Innst. O. nr. 1 (2007–2008), etter ei omfattande drøfting av tilhøvet til Grunnlova § 97, jf. innstillinga sidene 33–40, inn for framlegget frå regjeringa. Framlegget vart seinare vedteke ved lov av 14. desember 2007 nr. 107.

(41)     Etter den nye ordninga, som gjeld frå og med inntektsåret 2007, er det innført eit endeleg skattefritak for skipsfartsinntekter. Bortsett frå finansinntekter mv., jf. skattelova § 8-15, skal det framover berre betalast tonnasjeskatt.

(42)     Overgangsordninga

(43)     For reiarlag som hadde vore med i reieriskatteordninga av 1996, var det to alternativ ved utgangen av 2006. Med mindre eit reiarlag valde å gå inn i 2007-ordninga, måtte det skje eit inntektsoppgjer i samsvar med reglane om utgang i 1996-ordninga. Ved sida av at tidlegare uskatta midlar då straks ville bli gjenstand for skattlegging, ville det bli skatt ut frå verdien av driftsmidla basert på marknadsverdi.

(44)     Den praktiske situasjonen var at reiarlaga valde å gå inn i 2007-ordninga. Dels hadde nok det samanheng med dei store skattemessige konsekvensane det innebar ikkje å gå over i ordninga. Men samtidig var reiarlaga sikra endeleg skattefritak for inntekter i den nye ordninga, likevel med betaling av ein tonnasjeskatt.

(45)     Overgangsreglane står i avsnitt X i endringslova. Det heiter i første til tredje ledd:

Ved ikrafttredelse av endringene under V  8-14, 8-15 og 8-17 gjelder følgende overgangsregler:

(1)     For selskaper som er lignet etter den særskilte beskatningsordningen i henhold til skatteloven ˜ 8-10 til 8-20 for inntektsåret 2006, og som for inntektsåret 2007 fortsatt skal lignes etter den særskilte beskatningsordningen, skal det foretas et inntektsoppgjør per 1. januar 2007. Utgangsverdien ved dette inntektsoppgjøret fastsettes til summen av kostpris for selskapets finansielle eiendeler og aksjer i selskaper som nevnt i  8-11 første ledd d og g som ville vært fritatt fra beskatning ved realisasjon etter  2-38, skattemessig verdi av øvrige finansaktiva, og regnskapsmessig verdi per 31. desember 2006 av selskapets øvrige eiendeler, fratrukket skattemessig verdi av gjeld. Inngangsverdien fastsettes til saldoen på kontoen for tilbakeholdt skattlagt inntekt i selskapet ved uttredelsesårets begynnelse, tillagt tidligere innbetalt aksjekapital og overkurs. Departementet kan gi forskrift om justering av regnskapsmessige verdier etter annet punktum.

(2)     Minst to tredjedeler av gevinst beregnet etter første ledd skal føres på en egen oppgjørskonto, som skal inntektsføres med minst 10 prosent per år, fra og med inntektsåret 2007.

(3)     Inntil en tredjedel av gevinst beregnet etter første ledd er fritatt for skatteplikt, så langt et beløp lik 28 prosent av gevinsten brukes til miljøtiltak m.v. Departementet kan gi forskrift om kvalifiserende miljøtiltak m.v. etter foregående punktum, om frist for når kostnadene må være pådratt, og om inntektsføring når miljøtiltak m.v. ikke er gjennomført ved fristens utløp.

(46)     Inntektsoppgjeret etter overgangsordninga omfattar dei same elementa som skulle skattleggjast ved ein uttreden etter 1996-ordninga, likevel slik at medan det i 1996-ordninga skulle skje utgang etter marknadsverdi på driftsmidla, skal det etter overgangsordninga nyttast rekneskapsmessige verdiar.

(47)     Partane har under saka lagt til grunn at skatteskyldnadene som blir utløyse av  overgangsordninga, er på om lag 21 milliardar kroner samla for alle reiarlaga som var inne i 1996-ordninga.

(48)     Det følgjer av overgangsreglane at minst to tredelar av gevinsten fastsett etter første ledd i reglane skal førast på ein særskilt konto. Denne delen skal inntektsførast frå og med inntektsåret 2007 med minst 10 prosent per år, utan rentetillegg. Den resterande delen, opp til ein tredel, kan nyttast til miljøtiltak mv. og er endeleg friteken for skatteplikt når 28 prosent av dette beløpet er brukt til det aktuelle føremålet. Reiarlaga hadde opphavleg ein frist på 15 år til å gjennomføre miljøtiltaka, men denne fristen er seinare fjerna.

(49)     Ved utgang av 2007-ordningen skal eventuell uskatta gevinst etter avsnitt X andre og tredje ledd takast til inntekt i utgangsåret, jf. avsnitt X sjette ledd. Tilvisinga til tredje ledd inneber at dette også gjeld unytta miljøavsetningar. Dette inneber at reiarlaga, i tillegg til å måtte innbetale skuldig skatt i samsvar med overgangsreglane, ved utgang før 28 prosent av avsetninga til miljøtiltak mv. er nytta, må betale skatt av den resterande delen av avsetninga.

(50)     Overgangsordninga inneber at all skattefri inntekt som blir opptent frå og med 2007, kan takast ut av reiarlaga utan at det får nokon konsekvens for den førebels uskatta inntekta oppnådd fram til og med 2006, jf. avsnitt X sjuande ledd. Inntekta som er innvunnen før 2007, kan takast ut gradvis etter som skatteplikta blir gjort opp. Tilsvarande gjeld for dei midlane som blir avsette til miljøtiltak mv. Det kan her visast til Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) side 31.

(51)     Uttalar under saksførebuinga

(52)     Som ledd i førebuinga av omlegginga av skatteordninga innhenta Finansdepartementet ein uttale frå lovavdelinga i Justisdepartementet om tilhøve til tilbakeverknadsforbodet i Grunnlova § 97. I uttalen, som er datert 27. august 2007, konkluderer lovavdelinga slik:

”Den skisserte overgangsordningen har spesielle trekk som isolert sett fremstår som problematiske ved vurderingen av om det foreligger sterkt urimelig eller urettferdig tilbakevirkning etter Grunnloven § 97. Det gjelder først og fremst det faktum at vi her har å gjøre med tilbakevirkning som strekker seg over en rekke år. Høyesterett har ikke hatt noe lignende tilfelle til avgjørelse. På denne bakgrunn kan det fremstå som noe usikkert under hvilke betingelser domstolene vil godta et inngrep som det foreliggende. Gitt den vekten Høyesterett mer generelt har lagt på hensynet til Stortingets handlefrihet i denne typen saker, og forutsatt at Stortinget på bakgrunn av en konkret beskrivelse av konsekvensene overgangsordningen vil få for berørte skattytere klart vurderer og bygger på at loven er i samsvar med Grunnloven, antar vi likevel at domstolene vil godta ordningen.”

(53)     I Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) side 35 andre spalte er det opplyst at uttalen knytte seg til ein mindre gunstig overgangsregel for reieria enn den løysinga som til slutt vart vedteken. Den skissa som lovavdelinga var beden om å vurdere, bygde på at uskatta inntekter skulle skattleggast, og at skatteskyldnadene som følgde av dette, skulle betalast inn fullt ut ved at uskatta inntekt skulle inntektsførast med 14 prosent årleg av attverande saldo.

(54)     Finanskomiteen gjennomførte den 8. november 2007 open høyring om proposisjonen. Under høyringa uttala professorane Frederik Zimmer og Eivind Smith og pensjonert høgsterettsdommar Gunnar Aasland seg som sakkunnige. I tillegg uttala finansminister Kristin Halvorsen og ekspedisjonssjefane Inge Lorange Backer og Thorbjørn Gjølstad seg.

(55)     Under lovbehandlinga stilte stortingsrepresentantane ei rad spørsmål til Finansdepartementet, som dette gav skriftlege svar på.

(56)     Dei aktuelle sakene

(57)     Etter å ha motteke skatteoppgjeret for 2007 tok A AS 31. desember 2008 ut stemning ved Aust-Agder tingrett med påstand om at likninga for 2007 skulle opphevast som ugyldig. Overgangsreglane inneber at A AS over ti år må betale skatt med minst 105,3 millionar kroner, medan miljøskyldnaden utgjer om lag 52,7 millionar kroner. Det vart gjort gjeldande at overgangsreglane som likninga byggjer på, er i strid med tilbakeverknadsforbodet i Grunnlova § 97.

(58)     Aust-Agder tingrett, som med heimel i tvistelova § 9-12 fjerde og femte ledd var sett med tre fagdommarar, gav 17. juni 2009 dom med slik domsslutning:

”1.     Staten v/Finansdepartementet frifinnes.

  2.     Sakskostnader tilkjennes ikke.”

(59)     Tingretten kom til at overgangsregelen inneber såkalla ueigentleg tilbakeverknad, og – etter ei konkret heilskapsvurdering av inngrepet samanhalde med Stortinget sitt utførleg grunngitte syn – at regelen ikkje er i strid med Grunnlova § 97.

(60)     Ved stemning av 19. november 2008 til Sunnmøre tingrett reiste reiarlaga H AS og I AS sak med påstand om at likningane for 2007 skulle opphevast som ugyldige. Overgangsreglane inneber at H AS og I AS over ti år må betale ein skatt på minst 635,5 millionar kroner, medan miljøskyldnadene utgjer om lag 317,8 millionar kroner. Også i denne stemninga var det gjort gjeldande at likningane var i strid med tilbakeverknadsforbodet i Grunnlova § 97.

(61)     Den 5. desember 2008 tok reiarlaga B AS, C AS, AS D, AS E, AS F, G AS og J AS ut stemning ved Oslo tingrett med påstand om at likningane for 2007 var ugyldige. Overgangsreglane inneber at reiarlaga i C-konsernet over ti år må betale skatt med om lag 2,54 milliardar kroner, medan miljøskyldnaden utgjer om lag 1,27 milliardar kroner. Også i denne saka var det gjort gjeldande at tilbakeverknadsforbodet i Grunnlova § 97 var krenkt. Under behandlinga i Oslo tingrett gjorde reiarlaga dessutan gjeldande at overgangsreglane var i strid med EMK P1-1.

(62)     Då sakene for Oslo tingrett og Sunnmøre tingrett reiste dei same rettslege spørsmåla, vart saka for Sunnmøre tingrett overført til Oslo tingrett, jf. domstollova § 38.

(63)     Oslo tingrett gav 26. juni 2009 dom med slik domsslutning:

”1.     Ligningene av B AS, C AS, AS D, AS E, AS F, G AS, J AS, H AS og I AS for 2007 oppheves.

2.     Ved nye ligninger skal overgangsreglene i avsnitt X (1) og (2) i lov av 14. desember 2007 nr. 107 om endringer i skatteloven praktiseres med følgende endring:

”(2) Minst to tredjedeler av gevinst beregnet etter første ledd skal føres på en egen oppgjørskonto som beskattes med 5 prosent i inntektsåret 2007 som fullt og endelig oppgjør av enhver skatt knyttet til kontoen.”

  3.     Hver av partene bærer sine sakskostnader.”

(64)     Tingretten kom til at det er i strid med Grunnlova § 97 å praktisere overgangsføresegnene etter innhaldet. Etter tingretten si vurdering ville det ikkje vere grunnlovsstridig å krevje inn ein skatt som utgjorde den neddiskonterte verdien av den framtidige skatten etter 1996-ordninga, basert på eit langt tidsperspektiv.

(65)     A AS har anka dommen frå Aust-Agder tingrett. Staten har anka dommen frå Oslo tingrett, og reiarlaga har her gitt inn avleidd anke. Med heimel i tvistelova § 30-2 har Høgsteretts ankeutval samtykka i at begge ankesakene blir førte beinveges inn for Høgsterett. Med grunnlag i tvistelova § 15-6 er ankesakene sameinte til felles behandling og avgjerd. Justitiarius har fastsett at sakene skal behandlast i plenum, jf. domstollova §§ 5 fjerde ledd siste punktum og 6 andre ledd.

(66)     Då sakene reiste spørsmål om habiliteten til fleire av dommarane i Høgsterett, er det halde eit særskilt rettsmøte om habilitetsspørsmålet. Om dette gav Høgsterett 21. desember 2009 orskurd, HR-2009-02378-P, med slik slutning:

”Dommarane Gjølstad, Coward, Bruzelius, Webster og Matheson vik sete.”

(67)     Dommarane Støle og Møse har ikkje delteke i saka, då begge for tida har permisjon.

(68)     Etter dette har 12 av dommarane i Høgsterett vore med under saka. Ved voteringa har dommar Bårdsen gått frå, jf. domstollova § 5 femte ledd andre punktum.

(69)     Reiarlaga har i hovudsak halde fram

(70)     Likningane for 2007 må opphevast, i det overgangsreglane til 2007-ordninga som dei byggjer på, er i strid med både Grunnlova § 97 og EMK P1-1. Høgsterett kan gi pålegg om korleis ny likning skal gjennomførast.

(71)     Reieriskatteordninga av 1996 innebar verken at selskapa vart gitt skattekreditt eller endeleg skattefritak. Det sentrale ved ordninga er at skipsfartsinntektene var skattefrie, med unntak for situasjonar der midlane vart utdelte eller selskapet gjekk ut av ordninga. Dette er vilkår for skatteplikt som reiarlaga har herredøme over og sjølve kan avgjere om skal utløysast. Realiteten ved ordninga er at det var ein usikker framtidig skatteskyldnad – ein slags latent skatt – der den reelle byrda kan uttrykkjast ved ein neddiskontert noverdi av framtidige utløyste skattebetalingar.

(72)     Ingen av reiarlaga har betalt ut utbyte i tida sidan dei gjekk inn i ordninga, og dei har heller ikkje behov for å gjere det i oversynleg framtid. Den økonomiske effekten av framtidige mogelege skatteskyldnader, omsynteke ulempene av den ”innelåsinga” som skjer av midlane, er i fleire samanhengar sett til å utgjere 5 prosent av den uskatta kapitalen. Vurderinga av verknadene må vere konkret og er svært usikker, men eit slikt resultat må godtakast.

(73)     Overgangsreglane har auka byrda monaleg. Når det no må betalast skatt av to tredelar av dei uskatta midlane, fordelt over ti år, inneber det ei skattebyrde på 15,1 prosent av midlane ut frå ein rentefot på fire prosent. I tillegg kjem konsekvensane av at det er ei viss binding også for den tredelen av midlane som kan nyttast til miljøtiltak.

(74)     Det er ikkje tvilsamt at overgangslova inneber tilbakeverkande lovgiving. Det er tale om såkalla eigentleg tilbakeverknad. Overgangslova knyter skatteplikta einast til hendingar frå før ikraftsetjinga av den nye lova. Då denne auka skatteskyldnaden ikkje har samanheng med hendingar eller handlingar i 2007 eller seinare, er realiteten i overgangslova at ho gir skatteplikt på inntekter i 1996 til 2006, medrekna dei tidlegare skatteposisjonane som vart skattefrie ved inngangen i 1996-ordninga.

(75)     Lovendringar som inneber eigentleg tilbakeverknad, er som utgangspunkt grunnlovsstridige. Berre dersom sterke samfunnsmessige omsyn tilseier det, kan slik tilbakeverknad godtakast. Slike omsyn ligg ikkje føre, og staten har heller ikkje gjort det gjeldande.

(76)     Både i Rt. 2007 side 1281 (Øvre Ullern Terrasse) og i Rt. 2005 side 855 (Allseas) som begge gjaldt ueigentleg tilbakeverknad, er det gjort momentbaserte avvegingar. Utan omsyn til rubriseringa under eigentleg eller ueigentleg tilbakeverknad vil også ei slik tilnærming måtte føre til at overgangslova er i strid med Grunnlova § 97.

(77)     I ein del saker om ueigentleg tilbakeverknad er det lagt til grunn at lova berre er grunnlovsstridig dersom tilbakeverknaden er ”klart urimeleg eller urettferdig”. Dette kriteriet vart først og fremst utvikla i Borthendommen (Rt. 1996 side 1415), som var ei trygdesak. Det finst ingen skattesaker som illustrerer bruken av ei slik norm. Også om denne norma skulle gjelde, er tilbakeverknaden her grunnlovsstridig. Det må då særleg ha vekt at tilbakeverknaden er særs tyngjande, at han inneber betaling for inntekter som reiarlaga hadde ei klar forventing om skulle vere skattefri med særs avgrensa unntak, og at det er forskjellsbehandling i høve til reiarlag som går inn i 2007-ordninga utan å ha vore med i 1996-ordninga.

(78)     Ved grunnlovsvurderinga i denne saka bør vekta av Stortingets syn vere avgrensa. Grunnlova § 97 vernar om rettstryggleiken i saker der omsynet til vernet for den enkelte står sterkt. Behandlinga i Stortinget hadde dessutan manglar. Den viktigaste er at Stortinget har bygd på feil norm. I tillegg er det ikkje drøfta tilstrekkeleg at 1996-lova gav sterke forventingar hos skipsfartsnæringa. Konsekvensane av omfattande, plutselege og uventa endringar er heller ikkje drøfta i tilstrekkeleg grad. Det same gjeld alternative løysingar.

(79)     Ved den konkrete vurderinga må det – utan omsyn til kva norm som gjeld – leggjast stor vekt på at reiarlaga hadde sterke og velgrunna forventingar om at det ikkje skulle vere skatt på kapitalen så lenge denne arbeidde i næringa. Ved 1996-ordninga etablerte lovgivar medvite ei ordning for å sikre skipsfarten konkurransedyktige rammevilkår og for å stoppe ei utflytting av skipsfartsnæringa. Valet Stortinget tok i 1996 var medvite, og var ei ”gulrot” for å få reieria til å bli her i landet. Som motstykke godtok reieria ei skatteordning som hadde som effekt at midlane i stor grad ville bli i næringa – innlåsingseffekten.

(80)     Med grunnlag i den sterke forventinga til gunstige og stabile rammevilkår som lovgivar skapte gjennom 1996-ordninga, tilpassa reiarlaga seg gjennom disponeringar og investeringar. Dette skjedde over ein lang periode, for mange heilt frå 1996.

(81)     Det har stadig – og då i tida etter 1996 – vore ein diskusjon om kva skattevilkår skipsfartsnæringa bør ha. Men det var likevel her ikkje slik at næringa hadde grunnlag for å byggje på at det ville skje tilbakeverkande endringar før dette vart gjort kjent 7. september 2007.

(82)     At flyttbare innretningar i petroleumsverksemda vart tekne ut av reiarskatteordninga med verknad frå 2006, gav ikkje noko varsel om grunnleggjande endringar for skip. Situasjonen var spesiell og følgde av endringar av regelverket i EØS. Det var dessutan mogeleg for dei som hadde slike innretningar, å tilpasse seg endringa. Det at det ikkje vart reist sak, kan dessutan ikkje i noko tilfelle tale til skade for dei som er partar i saka no.

(83)     Det er også eit moment i vurderinga at tilbakeverknaden var svært langvarig. Ikkje minst gjeld det for dei opphavlege midlane, som reiarlaga i 1996 kunne ta med seg inn i ordninga utan skatteplikt.

(84)     Overgangsreglane er i stor grad tufta på fordelings- og provenyomsyn. Dette er ikkje omsyn som har slik vekt at dei kan forsvare drastiske inngrep i velgrunna forventingar. Det er også inkonsekvent når omsyna berre er nytta attende i tid og ikkje framover. Det er tale om ei historisk refordeling av Stortinget sine prioriteringar.

(85)     ”Pakkeargumentet”, at det ved skattlegging av tidlegare inntekter skal leggjast vekt på dei fordelane reiarlaga fekk frå 2007, kan ikkje ha vekt. Dette argumentet var sentralt for Finansdepartementet, men vart nærast utelete av finanskomiteen. Staten gjer likevel synspunktet gjeldande for domstolane. ”Pakkeargumentet” er uhaldbart fordi ingen kan avkrevjast betaling for rett til deltaking i alminneleg næringsaktivitet. Men ikkje minst er det urimeleg å gjere det når betaling berre blir kravd frå dei som tidlegare har vore med i den norske reieriskatteordninga. Dei som flyttar inn til Noreg eller som elles etablerer seg her frå og med 2007, blir ikkje kravde for noko.

(86)     Det er heller ikkje nødvendig å inntektsskatte gamle inntekter i ei ny ordning. Stortingsdokumenta viser at tilbakeverknad ikkje var nødvendig, men politisk ønskjeleg. Det ville vore mogeleg å føre vidare den tidlegare ordninga for dei gamle inntektene. Alternativt kunne det også vere mogeleg å føre ordninga vidare med ei lovendring der det vart lagt til grunn at utbyte skulle reknast å bli teke frå dei eldste midlane først. Eit ytterlegare alternativ hadde vore å etablere ei ordning som gjorde at reiarlaga gjorde opp for den latente skatten, jf. standpunktet til Oslo tingrett.

(87)     Ordninga rammar reiarlaga ulikt ut frå konkrete tilhøve. Regelendringane slår også tilbake ved at dei rammar ein del omstruktureringar i ulike selskap i reierikonsern, der det har vorte utløyst gevinstar som følgje av disposisjonar som ein elles ikkje hadde trengt gjennomføre.

(88)     Likningane for 2007 er også i strid med det vernet reiarlaga har etter EMK P1-1, som i visse tilfelle rekk lenger enn vernet etter Grunnlova § 97.

(89)     Krav om betaling av skatt inneber inngrep i eigedom etter konvensjonen. Men det blir godteke at dei norske overgangsreglane oppfyller lovskravet i konvensjonen, og at dei forfølgjer eit legitimt føremål.

(90)     Inngrepet er ikkje proporsjonalt, men inneber ei individuell og særleg tyngjande byrde. Sjølv om statane etter EMK har ein vid skjønnsmargin eller handlefridom innanfor skatteretten, vil dette ikkje i nemnande grad gjelde for tilbakeverkande skattelover.

(91)     Dette inngrepet må vurderast opp mot dei føremåla overgangsreglane skal tilgodesjå, som er proveny- og fordelingsomsyn. Det må spesielt framhevast at lovgivar ikkje vurderte andre alternativ for overgangsordningar som ikkje ville innebere tilbakeverknad. At målet om å skaffe inntekter til staten berre rettar seg mot tidlegare inntektsår, og ikkje går på framtidig inntening, talar med stor vekt mot at inngrepet kan godtakast. I og med at det ikkje blir kravd noko frå den som ikkje har vore inne i ordninga, er det også tale om ei form for forskjellsbehandling, noko som er i strid med EMK P1-1, spesielt sett i lys av prinsippet i EMK artikkel 14.

(92)     Påstanden frå reiarlaga bygger på at den latente skatten etter 1996-ordninga representerer ei framtidig utgift eller ulempe for reieria. Dersom Høgsterett gir dom i samsvar med påstanden, inneber det at overgangsordninga blir sett til sides i den utstrekning ho er grunnlovsstridig.

(93)     Reiarlaga har sett fram slik påstand:

”I sak nr. 2009/1575

  Prinsipalt:

  1.     A AS’ ligning for 2007 oppheves som ugyldig.

2.     Ved ny ligning skal overgangsreglene i avsnitt X (1) og (2) i lov av 14. desember 2007 nr. 107 om endringer i skatteloven praktiseres med følgende endring:

”(2) Minst to tredjedeler av gevinst beregnet etter første ledd skal føres på en egen oppgjørskonto som beskattes med 5 prosent i inntektsåret 2007 som fullt og endelig oppgjør av enhver skatt knyttet til kontoen.”

  Subsidiært:

  1.     A AS’ ligning for 2007 oppheves som ugyldig.

2.     Ved ny ligning skal selskapets selvangivelse følges, slik at det ikke foretas beskatning etter avsnitt X annet ledd i lov av 14. desember 2007 nr 107.

   I begge tilfeller:

A AS tilkjennes dekning av saksomkostninger for tingretten og for   Høyesterett.

  I sak nr. 2009/1663

  Prinsipalt:

     Anken forkastes.

  Subsidiært:

1.     B AS’, C AS’, AS D’, AS E’, AS Fs, G AS’, J AS’, H AS’ og I AS’ ligninger for 2007 oppheves som ugyldige.

2.     Ved nye ligninger skal selskapenes selvangivelser følges, slik at det ikke foretas beskatning etter Avsnitt X annet ledd i lov av 14. desember 2007 nr 107 om endringer i skatteloven.

  I begge tilfeller:

1.     B AS, C AS, AS D, AS E, AS F, G AS og J AS tilkjennes dekning av saksomkostninger for tingretten og Høyesterett.

2.     H AS og I AS tilkjennes dekning av saksomkostninger for tingretten og for Høyesterett.”

(94)     Staten har i hovudsak halde fram

(95)     Overgangsreglane er verken i strid med Grunnlova § 97 eller med EMK P1-1.

(96)     Reieriskatteordninga av 1996 var i realiteten ei skatteutsetjande ordning som gav reiarlaga store skattekredittar, både for uskatta inntekt fram til 1996 og for uskatta inntekter opptente under ordninga. Alle desse inntektene – både dei frå før 1996 og dei frå tida 1996–2006 – hadde før eller seinare kome til skattlegging. Det vart også lagt til grunn ved etableringa av ordninga at det før eller seinare ville bli skatt. Det same gjekk fram av eit framlegg til skatteordning frå Norges Rederiforbund, som endringa bygde på.

(97)     Det følgjer av grunnleggjande økonomiske lover at ein eigar av eit reiarlag før eller seinare ønskjer å få utbyte av investeringa. I ein del reiarlag er det også fleire aksjeeigarar, der i alle fall enkelte ønskjer å få eit rimeleg økonomisk utbyte. Reiarlaga undervurderer i sin argumentasjon den realitet som låg i plikta til å betale skatt ved utdeling av utbyte, i det mange reiarlag etterkvart ville ha nådd det punktet der det ikkje var fleire reservar å tære på utan å måtte dele ut uskatta inntekt.

(98)     Overgangsordninga innebar ei gradvis og delvis innbetaling av den utsette skatten utan rentetillegg. Byrda blir dessutan redusert ved at skattegrunnlaget er basert på rekneskapsmessige verdiar og ikkje på marknadsverdiar slik lova fastsette før overgangsordninga kom. Ordninga for investeringar til miljøtiltak er så godt som lik med endeleg ettergiving.

(99)     Den ordninga som vart innført i 2007, er ikkje direkte knytt til hendingar i tidlegare år, og det er ikkje tale om å reversere fordelane reiarlaga har hatt i tida 1996–2006. Realiteten i overgangsordninga var at reiarlaga for framtida er fråtekne retten til sjølve å avgjere når skattekreditten skal kome til skattlegging. Det er såleis ikkje spørsmål om, men når skattlegging skal skje.

(100)     Ved grunnlovsvurderinga må det også leggjast vekt på dei fordelane reieria oppnådde ved at det vart innført eit endeleg skattefritak for framtidige skipsfartsinntekter. Føremålet med lovendringa var såleis å møtekome kravet om endeleg skattefritak frå reierinæringa, og overgangsordninga var einast ein konsekvens av dette.

(101)     Under arbeidet med overgangsreglane prøvde lovgivaren å unngå å setje bestemte merkelappar på lova. Såleis er uttrykka eigentleg og ueigentleg tilbakeverknad ikkje nytta. Avgjerande må vere ei vurdering av realiteten i overgangsreglane. I den samanhengen er det sentralt at 1996-ordninga hadde vore gjeldande såpass lenge at det var nærliggjande at det ville kome endringar. Saka gjeld dels oppgjer for gamle skattekredittar – i nokre tilfelle var dei gamle alt i 1996 ved inngangen i ordninga – og oppgjer vil i snitt skje i 2012. Reieria hadde på ingen måte noka verneverdig forventing om at skattlegging ikkje skulle skje. Dersom det skal setjast ein merkelapp på verknadene av overgangsreglane i ordninga, er det tale om ueigentleg tilbakeverknad.

(102)     Grunnlova § 97 skal verne mot vilkårlege lover og mot urettferdig tilbakeverknad. Også likskapsomsyn skal varetakast. Omsynet til førehandsvisse har avgrensa vekt, særleg for direkte skattar som denne saka gjeld. Dette omsynet kan heller ikkje ha større vekt for dei som driv kapitalintensiv verksemd enn det har for andre. Det følgjer av rettspraksis at standardteorien skal nyttast for direkte skattar. Og til forskjell frå Rt. 2006 side 293 (Arves Trafikkskole) gjeld ikkje overgangsregelen eit endeleg fritak, men ein situasjon der det var ein klar føresetnad om at det måtte betalast skatt på eitt eller anna tidspunkt. Avgjerande er då om tilbakeverknaden er klart urimeleg eller urettferdig.

(103)     Saka gjeld økonomiske rettar, og domstolane må då vere varsame med å overprøve grunnlovsvurderinga hos Stortinget. I denne saka har Stortinget utført ei svært grundig vurdering av grunnlovsspørsmålet, med gjennomgang av alle viktige omsyn og løysingsalternativ.

(104)     Reiarlaga kunne ikkje ha rettkomne forventingar om varig å sleppe å betale skatt av midlane. I tillegg til den lange tida skattekredittane hadde vara ved, særleg for uskatta inntekt frå før 1996, kjem at det ved fleire høve både frå politisk hald og frå reiarhald hadde vore gitt uttrykk for at 1996-ordninga måtte opphøyre. Lovendringa for flyttbare innretningar, der det vart laga ein overgangsordning som var mindre gunstig enn overgangsordninga frå 2007, viste at det måtte reknast med framtidig skatteplikt.

(105)     Også føresetnadene som ligg i den alminnelege samfunnsutviklinga, inneber at reiarlaga måtte vere budde på endringar. Samanlikna med dei endringane ei næring av denne karakteren elles er utsett for, var endringane ikkje særleg store.

(106)     At 1996-ordninga varte i 11 år før ho vart endra, tilseier at samfunnsutviklinga førte til behov for endringar. Og sidan ho hadde vart så lenge, hadde reiarlaga nyte godt av skattekreditt i lang tid og dermed hatt store fordelar. Tidsmomentet talar derfor for og ikkje mot at endringar kunne skje utan at dei vart grunnlovsstridige.

(107)     Ved vurderinga av tilbakeverknadsspørsmålet må det leggjast vekt på at reiarlaga også hadde fordelar ved å vere med i ordninga. Ved å gå inn i 1996-ordninga fekk reiarlaga ein monaleg skattefordel samanlikna med å ha stått i det ordinære skatteregime.

(108)     Det må også vektleggjast at overgangsreglane bygde på skatteevna. Det var såleis berre dei midlane som var i behald ved utgangen av 2006, som kom til skattlegging frå og med 2007.

(109)     Fordelingsrettferd tilseier at reiarlaga må betale skatt på linje med andre næringsdrivande. Reiarlaga har ikkje vorte behandla strengare enn andre. Tvert om vart dei gjennom overgangsordninga behandla mildare.

(110)     Det er ikkje rett at reiarlaga kom dårlegare ut av å vere med i 1996-ordninga enn om dei hadde vore under ordinær skattlegging. Spørsmålet no må dessutan vurderast på grunnlag av 2007-ordninga, som gir reiarlaga så godt som fullt skattefritak. Det er nær samanheng mellom regelverka, og dei samla positive verknadene av reieriskatteordningane må vere tungtvegande ved vurderinga etter Grunnlova § 97. Ikkje minst må det gjelde fordi § 97 gir grunnlag for ei brei vurdering.

(111)     Det må også kome inn at Stortinget ikkje hadde noko reelt alternativ. Det var ikkje andre måtar å gjere det på dersom skattekredittane i større eller mindre grad skulle kome til skattlegging.

(112)     At 1996-ordninga innebar ei framtidig skatteplikt, gav seg også uttrykk i at mange reiarlag dei første åra gjorde rekneskapsmessige avsetningar for latent skatt. Sjølv om det var ei viss usemje om rekneskapsføringa, viste dette dei økonomiske realitetane ved framtidig skatt. Eit overskjønn for B AS frå 2007 viste også at skattekreditten er reell og har stor økonomisk betydning.

(113)     Det kan reisast spørsmål om EMK P1-1 i det heile kjem til bruk, då det ikkje er klart om dei skatteposisjonane som overgangsreglane grip inn i, kan reknast som eigedom etter artikkelen. Det er eit spørsmål om tilhøvet mellom P1-1 første ledd andre punktum og P1-1 andre ledd. Staten tek ikkje endeleg standpunkt til om det er tale om eit inngrep som går inn under artikkelen.

(114)     Vernet etter artikkelen er ikkje under noko omstende krenkt. Staten har ein svært vid skjønnsmargin ved skattlegging, og det ligg ikkje føre verken brot på rettkomne forventingar, diskriminering eller andre omstende som tilseier at det ikkje er ein rettferdig – ”fair” – balanse mellom mål og midlar.

(115)     Domstolane kan ikkje under noko omstende gi dom med domsslutning tilsvarande den Oslo tingrett nytta. Bruk av ei slik domsslutning inneber i realiteten at domstolane utøvar lovgivingsmynde i Stortinget sin stad. Domstolane har heller ikkje høve til å gå utanfor det inntektsåret tvisten gjeld. Slutninga inneber dessutan høgare skatt for 2007 enn det som følgde av likninga.

(116)     Staten har sett fram slik påstand:

”Høyesteretts sak 2009/1575 A mot staten v/Finansdepartementet:

  1.     Tingrettens dom, slutningens pkt 1, stadfestes.

2.     Staten v/Finansdepartementet tilkjennes sakskostnader for tingrett og Høyesterett.

Høyesteretts sak 2009/1663 B m.fl. mot staten   v/Finansdepartementet:

1.     Staten v/Finansdepartementet frifinnes.

2.     Staten v/Finansdepartementet tilkjennes sakskostnader for tingrett og Høyesterett.”

(117)     Mitt syn på saka

(118)     Eg er komen til at likningane for 2007 for reiarlaga må opphevast fordi overgangsreglane i lov 14. desember 2007 nr. 107 avsnitt X er i strid med forbodet mot tilbakeverkande lover i Grunnlova § 97.

(119)     Som bakgrunn for vurderinga av konsekvensane av overgangsreglane til 2007-reieriskatteordninga for reiarlag som hadde vore med i 1996-ordninga, vil eg innleiingsvis trekkje ut nokre hovudpunkt frå det eg tidlegare har sagt om utviklinga av skattlegginga av skipsfartsnæringa.

(120)     Før skattereforma i 1992 var det høge formelle skattesatsar, men i hovudsak på grunn av gunstige tidfestingsreglar både for inntekter og utgifter var det faktiske skattenivået lågt. I denne situasjonen vart det bygd opp store skattekredittar hos mange reiarlag.

(121)     Ved skattereforma i 1992 vart reglane endra til i hovudsak å samsvare med reglane for andre næringar. Av omsyn til skipsfartsnæringa sin internasjonale karakter og konkurranseutsette posisjon vart avskrivingsreglane likevel også etter 1992 gjorde gunstigare enn det som vart rekna å følgje av vanleg kapitalforringing. Avskrivingssatsen for skip vart såleis sett til 20 prosent.

(122)     Frå næringa vart det gjort gjeldande at rammevilkåra ikkje var gode nok, spesielt samanlikna med ordningane i ein del andre land. I mars 1996 gjorde regjeringa framlegg om at avskrivingssatsen for skip i Norsk internasjonalt skipsfartsregister skulle aukast frå 20 til 23 prosent for å styrke konkurranseevna til reieria. Fleirtalet i Stortinget meinte dette ikkje var tilstrekkeleg, og ved ei lovendring 20. desember 1996 fekk skattelova ein ny § 51 A om skattlegging av reieriaksjeselskap.

(123)     Reiarlaga kunne gå over til 1996-ordninga utan skattlegging av opparbeidde skatteposisjonar frå før 1996. Dette er den eine hovudgruppa av uskatta midlar. Den andre hovudgruppa av uskatta midlar under 1996-ordninga skreiv seg frå løpande skipsfartsinntekter, som under ordninga var ”fritatt for skatteplikt”. Slike løpande inntekter var inntekter frå drift og utleige av eigne og innleigde skip og dessutan gevinstar ved realisasjon av driftsmiddel. Visse finansinntekter var også fritekne. For at det skulle bli skatteplikt medan eit reiarlag var i 1996-ordninga, måtte det skje ei utdeling av midlane i reiarlaget.

(124)     Om eit selskap valde å gå ut av 1996-ordninga, ville det også bli skatt på dei uskatta midlane. Også verdistiging på driftsmidla i selskapet vart då sett på som uskatta midlar, og gjenstand for skattlegging. Driftsmidla vart verdsette ut frå marknadsverdi.

(125)     Denne gjennomgangen av nokre hovudpunkt i utviklinga er etter mitt syn tilstrekkeleg til å vise at det under 1996-ordninga var opp til reiarlaga, ut frå eigne vurderingar, å avgjere om og når skatteplikt skulle utløysast for dei uskatta midlane – ved å gjere vedtak anten om utdeling av uskatta midlar eller om utgang av ordninga. Så lenge det ikkje skjedde, var det inga skatteplikt.

(126)     Den skattemessige situasjonen for reiarlaga som eg her har gjort greie for, er i samsvar med omtalen i Ot.prp. nr. 11 (1996–97) side 13. Der heiter det:

”Det nye skattesystemet for rederiselskaper er bygget på en uttaksmodell, som innebærer at selskapets inntekt som hovedregel først skal beskattes ved utdeling av utbytte til aksjonærene. Det betyr at det er eierne som bestemmer når selskapets inntekt kommer til beskatning. Forslaget gir rederne en skattekreditt som innebærer at nåverdien av skatten blir lavere jo lenger skatteinnbetalingene utsettes gjennom å la være å ta utbytte. At rederne kan velge når avkastningen på investeringer i skip skal beskattes, innebærer at de til en viss grad selv bestemmer sitt skattenivå, regnet i nåverdi.”

(127)     Som det går fram av dette, bestod skatteletten i at det var opp til reiarlaga sjølve å velje ”når avkastningen på investeringer i skip skal beskattes”. Dette innebar at ”de til en viss grad selv bestemmer sitt skattenivå, regnet i nåverdi” samtidig som dette skattenivået ”blir lavere jo lenger skattebetalingene utsettes gjennom å la være å ta utbytte”.

(128)     I overgangsordninga til 2007-ordninga er det fastsett at minst to tredelar av dei uskatta midlane frå og med inntektsåret 2007 skal kome til skattlegging med minst 10 prosent per år. Opp til ein tredel er ”fritatt for skatteplikt” så langt eit beløp svarande til 28 prosent av det blir nytta til miljøtiltak.

(129)     Med desse overgangsreglane er det ikkje lenger opp til reiarlaga sjølve å fastsetje eit lågt skattenivå på inntektene ved ”å la være å ta utbytte”. Ved at denne inntekta straks blir teken til skattlegging, med dei avgrensingar som følgjer av overgangsordninga, fører det til at skattenivået for desse inntektene aukar samanlikna med det som var situasjonen under 1996-ordninga.

(130)     Eg skal så sjå på kva grad av skatteskjerping desse overgangsreglane representerte for reierinæringa.

(131)     I brev 31. oktober 2007 til finanskomiteen i Stortinget gjorde Finansdepartementet greie for den skattebelastinga departementet meinte at overgangsreglane ville medføre for reiarlaga. Storleiken på den latente skatten som var opparbeidd under 1996-ordninga, vart også omtala. Differansen mellom desse to storleikane utgjer den skatteskjerpinga som lovendringa innebar for reiarlaga.

(132)     Innleiingsvis vurderte Finansdepartementet ”skattekreditten” til 21 milliardar kroner. Det heitte så:

”Innbetalingen av to tredeler av skattekreditten, samlet anslagsvis 14 mrd. kroner, påvirker verdien av de aktuelle rederselskapene. Nåverdien av skattebelastningen med en diskonteringsrente på 4 pst. vil være 15,1 pst. av den ubeskattede kapitalen ( … ) knyttet til skattekreditten (ikke hensyntatt verdien av skatteutsettelsen fram til 2007).

For enkelte selskaper vil også avsetningen på fond for miljøtiltak mv. kunne innebære en reduksjon av selskapets verdi. I Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) på side 29 er det forutsatt at gevinsten knyttet til denne avsetningen vil komme til beskatning dersom avsetningen ikke er brukt til nærmere angitte miljøtiltak mv. etter forskrift fastsatt av Finansdepartementet, innen utløpet av en tiårsperiode regnet fra og med inntektsåret 2007. Den totale skattebelastningen knyttet til avsetningen vil avhenge av forskriftens utforming, nærmere bestemt i hvilken grad selskapene har mulighet til å anvende avsetningen til angitte formål. I alle tilfelle vil innbetalingen av eventuell skatt i tråd med forutsetningene i Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) i sin helhet utsettes til 2017. Nåverdien av skattebelastningen med en diskonteringsrente på 4 pst. vil da være maksimalt 67,5 pst. av avsetningen til fond for miljøtiltak.

Samlet skattebelastning på selskapet vil dermed utgjøre 21,4 pst av den ubeskattede kapitalen, forutsatt at ingen del av fond for miljøtiltak mv. brukes som forutsatt. Forutsatt at hele avsetningen til fond for miljøtiltak mv. kan brukes som forutsatt, vil den samlede skattebelastning på selskapet utgjøre 15,1 pst. av den ubeskattede kapitalen. Dette innebærer imidlertid ikke at selskapets verdi reduseres med et beløp mellom 21,4 pst. og 15,1 pst. av den ubeskattede kapitalen. Ved vurderingen av selskapets reelle verdi før endringene må en nemlig ta hensyn til den belastning skattekredittene utgjør på dette tidspunktet. Denne belastningen fremgår som regel ikke av selskapenes regnskapsmessige balanseoppstilling, men utgjør like fullt en reell reduksjon i selskapenes verdi. Belastningen avhenger av to forhold: For det første hvordan de enkelte selskapene selv vil innrette seg, og for det andre hvilken risiko for regelendringer som foreligger. Dersom en for eksempel legger til grunn at et selskaps reelle verdi før endringene i rederiskatteordningen allerede er redusert med minimum 5 pst. av utsatt skattebeløp (uten hensyn til om skattekreditten er ført som gjeld i den regnskapsmessige balanseoppstillingen), tilsvarer reduksjonen i selskapets verdi som følge av skattebetalingene høyst 16,4 pst. av ubeskattet kapital, dersom en forutsetter at ingen del av fond for miljøtiltak mv. kan brukes til miljøtiltak som forutsatt. Dersom det kan forutsettes at alle midler på fond for miljøtiltak mv skal brukes som forutsatt, vil reduksjonen i selskapets verdi som en direkte følge av skattebetalingene bli på 10,1 pst. av den ubeskattede kapitalen. Det presiseres at den regnskapsmessige behandlingen av avsetningen på fond for miljøtiltak mv. ikke i seg selv gjør avsetningen mer eller mindre verdt, og at regnskapsføringen derfor ikke har noen betydning for resonnementet.”

(133)     Det talet på 5 prosent som departementet har brukt som døme, byggjer på ein del føresetnader og vurderingar, som klart nok er usikre. Eg legg til at 5 prosent som storleik på skyldnaden etter 1996-ordninga er i samsvar med det som fleire reiarlag nytta i si rekneskapsføring ved oppstarten av 1996-ordninga og også med eit rettskraftig overskjønn av 18. januar 2007 frå Borgarting lagmannsrett, innteke i RG 2007 side 769. Prosentsatsen på 5 kan tenkjast å byggje anten på ei vurdering av noverdien av framtidige skattar ved betaling av utbyte og eventuell uttreden, eller på ei vurdering av den påverknaden på selskapsverdiane det inneber å ha midlar med særskilte bindingar. Etter mitt syn gir departementet si vurdering i alle høve ein god illustrasjon på kva som er dei økonomiske konsekvensane av overgangsreglane, nemleg ei auka skattebyrde på om lag 10 prosent på dei uskatta inntektene. Det omstendet at ”risikoen for regelendringer” er teken med, talar for at overslaget ikkje er for høgt. Det er også dette talet finanskomiteen har bygd på. Sjølv om tal frå reiarlaga – til liks med dei generelle tala – byggjer på føresetnader som til ein viss grad kan vere usikre, gir dei tilstrekkeleg grunnlag til å vise den graden av inngrep overgangsreglane representerer for partane i saka.

(134)     Det er reist spørsmål om det innebar ein fordel for reiarlaga at dei kunne ta driftsmidla – i hovudsak skip – over i 2007-ordninga med grunnlag i rekneskapsmessige verdiar, medan uttreden etter 1996-ordninga hadde måtta skje med grunnlag i marknadsverdi. Reint faktisk valde reieria å gå over i 2007-ordninga, og det er då denne situasjonen som er interessant. Det er ikkje nødvendig å gå nærare inn på dette spørsmålet, i det den nøyaktige storleiken på skatteskjerpinga ikkje er avgjerande for saka.

(135)     Oppsummeringsvis vil eg så langt seie at reiarlaga ved overgangen mellom ordningane hadde ein latent skatteskyldnad med ein noverdi. Denne latente skatteskyldnaden er bytt ut med ein aktualisert skyldnad slik den er nedfelt i overgangsordninga. Ombytinga inneber skjerping av skatteskyldnaden. Dette var då også lovgivars siktemål med overgangsreglane. Sjølv om storleiken på auken i skatteskyldnaden til ein viss grad kan vere usikker, er det ikkje tvilsamt at det er ein monaleg auke. Det er ikkje grunnlag for å leggje til grunn anna enn at dette også gjeld reiarlaga i saka no.

(136)     Denne skjerpinga gjeld uskatta inntekter tekne inn i 1996-ordninga ved inngangen i ordninga og ved opptening i dei enkelte inntektsåra reiarlaget var i 1996-ordninga. Dette er år der det var fastsett i lova at den opptente inntekta berre kom til skattlegging om og når den vart teken ut. I dette ligg ein markert tilbakeverknad, som er knytt opp til tidlegare skatteår med fastsette skatteposisjonar.

(137)     Eg går over til å gi uttrykk for mitt syn på innhaldet i Grunnlova § 97 og på kva norm som vil gjelde for vurdering av tilbakeverknadsspørsmålet i vår sak. Deretter vil eg sjå på dei konkrete tilhøva i saka opp mot denne norma. Eg vil også seie litt om kva vekt Stortinget sitt syn på tilbakeverknadsspørsmålet skal ha.

(138)     I Kløftadommen i Rt. 1976 side 1 er det lagt til grunn ei tredelinga av omfanget av prøvingsretten, og dette er seinare gitt tilslutning i plenumssakene i Rt. 1996 side 1415 (Borthen) og i Rt. 2007 side 1281 (Øvre Ullern Terrasse). I saka no er det tale om vern av økonomiske interesser i medhald av Grunnlova § 97, og saka står i ei mellomstilling ut frå oppdelinga i Kløftadommen. Samtidig er inndelinga relativt grov, jf. Borthendommen på side 1429, og innanfor kvar enkelt gruppe vil det vere rettar av svært forskjellig karakter.

(139)     Når det gjeld sjølve norma, tek eg utgangspunkt i nyare rettspraksis om Grunnlova § 97.

(140)     Førstvoterande i Borthendommen, som gjaldt retten til framtidige trygdeytingar, uttrykkjer seg slik i dommen på side 1426:

”Bestemmelsen – med dens generelle ordlyd om at ”ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft” – stiller etter vår rettstradisjon opp et forbud, som vel kan gis et mer presist innhold på spesielle rettsområder, men som ellers, blant annet på det rettsområdet vi her er på, må anses for å rette seg mot særlig urimelig eller urettferdig tilbakevirkning”.

(141)     Det er altså slik at tilbakeverknadsforbodet på spesielle rettsområde kan ha eit meir presist innhald, sjølv om det innanfor trygdesaker, i alle fall av den aktuelle karakteren, måtte byggjast på ei norm om at berre ”klart urimelig eller urettferdig tilbakevirkning” er grunnlovsstridig, jf. dommen side 1430. Samtidig er det grunn til å vise til at det i denne dommen skjedde ei interesseavveging i tilhøvet mellom trygdetakaren og staten.

(142)     Om inngrepet i Borthensaka er det på side 1424 sagt at det ”medfører ikke at det knyttes nye byrder til tidligere handlinger, men at lovendringen for fremtiden svekker rettslige posisjoner”. I vår sak er det tale om å fjerne den skattemessige fordelen som var knytt til tidlegare opptente inntekter, nemleg retten til sjølv å avgjere om og når skatteplikta under 1996-ordninga skulle inntre. Det inneber at overgangsordninga ikkje kan samanliknast med Borthensaka og vernet av ein rettsleg posisjon for framtida, men at overgangsordninga meir har karakter av å knyte nye byrder til tidlegare handlingar, nemleg innteninga.

(143)     Eg går no over til å sjå på rettspraksis frå tida etter Borthendommen.

(144)     Bjørnenakdommen i Rt. 2001 side 762 gjeld grensedraginga kring gråsona for skattevedtak innanfor same året. I dommen er det eit obiter dictum der kriteriet ”klart urimeleg eller urettferdig” er nytta ved ein mogeleg tilbakeverknad. Eg oppfattar dommen å gjelde same hovudtema som ein del dommar om endring av skatt i likningsåret eller i nær tilknyting til dette, sjå som døme Rt. 1957 side 522 (Glomfjord) og Rt. 1976 side 1245 (Stakkestad). Ut frå spørsmåla Bjørnenakdommen gjaldt, går eg ikkje nærare inn på han. – Eg legg til at eg oppfattar det førstvoterande seier i Rt. 2006 side 293 (Arves Trafikkskole) avsnitta 62 og 63, slik at ho der knyter Bjørnenakdommen nettopp til tilbakeverknad innanfor inntektsåret.

(145)     Allseasdommen i Rt. 2005 side 855 gjaldt allokering av frådrag og fastsetjing av skattesats ved summarisk fellesoppgjer for eit selskap med verksemd på norsk kontinentalsokkel. Ei forskrift som var gitt i 1997, var nytta for unnletne handlingar i 1992 og 1993. Dette var i strid med tilbakeverknadsforbodet i Grunnlova § 97. Høgsterett avgjorde tilbakeverknadsspørsmålet ut frå ei konkret tilnærming og med vurdering av ein del nærare omhandla moment. Hovudpoenget var at ”forskriftens ikrafttredelsesbestemmelse i slike tilfeller innebærer at det knyttes økte byrder til selskapets manglende lønnsinnberetninger flere år tidligere”. Sjølv om det i dommen er ei tilvising til Bjørnenakdommen i Rt. 2001 side 762, er det likevel ikkje spor i dommen av ei grunnlovsvurdering opp mot ei norm om ”klart urimelig eller urettferdig” tilbakeverknad.

(146)     I plenumssaka i Rt. 2006 side 293 (Arves Trafikkskole) var spørsmålet om ei endring av reglane om frådrag for meirverdiavgift ved kjøp av ein personbil brukt til opplæring på ein sjåførskule, innebar rettsstridig tilbakeverknad. Dommen er sentral.

(147)     I dommen avsnitt 62 er det vist til at ein ”langvarig rettspraksis har godtatt at satsene for alminnelig inntekts- og formuesskatt fastsettes på slutten av et inntektsår og dermed gis tilbakevirkende kraft”, og at dette også gjeld for skattelovendringar. At dette er tillateleg, har vore sett på som ein regel for denne spesielle situasjonen. Deretter er omtala det som har vore lagt til grunn som regel for såkalla handlingsskattar. Om dette er det sagt i avsnitt 64:

”Når en ny skatt eller avgift er blitt lagt på en tidligere handling eller begivenhet, har rettspraksis uten en nærmere vurdering lagt til grunn at tilbakevirkningen har vært i strid med Grunnloven.”

(148)     Førstvoterande uttalar vidare at det vil vere mellomvariantar innanfor det økonomiske området. Det heiter i avsnitt 69:

”Etter mitt syn tilsier disse utgangspunkter om Grunnlovens gjennomslagskraft at normen i § 97 åpner for mellomvarianter mellom et absolutt forbud og en helhetsvurdering hvor bare den særlig urimelige og urettferdige tilbakevirkning er forbudt. Gullklausuldommen i Rt. 1962 side 369 er et eksempel på en slik mellomvariant: Omfattende private økonomiske rettigheter måtte vike for tvingende samfunnsinteresser.”

(149)     I avsnitta 70-72 er det uttala:

”(70)   I vår sak er Arves Trafikkskole fratatt en økonomisk rettighet. I sin virkning dreier det seg om å knytte økonomiske byrder til en tidligere handling. Man er da på et område hvor Grunnlovens tilbakevirkningsforbud står sterkt, men ikke i forbudets innerste kjerne. Etter mitt syn kan man ikke på dette området stille opp et absolutt forbud mot tilbakevirkning. Men fordi man er så nær kjerneområdet til § 97, må det mye til før en tilbakevirkning kan godtas.

(71)   Staten har anført at lovgiver må ha stor handlefrihet på skatte- og avgiftsområdet. Jeg bemerker at dette synspunktet har vært lagt til grunn som et generelt utgangspunkt i forhold til alminnelig inntekts- og formuesskatt. I vår sak gjelder det en transaksjonsavgift hvor nye byrder blir knyttet til en transaksjon som avgiftsmessig sett skulle ha vært gjort opp før lovendringen. Hensynet til omsetningslivets innrettelsesbehov må da veie tungt. Bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 74 om at merverdiavgift svares etter de regler som gjelder på leveringstiden, gir borgerne en særlig forventning om at lovendringer ikke skal skje med tilbakevirkende kraft til skade for dem. Når hensynene til forutberegnelighet og endelige oppgjør veier tungt, må mer generelle hensyn etter mitt syn vike. Jeg kan heller ikke se at lovgivers behov for handlingsrom er like stort på dette området som ved fastsettelsen av de rettslige rammer for det alminnelige skatteoppgjør i det enkelte inntektsår.

(72) Etter dette mener jeg at en ny transaksjonsavgift bare kan legges på en tidligere handling dersom sterke samfunnsmessige hensyn gjør seg gjeldende. Det samme må gjelde når det er tale om å tilsidesette et korrekt gjennomført fradrag for merverdiavgift. Noen helhetsvurdering hvor bare den klart urimelige og urettferdige tilbakevirkning er forbudt, er det ikke rom for.”

(150)     Norma er såleis her sagt å vere om det var sterke samfunnsmessige behov for å godta tilbakeverkande kraft. Deretter er det lagt opp til det eg vil karakterisere som ei momentbasert interesseavveging der også ei samhøvevurdering spelar inn. Eg viser her til avsnitt 74 der det er spurt om det låg føre ”et tilstrekkelig tungtveiende samfunnsmessig behov til å godta at lovendringen gis tilbakevirkende kraft”.

(151)     Spørsmålet om norma i Grunnlova § 97 kom igjen opp i Rt. 2007 side 1281 (Øvre Ullern Terrasse), som gjaldt spørsmål kring forlenging av tomtefesteavtalar. Det heiter der i avsnitt 99:

”Da § 33 regulerer konsekvensene av en allerede inngått avtale, står vi overfor det som betegnes som « uegentlig tilbakevirkning ». Det er imidlertid klart at også inngrep i etablerte rettigheter eller posisjoner etter omstendighetene kan rammes av Grunnloven § 97. For slike tilfeller er den såkalte « standardteorien » fremherskende i dag, jf. Rt. 2006 side 293 [Arves Trafikkskole] avsnitt 60. Etter den må det foretas en helhetsvurdering av hvilke virkninger loven får. Ved denne vurderingen må det på den ene siden legges vekt på hensynet til festerne. Disse hensynene må avveies mot hvilke konsekvenser loven får for bortfesterne, og hvor beskyttelsesverdige deres interesser er. ”

(152)     Også her var det såleis tale om ei avveging ut frå dei konkrete interessene på begge sider.

(153)     Ut frå rettspraksis kan det etter mitt syn stillast opp nokre hovudpunkt. Spørsmålet om ei lov som knyter verknader til tidlegare hendingar eller grip inn i etablerte rettsposisjonar, er i strid med Grunnlova § 97, er avhengig av kor sterkt tilbakeverknadselementet er. Dersom lova direkte knyter tyngjande rettsverknader til eldre hendingar, er lova som hovudregel grunnlovsstridig. Om lova derimot berre gir reglar om korleis ein etablert rettsposisjon skal utøvast for framtida, er hovudregelen den motsette. Mellom desse ytterpunkta finst det overgangsformer. I vår sak står vi overfor ei slik overgangsform. Og vi er i ein tilbakeverknadssituasjon som har klare parallellar med tilfellet i Arves Trafikkskole. For åra fram til og med 2006 var grunnlaget for likningane og vilkåra for skattlegging fastlagt og endeleg, då 2007-ordninga vart vedteken. Eg kan vanskeleg sjå det annleis enn at det var hendingar og disposisjonar som fann stad i tidlegare år, som her vart gjenstand for meir omfattande skattlegging på grunn av overgangsreglane. Som i saka om Arves Trafikkskole gjeld vår sak dessutan eit område der omsynet til innrettingsbehovet for næringa må vege tungt. Eg peikar særleg på at føremålet med 1996-ordninga nettopp var å påverke åtferda til reieria.

(154)     Dette tilseier at norma må liggje nær opp til den som vart nytta i Arves Trafikkskole. Det må dermed i ei sak som dette liggje føre sterke samfunnsmessige omsyn for at tilbakeverknad skal bli tillaten.

(155)     Vurderinga av grunnlovsstrid må skje konkret for dei som er partar i saka, jf. dommen om Arves Trafikkskole avsnitt 50. Det må likevel kunne takast omsyn til heilskapen ved ei lovregulering, og ikkje eitkvart urimeleg utslag for einskildpartar kan føre til grunnlovsstrid. Eg legg likevel til at eg oppfattar det slik at partane i saka no er representative i alle fall for den gruppa av reiarlag som overgangsreglane har størst konsekvensar for.

(156)     Til bruk i avveginga vil eg summere opp situasjonen for reiarlaga. På tidspunktet for overgang frå 1996-ordninga til 2007-ordninga var skattepliktene for reiarlaga for inntektsåra frå og med 1996 til og med 2006 avgjorde, uavhengig av om sjølve likningane for 2006 var avslutta eller ikkje. Dei årlege inntektene var skattefrie for reiarlaga, men slik at det kvilte ein latent skatt på dei etter nærare reglar. Tidspunktet for utdeling eller uttreden og med det inntektsskatt var opp til det enkelte reiarlaget, innanfor dei rammene økonomien og andre konkrete omstende tilsa. Ved overgangslova er to tredelar av dei skattefrie inntektene gjorde til gjenstand for skatt, medan det framleis er ei latent skatt for den siste tredelen. Overgangslova knyter ikkje skatten til hendingar eller handlingar etter skjeringstidspunktet for ordningane.

(157)     Som før nemnt er tilbakeverknadselementet i vår sak langt på veg like sterkt som i saka om Arves Trafikkskole. Tilbakeverknaden går dessutan 11 år tilbake i tid. Og det er tale om store årlege beløp, for næringa sett under eitt, men også for mange av dei reiarlaga som er råka.

(158)     Eg finn grunn til å leggje til: I saka har vore framme ei problemstilling kring endring av avskrivingssatsen for allereie erverva driftsmiddel, som er drøfta hos Ole Gjems-Onstad i artikkelen ”Om tilbakevirkende skattelover” i Tidsskrift for Rettsvitenskap, 1981, side 397. Etter mi meining har overgangsreglane i vår sak, slik dei latente skattemessige konsekvensane av denne inntekta var fastsette, eit klart sterkare preg av tilbakeverknad enn kva tilfellet er for endringar i avskrivingssatsane for framtida.

(159)     Staten har gjort gjeldande at det har vekt at dei uskatta midlane var i behald i reiarlaga på overgangstidspunktet. Dette må ha avgrensa vekt. Som eg før har gjort utførleg greie for, rekna reiarlaga med at dei sjølve kunne ta dei avgjerdene som i tilfelle ville utløyse skatt. Eg legg også til grunn at midlane i reiarlaga i hovudsak var bundne opp.

(160)     Eg legg til at dei aktuelle skattefastsetjingane for inntektsåra 1996–2006 gjeld inntektspostar av ulikt slag. I Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) på side 29 nemner departementet såleis både overskot frå reieridrifta i selskapa og latente gevinstar på driftsmiddel. Under saka har det frå reiarlaga si side vore vist til at det – i tillit til reglane – har vore gjennomført sal, og ikkje minst det som vart kalla ommøbleringar i konserna, der det vart utløyst gevinstar på grunnlag av og i tillit til gjeldande skatteordning. For min del kan eg i lys av dette ikkje sjå anna enn at den lange tida talar mot ein tilbakeverknad. Ei tilbakeskatting vil råke både grunnlaget for konkrete handlingar i tida som har gått, og også sjølve det økonomiske fundamentet for reiarlaga attende i tida.

(161)     Det er også gjort gjeldande at det kunne stille seg annleis for midlar som hadde kome inn i ordninga ved etableringa, fordi selskapa hadde nyte godt av tidfestingsfordelar før 1996 og dessutan hadde skattefritak i ytterlegare 11 år fram til ordninga vart avløyst. Eg kan ikkje sjå at dette har vekt. Midlane var uskatta midlar i 1996-ordninga, og alle midlane som var i ordninga, hadde lik status.

(162)     For meg er det sentralt i saka at Stortinget ved etableringa av 1996-ordninga ønskte å sikre skipsfartsnæringa her i landet, og at etableringa av ordninga skjedde ut frå eit klart standpunkt til at det då var nødvendig med skattefordelar samanlikna med andre næringar. Ved dette valet tok Stortinget standpunkt til om løysinga var rimeleg og hadde nødvendig legitimitet. Det må leggjast til grunn at Stortinget i tillegg til det som direkte gjaldt skipsfarten, også vurderte omsyna så vel til verknadene i ulike lokalsamfunn og til næringar med skipsfartstilknytte aktivitetar, som til samfunnsinteressene i det heile. Ved å gå inn i ordninga gjorde reiarlaga grunnleggjande val, og frå då av innretta dei seg etter ordninga, både i den løpande drifta og ved større transaksjonar.

(163)     Staten har vist til at reiarlag som hadde flyttbare innretningar innan petroleusmverksemda anten måtte ta desse innretningane ut av selskapa eller så måtte reiarlaga sjølv gå ut av ordninga. Spørsmålet om grunnlovsstrid vart aldri teke opp av desse reiarlaga, og det er då ikkje grunn til å gå inn på det. Endringa av ordninga skjedde med grunnlag i endringar av skipsfartsreglane gitt av ESA, og gav på ingen måte noko varsel til reiarlaga med skip om at desse måtte påreknast å gå ut av 1996-ordninga.

(164)     Etter mitt syn hadde reiarlaga ei rettkomen forventing om at skattespørsmålet var avgjort for tida fram til det kom nye reglar, og at nye reglar på vanleg måte skulle gjelde framover, likevel slik at dei kunne omfatte også det året dei vart gitt. At reieri, ikkje minst gjennom Norges Rederiforbund, argumenterte for endring av regelverket, endrar ikkje dette. Så lenge det ikkje var gitt andre reglar, hadde reiarlaga grunn til å basere seg på dei som låg i 1996-ordninga. Skjeringspunktet for forventing om nye reglar låg i alle fall ikkje i tid før den kunngjeringa finansministeren gav om ei ny ordning og som vart gitt 7. september 2006.

(165)     Staten har vist til at fordelingsomsynet ikkje blir vareteke og at det derfor ikkje ville vere legitimitet i den nye 2007-ordninga dersom dei gamle skattekredittane ikkje vart gjorde opp, jf. Innst. O. nr. 1 (2007–2008) side 38 der det heiter:

”Slik flertallet ser det, er det ikke et akseptabelt alternativ å innføre en skattefritaksordning for nye skipsfartsinntekter, samtidig som en ettergir eller viderefører de latente skatteforpliktelsene på ubestemt tid. Det vil kunne oppfattes som urimelig, og av den grunn mangle generell legitimitet.”

(166)     Stortinget har stor handlefridom på skatte- og avgiftsområdet. Men det gjeld framover i tid. Når det gjeld inntekter som er opptente tidlegare år, verkar Grunnlova § 97 som ein skranke. For meg er det vanskeleg å sjå det annleis enn at Stortinget i 1996 tok stilling til kva som var rimeleg og legitimt i dette spørsmålet, og at næringa retta seg etter det. I dette tilfellet er det ikkje slik at Stortinget avskaffar ordninga. I staden gjer Stortinget ordninga enno gunstigare, men ønskjer altså eit vederlag til det frå dei – men berre dei – som tidlegare stod i ordninga. Og dette vederlaget er – som det tidlegare er gjort greie for – monaleg større enn noverdien av det latente skatteansvaret etter 1996-ordninga.

(167)     Det er frå statens side gjort gjeldande eit ”pakkeargument”, som inneber at konsekvensane ved tilbakeverknaden må sjåast i samanheng med fordelane ved 2007-ordninga. Dette var sterkt framheva av departementet i Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) side 36, der det mellom anna heiter:

”Et viktig tema er hvilken betydning det skal ha for den konkrete vurdering av skattetiltaket at det er kombinert med, og utformet som en overgang til, et nytt skatteregime basert på endelig skattefritak for rederiselskapenes overskudd. Departementet vil her framheve to momenter i vurderingen.

Det ene momentet er at oppgjør av en større del av de gamle skattekredittene, istedenfor fortsatt skattefritak også for gamle overskudd, er en rimelig pris å betale for å få det nye, ubetingede skattefritaket på plass. De samlede forslagene til revidert rederibeskatning må ses som en pakke, som totalt sett har rimelige virkninger. Et enkelt, skjerpende element i denne pakken bør da ikke kunne klassifiseres som klart urimelig eller urettferdig.

Det andre momentet er at begrunnelsen for det nye, ubetingede skattefritaket ikke kan overføres på de gamle, ubeskattede overskuddene. Hensynet til at Norge bør tilpasse seg de europeiske rederiskatteregimer har bare bæreevne for framtidige overskudd. Derfor ligger det ingen urimelig inkonsekvens i at skatteplikten ikke også frafalles for alle de gamle overskuddene.

Etter departementets syn forsterker helheten og sammenhengen i det framlagte forslag til revidert rederiskatteregime at ingen deler av forslaget kan anses som klart urimelig eller urettferdig tilbakevirkning. Det dreier seg tvert i mot om en balansert og rimelig totalløsning.”

(168)     Under behandlinga i finanskomiteen vart dette i høve til grunnlovsspørsmålet tona sterkt ned. Det heiter såleis i Innst. O. nr. 1 (2007–2008) på side 38:

”Flertallet vil understreke sin oppfatning av at forslaget til overgangsordning vil stå seg i forhold til Grunnlovens tilbakevirkningsforbud, uavhengig av de andre elementene i ”pakken”. Den avvikling med gradvis innbetaling av latente skatteforpliktelser som foreslås, fremstår etter flertallets oppfatning ikke som urimelig tyngende, selv for selskaper som eventuelt ikke får fordeler av betydning av den nye skattefritaksordningen.”

(169)     Eg er ikkje einig med staten i at det har særleg vekt ved vurderinga av tilbakeverknadsspørsmålet at lovendringa innebar ei totalløysing for reieriskattlegginga.

(170)     Ved ei fordelsvurdering kan det vanskeleg vere grunnlag for å leggje vekt på mogelege framtidige fordelar som er allmenne i den forstand at fordelane gjeld for alle utan omsyn til om dei har vore med i den tidlegare ordninga eller ikkje. Dessutan ville dette representere ei forskjellsbehandling. Gjennom eit slikt resonnement vil reiarlag som har vore med i ordninga, måtte betale for fordelar i åra frå 2007 og framover, medan reiarlag som kjem til utanfrå, ikkje må betale noko. Også mellom reiarlag inne i 1996-ordninga vil det kunne vere ulik balanse mellom tilbakeskattinga og framtidige fordelar.

(171)     Eg går ikkje inn på spørsmålet om Stortinget kunne ha kome til alternative ordningar frå 2007. Reint allment må det vere slik at ei sak skal avgjerast på det lovgrunnlaget som ligg føre i saka, og at det ikkje kan omsyntakast at regelverket kunne ha vore annleis, jf. Rt. 2007 side 1308 (Sørheim) på side 1318 om ei tilsvarande problemstilling ved tomtefeste. For tida før overgangsreglane blir ei slik vurdering vanskeleggjort ved at disposisjonar har vore påverka ved gjeldande skatteregime, og at det ikkje utan vidare let seg avgjere kva som hadde skjedd under alternative reglar. For framtida er det uvisst kva reglane vil gå ut på, også fordi reglane kan endrast framover. Ved vurderinga av sjølve overgangsreglane kan eg ganske enkelt ikkje sjå at det kan ha noko å seie kva andre reglar kunne ha gått ut på.

(172)     Eg har så langt ikkje gått inn på verknadene av Stortinget sitt syn. I denne saka har Stortinget gjort ei svært grundig vurdering av grunnlovsspørsmålet, og i innstillinga frå finanskomiteen er det utførlege drøftingar og vurderingar. For at Stortinget sitt syn skal innebere at prøvingsretten skal avgrensast i tvilstilfelle, jf. førstvoterande i dommen i Rt. 2007 side 1308 (Sørheim), må det stillast eit kvalitetskrav. Det inneber at Stortinget må ha lagt til grunn eit relevant prøvingstema og vore merksam på vesentlege konsekvensar av ei lov. Når det av Stortinget er gjort ei prøving ut frå ei anna norm for grunnlovsprøving enn den eg meiner må nyttast, gjer det at det er vanskeleg å leggje vekt på sjølve interesseavveginga hos Stortinget.

(173)     Ut frå den norma eg har lagt til grunn, er grunnlovsspørsmålet etter mitt syn ikkje tvilsamt.

(174)     Det er då ikkje nødvendig for meg å gå inn på spørsmålet om konvensjonsstrid i høve til EMK P1-1.

(175)     Likningane for reiarlaga for 2007 kviler på feil lovgrunnlag og må opphevast. Eg kan ikkje sjå at det er grunnlag for å gi tilvising på kva ny likning må gå ut på eller kva framgangsmåte det må skje etter, for at ny likning ikkje skal vere i motstrid til Grunnlova § 97.

(176)     Eg er såleis komen til at anken fører fram, likevel slik at det ikkje er grunnlag for å ta reiarlaga sin påstand til følgje vidare enn til at likningane for 2007 må opphevast.

(177)     Etter mitt syn må reiarlaga tilkjennast sakskostnader både for tingrett og for Høgsterett. Reiarlaga har, sjølv om dei ikkje har fått medhald i sine prinsipale påstandar, fått medhald i det hovudsakelege, jf. tvistelova § 20-2 andre ledd.

(178)     A AS har kravd tilkjent sakskostnader for tingretten med 1 287 113 kroner, av dette er 1 138 989 kroner salær og resten utlegg. Kravet for Høgsterett er på i alt 829 830 kroner, der 679 561 kroner er salær og resten utlegg. Samla krav frå A AS er såleis 2 116 943 kroner.

(179)     C-reiarlaga har kravd tilkjent sakskostnader for tingretten med 1 162 190 kroner, av dette er 1 113 000 kroner salær og resten utlegg. Kravet for Høgsterett er på i alt 1 148 318 kroner, der 1 008 542 kroner er salær og resten utlegg. Samla krav frå C-reiarlaga er såleis 2 310 508 kroner.

(180)     H-reiarlaga har kravd tilkjent sakskostnader for tingretten med 1 112 450 kroner, av dette er 1 001 000 kroner salær og resten utlegg. Kravet for Høgsterett er på i alt 1 096 580 kroner, der 1 008 542 kroner er salær og resten utlegg. Samla krav frå H-reiarlaga er såleis 2 209 030 kroner.

(181)     Saka har reist viktige og prinsipielle spørsmål, og det er tale om store økonomiske verdiar. Sakskostnadene må ut frå dette godtakast som nødvendige.

(182)     Eg røystar etter dette for slik

D O M :

I.      Sak nr. 2009/1575 A AS – staten v/Finansdepartementet               

1.     Likninga for 2007 blir oppheva.

2.     I sakskostnader for tingrett og Høgsterett betaler staten v/Finansdepartementet til A AS 2 116 943 – tomillionareitthundreogsekstentusennihundreogførtitre – kroner innan 2 – to – veker frå forkynninga av denne dommen.

II.      Sak nr. 2009/1663 Staten v/Finansdepartementet – B AS, C AS, AS D, AS E, AS F, G AS, H AS og I AS               

1.     Likningane for 2007 blir oppheva.

2.     I sakskostnader for tingrett og Høgsterett betaler staten v/Finansdepartementet til B AS, C AS, AS D, AS E, AS F og G AS i fellesskap 2 310 508 – tomillionartrehundreogtitusenfemhundreogåtte – kroner innan 2 – to – veker frå forkynninga av denne dommen.

3.     I sakskostnader for tingrett og Høgsterett betaler staten v/Finansdepartementet til H AS og I AS i fellesskap 2 209 030 – tomillionartohundreognitusenogtretti – kroner innan 2 – to – veker frå forkynninga av denne dommen.

(183)     Dommer Matningsdal: Jeg er kommet til at overgangsordningen verken er i strid med tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97 eller vernet av eiendomsretten i EMK protokoll 1 artikkel 1. Forholdet til Grunnloven § 97 behandles først.

(184)     Domstolenes prøvingsrett overfor lovers grunnlovsmessighet

(185)     Jeg finner det riktig først å gå inn på domstolenes prøvingsrett overfor lovers grunnlovsmessighet. Prøvingsretten har nå vært praktisert i mer enn 150 år, og den innebærer at domstolene både har en prøvingsrett og en prøvingsplikt. Om innholdet heter det i plenumsdommen i Rt. 1976 side 1 – Kløftasaken – på side 5–6:

”Det er imidlertid forskjellige oppfatninger av hvor meget det skal til for at domstolene skal sette en lov til side som grunnlovsstridig. Jeg finner ikke grunn til å uttale meg i sin alminnelighet om dette. Løsningen vil i noen grad avhenge av hvilke grunnlovsbestemmelser det er tale om. Gjelder det bestemmelser til vern om enkeltmenneskets personlige frihet eller sikkerhet, antar jeg at grunnlovens gjennomslagskraft må være betydelig. Gjelder det på den annen side grunnlovsbestemmelser som regulerer de andre statsmakters arbeidsmåte eller innbyrdes kompetanse, mener jeg som førstvoterende i plenumssaken inntatt i Rt. 1952 side 1089, særlig side 1098 (hvalavgiftssaken), at domstolene i vid utstrekning må respektere Stortingets eget syn. Grunnlovsbestemmelser til vern om økonomiske rettigheter må for så vidt komme i en mellomstilling.

Jeg finner det klart at Stortingets forståelse av lovens forhold til slike grunnlovsbestemmelser må spille en betydelig rolle når domstolene skal avgjøre grunnlovmessigheten, og domstolene må vise varsomhet med å sette sin vurdering over lovgiverens. I og med at Stortinget har gitt ekspropriasjonserstatningsloven, må spørsmålet for domstolene bli om lovens regler leder til resultater som er forenlige med grunnlovens § 105, ikke om resultatene ville blitt de samme uten lovregler. Ut fra dette vil jeg for min del vike tilbake for å konstatere grunnlovsstrid i tilfelle hvor det foreligger rimelig tvil, og hvor Stortinget klart har vurdert og bygd på at loven ikke kommer i strid med grunnloven. Men skal prøvelsesretten ha noen realitet, må domstolene benytte den der de finner det hevet over rimelig tvil at loven vil føre til resultater som er i strid med grunnloven.”

(186)     Denne tredelingen er gjentatt i plenumsdommen i Rt. 1996 side 1415 (Borthen) hvor førstvoterende uttaler (side 1429):

”Jeg ser denne tredelingen som grunnleggende riktig. Det er nok så at den er relativt grov, især omfatter de økonomiske rettigheter svært forskjellige kategorier, men som generelt utgangspunkt må grunnlovsvernet etter bestemmelser om den personlige frihet eller sikkerhet være sterkere enn grunnlovsvernet for økonomiske rettigheter.”

(187)     I plenumsdommen om tomtefeste i Rt. 2007 side 1281 (Øvre Ullern), hvor tredelingen gjentas, uttaler førstvoterende i avsnitt 75 at for økonomiske rettigheter er det ”sikker rettspraksis at domstolene må være mer tilbakeholdne med å sette lovgiverens grunnlovsvurderinger til side enn ved bestemmelser som gjelder personlig frihet og sikkerhet”. Deretter tilføyes det at ”[m]en også for økonomiske rettigheter er – som Kløftadommen viser – grunnlovsvernet en realitet”.

(188)     I denne dommen understrekes det dessuten i avsnitt 76 at det må stilles ”et kvalitetskrav i den forstand at Stortingets standpunkt må være basert på et overveid syn, og at eventuelle misforståelser kan ha betydning for hvilken vekt Stortingets standpunkt kan tillegges”. Dette utdypes i en av de andre plenumsdommene som ble avsagt samme dag, Rt. 2007 side 1308 (Sørheim), hvor førstvoterende i avsnitt 42 uttaler:

”Dette må etter min mening i hvert fall bety at vesentlige konsekvenser av en lov, som klart fremstår som problematiske i forhold til Grunnloven § 105, må være overskuet og grunnlovsmessigheten vurdert under lovforberedelsen. Fremgår ikke dette, kan uttalelser holdt på et generelt plan om at forholdet til Grunnloven er vurdert og funnet i orden, vanskelig tillegges avgjørende vekt av domstolene.”

(189)     Jeg baserer grunnlovsprøvingen på disse utgangspunktene.

(190)     Hvilken rettslig norm danner utgangspunktet for grunnlovsvurderingen?

(191)     Ved vurderinger etter Grunnloven § 97 sondres det ofte mellom egentlig og uegentlig tilbakevirkning. Egentlig tilbakevirkning brukes som stikkord om tilfeller hvor det knyttes nye byrder direkte til eldre handlinger eller begivenheter, mens uegentlig tilbakevirkning brukes som betegnelse på tilfeller hvor det gjøres inngrep i etablerte rettslige posisjoner.

(192)     For avgjørelsen av om tilbakevirkningen er ulovlig, har det stor betydning hvilken kategori man står overfor. Samtidig kan den rettslige situasjonen kompliseres ved at det undertiden kan være uklart hvilken kategori man har med å gjøre. Dette forholdet, sammenholdt med at spørsmålet om grunnlovsstrid kan oppstå i relasjon til en rekke forskjellige økonomiske rettigheter, tilsier, som førstvoterende understreket i plenumsdommen i Rt. 2006 side 293 (Arves Trafikkskole), at ”normen i § 97 åpner for mellomvarianter mellom et absolutt forbud og en helhetsvurdering hvor bare den særlig urimelige og urettferdige tilbakevirkning er forbudt” (avsnitt 69).

(193)     I den dommen, hvor Høyesteretts flertall kom til at det forelå ulovlig tilbakevirkning, understreker førstvoterende at ”[o]vergangsbestemmelsen knyttet dermed i realiteten merverdiavgift til en anskaffelse som på anskaffelsestidspunktet var avgiftsfri” (avsnitt 49). Den tilbakevirkende lovgivningen ville da bare være lovlig når ”sterke samfunnsmessige hensyn gjør seg gjeldende” (avsnitt 72).

(194)     I vår sak er det ikke tale om å legge skatteplikt på en inntekt som var skattefri da den ble opptjent. Skatteloven av 1999 § 8-15 første ledd oppstilte riktignok et utgangspunkt om at selskap innenfor ordningen var ”fritatt for skatteplikt”. Sammenhengen med reglene om skatteplikt ved utdeling av ubeskattet inntekt og ved uttreden viste imidlertid klart at det ikke var tale om noe endelig skattefritak, slik tilfellet er etter den ordningen som ble innført i 2007. Dette ble, som det fremgår av førstvoterendes votum, for øvrig uttrykkelig understreket av Norges Rederiforbund i utkastet fra april 1996, som det senere lovvedtaket langt på veg bygger på.

(195)     Konsekvensen av overgangsbestemmelsen var at mens rederiene fram til lovendringen i 2007 selv langt på veg kunne avgjøre når skatteplikt skulle inntre som følge av utdeling av ubeskattet inntekt eller uttreden av ordningen, ble de nå fratatt denne valgmuligheten. For de fleste rederiene, kanskje alle, innebar det at den latente skatteplikten ble utløst på et tidligere tidspunkt enn hva som ellers ville ha skjedd. Da denne saken gjelder en uoppgjort, pådratt skatteplikt, avviker den fra situasjonen i Rt. 2006 side 293 ved at det – i likhet med hva som var situasjonen i Rt. 1996 side 1415 – ikke ”knyttes nye byrder til tidligere handlinger, men at lovendringen for fremtiden svekker rettslige posisjoner”, jf. dommen side 1424.

(196)     Til sammenlikning med vår sak viser jeg til en artikkel av Ole Gjems-Onstad i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1981 side 397–435 med tittelen ”[o]m tilbakevirkende skattelover”. Her understreker han på side 403 at

”[n]esten all skattelovgivning, som annen lovgivning, har i en viss logisk forstand en tilbakevirkende effekt ved at den knytter rettsvirkninger til rettsfakta som har forankring i fortiden uten at § 97 kan anføres mot lovgivningen. Virkeligheten begynner aldri helt på nytt. Nye gevinstbeskatningsregler vil for eksempel fange opp tidligere verdistigning, selv om de gis virkning bare for avhendelser som i tid ligger etter ikrafttredelsestidspunktet.”

(197)     Under drøftelsen av i hvilken utstrekning tilbakevirkningsforbudet begrenser Stortingets adgang til å endre de ordinære inntekts- og formuesskattene, kommer han på side 430 flg. inn på forholdet til fradragsregler som gjelder flerårige transaksjoner. Her uttaler han på side 430–431:

”… Dersom endringsloven knytter helt andre skattemessige konsekvenser til tidligere handlinger, må prinsippene i § 97 også her komme til anvendelse.

Avskrivningsreglene kan selvfølgelig endres for driftsmidler ervervet etter lovendringen. Spørsmålet er om det foreligger tilbakevirkning som rammes av § 97 dersom avskrivningsreglene endres for allerede anskaffede driftsmidler. Svaret må nok være nei, jfr. Rt. 1957 s. 522. Kvisli tar forbehold om at dette ’må i allfall gjelde når også de nye reglene gir rimelige muligheter for å få driftsmidlenes kostpris avskrevet i sin helhet i løpet av den gjenstående brukstid.’ Imidlertid har jeg vanskelig for å finne belegg for at en regel som ikke tillot dette uten videre vil bli ansett som så markert urimelig at § 97 vil komme til anvendelse. Men det må allikevel være riktig å hevde at det går en grense her, dersom f.eks. all avskrivningsrett for allerede anskaffede, større driftsmidler avskaffes uten at helt særegne grunner taler for. Trolig må det stilles strengere krav til regler som opphever adgangen til ordinære, enn til regler som opphever adgangen til ekstraordinære avskrivninger, fordi de første fremtrer som en mer stabil og prinsipielt selvfølgelig del av dagens skattelovgivning.”

(198)     På bakgrunn av den omfattende endringsadgangen Gjems-Onstad mener at Stortinget må ha når det gjelder avskrivningsreglene for driftsmidler som allerede er ervervet, må det være klart at han ikke regner slike endringer som egentlig tilbakevirkning. Av flere grunner må det åpenbart være riktig: For det første er det bare tale om å endre avskrivningsreglene for fremtiden. Og for det andre ville Stortingets kompetanse til etter Grunnloven § 75 a å treffe årlige skattevedtak bli uheldig beskåret om Stortinget måtte forholde seg til de strenge vilkårene som gjelder ved egentlig tilbakevirkning. Jeg viser til førstvoterendes utsagn i plenumsdommen i Rt. 2006 side 293 hvor hun i avsnitt 70 for egentlig tilbakevirkning uttaler at det skal ”mye til før en tilbakevirkning kan godtas”.

(199)     Vår sak har betydelige likhetstrekk med endringer i avskrivningsreglene ved at det er skattyterens fremtidige skatterettslige situasjon som endres. Og på samme måten som at tidligere års fradrag ikke reduseres i Gjems-Onstads eksempel, er ikke skattesatsene økt eller skattegrunnlaget utvidet i vår sak. Men samtidig er det en viktig forskjell ved at det for 1996-ordningen var lovfestet når og hvordan den latente skatteplikten skulle gjøres opp. Dette kan imidlertid ikke, slik jeg ser det, tillegges avgjørende vekt ved avgjørelsen av om man står overfor en egentlig eller uegentlig tilbakevirkning. Ved den konkrete vurderingen av om endringen er grunnlovsstridig har derimot denne forskjellen avgjort rettslig betydning.

(200)     Min konklusjon er etter dette at man, på samme måten som i dommen fra 1996, står overfor en uegentlig tilbakevirkning.

(201)     For tilfeller hvor det ikke knyttes nye byrder direkte til en tidligere handling, uttaler førstvoterende i plenumsdommen i Rt. 2007 side 1281 om tomtefeste i avsnitt 100 at ”[h]va som aksepteres, avhenger av hvilket rettsområde det er tale om. Og som det fremgår av sitatet foran fra plenumsdommen i Rt. 1996 side 1415, omfatter de økonomiske rettighetene ’svært forskjellige kategorier’”. I Rt. 2007 side 1281, som gjaldt det privatrettslige forholdet mellom grunneier og tomtefester, fant Høyesterett det riktig å foreta en avveining av partenes interesser uten at det ble oppstilt noe bestemt kriterium for hva som kunne aksepteres.

(202)     I plenumsdommen i Rt. 1996 side 1415, som gjelder trygderettigheters grunnlovsvern, omtaler førstvoterende på side 1430 på generelt grunnlag forholdet mellom Grunnloven § 97 og § 75 bokstav a og d. Om dette forholdet uttales det:

”Det kan spørres om ’overgrep’ er et adekvat stikkord for normen etter Grunnloven § 97. ’Overgrep’ leder nok tanken mer hen på noe som bare vil kunne være en teoretisk mulighet enn på det som også kan bli resultatet ut fra en vurdering av et praktisk foreliggende tilfelle. Jeg vil anta at en angivelse av normen til å gjelde ’klart urimelig eller urettferdig’ tilbakevirkning er mer adekvat, iallfall med henblikk på det aktuelle rettsfelt. Inn i avveiningen vil blant annet komme hvilke rettigheter eller posisjoner inngrepet gjelder, hvilket grunnlag den enkelte eller en gruppe har for sine forventninger, om inngrepet er plutselig og betydelig og om fordelingen av byrdene rammer den enkelte eller en gruppe særlig hardt. Men på dette rettsområdet må lovgivers spillerom, i lys av de hensyn som ligger bak Grunnloven § 75 a og d, være vesentlig. Det vil bare være de kvalifiserte eller åpenbare tilfeller av urimelighet og urettferdighet som kan rammes.”

(203)     For skattesakene fikk kriteriet ”klart urimelig eller urettferdig” direkte tilslutning i et obiter dictum i Rt. 2001 side 762. Her tilføyer førstvoterende (side 767–768):

”Også innen skatteområdet vil dette etter min mening være et riktig utgangspunkt. Utformingen av skattesystemet må baseres på politiske valg og vurderinger av hvordan skattebyrden best kan fordeles. Stortinget bør ha stor frihet her.”

(204)     Jeg viser videre til Rt. 2005 side 855, som gjelder summarisk fellesoppgjør, og hvor det var spørsmål om en forskrift som var gitt i 1997, kunne anvendes på inntektsoppgjør i det aktuelle selskapet, Allseas, for unnlatte lønnsinnberetninger i 1992 og 1993. Etter en konkret vurdering kom Høyesterett til at denne tilbakevirkningen var i strid med Grunnloven § 97. Som innledning til denne drøftelsen uttaler førstvoterende (avsnitt 67):

”Forholdet mellom Grunnloven § 97 og skattelovgivningen står i forskjellig stilling ved forskjellige typer skatter og endringer, jf. Andenæs: Statsforfatningen i Norge 9. utgave side 398. Det er i praksis lagt til grunn som et generelt prinsipp at endringer i inntektsskatten kan gjøres gjeldende for det inntektsåret hvor endringen ble vedtatt, jf. blant annet dommen i Rt. 2001 side 762. Det aksepteres også i meget betydelig utstrekning at en ny lovbestemmelse gjør endringer i skattelovens inntektsbegrep, blant annet slik at noe som tidligere ikke ble regnet som inntekt, etter lovendringen tas med ved beregningen av inntekten. Synspunktet er at det anses berettiget å bruke de nyeste reglene siden de gir det beste uttrykk for lovgivers syn på hvordan skatten bør utlignes. I en nyere dom har forholdet til Grunnloven § 97 i en slik sak vært formulert som spørsmålet om tilbakevirkningen virker ’klart urimelig eller urettferdig’, jf Rt. 2001 side 762 med henvisninger til plenumsavgjørelsen i trygdesaken i Rt. 1996 side 1415.”

(205)     Det har vært påpekt at Høyesterett i denne saken likevel ikke anvendte kriteriet ”klart urimelig eller urettferdig”. Men det kan ha sammenheng med at saken hadde klare trekk av å legge økte byrder enn det tidligere var hjemmel for på flere år gamle unnlatelser. Det står uansett fast at førstvoterende reservasjonsløst viste til de to tidligere avgjørelsene.

(206)     Jeg kan ikke se at Høyesterett i Rt. 2006 side 293 tar avstand fra dette kriteriet for så vidt gjelder de alminnelige inntekts- og formuesskattene. Det vises til avsnitt 71 hvor førstvoterende uttaler:

”Staten har anført at lovgiver må ha stor handlefrihet på skatte- og avgiftsområdet. Jeg bemerker at dette synspunktet har vært lagt til grunn som et generelt utgangspunkt i forhold til alminnelig inntekts- og formuesskatt. I vår sak gjelder det en transaksjonsavgift hvor nye byrder blir knyttet til en transaksjon som avgiftsmessig sett skulle ha vært gjort opp før lovgivningen.”

(207)     Poenget var altså at saken ikke gjaldt alminnelig inntekts- og formuesskatt. Og for slike skatter indikerer sitatet at det gis tilslutning til den store handlefriheten for slike skatter. Jeg bemerker videre at når førstvoterende i avsnitt 69 uttaler at § 97 ”åpner for mellomvarianter mellom et absolutt forbud og en helhetsvurdering hvor bare den særlig urimelige og urettferdige tilbakevirkning er forbudt”, taler hun om anvendelsen av § 97 på generelt grunnlag og ikke om alminnelig inntektsskatt spesielt.

(208)     Da førstvoterende i Rt. 1996 side 1415 for trygderettigheter oppstilte normen ”klart urimelig eller urettferdig”, utgjorde hensynet til Stortingets oppgaver etter Grunnloven § 75 bokstav a og d, og at lovgivers spillerom måtte ”være vesentlig”, en sentral premiss (side 1430). Omfanget av de alminnelige inntekts- og formuesskattene er av vesentlig betydning for det offentliges evne til å finansiere velferdssamfunnet. I likhet med hva som gjelder for trygderettigheter, tilsier dette tilbakeholdenhet ved overprøvingen av skattelovgivning av denne karakter, og hvor det ikke er tale om å innføre skatteplikt for inntekter som var endelig skattefri da de ble opptjent.

(209)     Ved vurderingen av om overgangsbestemmelsen er grunnlovsstridig, tar jeg etter dette utgangspunkt i at normen er om tilbakevirkningen er ”klart urimelig eller urettferdig”. Samtidig må det understrekes at dette kriteriet først og fremst er egnet til å understreke det spillerommet som Stortinget på dette området må ha i forhold til Grunnloven § 97, og at det selvsagt fra lov til lov må vurderes hvilke faktiske konsekvenser den har.

(210)     Skal det ved rimelighetsprøvingen foretas en individuell eller en generell prøving?

(211)     Lovgivning som for fremtiden regulerer etablerte skatteposisjoner, vil kunne få ulike konsekvenser for de berørte. Enkelte rammes hardt, mens andre kanskje ikke påføres negative konsekvenser i det hele. Dette reiser spørsmålet om grunnlovsprøvingen skal foretas på individuell basis eller på generelt grunnlag. Om dette spørsmålet uttaler Knoph, Rettslige Standarder side 83:

”Om § 97 forbyr urettferdig og vilkårlig tilbakevirkning, betyr ikke dette at  h v e r  e n e s t e  a n v e n d e l s e  a v  d e n  n y e  l o v e n  må kunne stå for en individuell rettferdsprøve. Det er lovgivningsmakten § 97 er rettet til, og det er under utformningen av lovteksten den skal holde sig rettferdskravet efterrettelig. Hvis den det har gjort, er alt i orden, selv om tilbakevirkningen virker hårdt i et enkelt tilfelle, fordi lovens regel er generelt formet, eller fordi man har foretatt visse rettstekniske forskyvninger for den praktiske brukbarhets skyld.”

(212)     I plenumsdommen i Rt. 2006 side 293 inneholder derimot avsnitt 50 et utsagn som kan synes å trekke i motsatt retning: ”Jeg finner det klart at man i et tilfelle som dette må se på konsekvensene for Arves Trafikkskole, og ikke på konsekvensene for bransjen i sin helhet.” Dette utsagnet kommer like etter at førstvoterende understreket at saken gjaldt et tilfelle hvor det ble lagt avgift på ”en anskaffelse som på anskaffelsestidspunktet var avgiftsfri”. Etter min mening kan ikke det samme gjelde i en situasjon som den foreliggende, hvor det er spørsmål om å regulere en etablert skatteposisjon. Jeg viser til at dersom man i slike tilfeller ikke kunne ta utgangspunkt i lovens generelle konsekvenser, kunne det på urimelig måte begrense den handlefriheten som Stortinget må ha ved fastsettelse og regulering av de alminnelige inntekts- og formuesskattene.

(213)     Den grunnlovsmessige vurderingen av overgangsordningen – noen utgangspunkter

(214)     Et sentralt utgangspunkt i denne saken er om og i tilfelle i hvilken utstrekning overgangsordningen økte rederienes økonomiske forpliktelser.

(215)     Som førstvoterende fremhever i plenumsdommen i Rt. 1996 side 1415, har det betydning ”hvilket grunnlag den enkelte eller en gruppe har for sine forventninger” (side 1430). I vår sak er spørsmålet hvor langt inn i fremtiden rederiene kunne ha berettigede forventninger om å unngå hel eller delvis innbetaling av den latente skatteplikten som gradvis bygde seg opp på deres hånd. På det aktuelle rettsområdet må man alltid være forberedt på at lovgivningen kan bli endret over tid. Dette gjelder ikke minst dersom en næring er gitt gunstigere vilkår enn andre. Da må man alltid være forberedt på at et fremtidig stortingsflertall blant annet ut fra likhetsbetraktninger og/eller provenyhensyn kan vedta omlegginger for fremtidige inntekter – herunder at ordningen skal opphøre, med overgangsordninger som konsekvens.

(216)     Beskatningen av norske rederier har både før og etter 1996 vært spesiell i forhold til andre norske næringer. Og siden 1996 har denne næringen i 11 år fått nærmest full utsettelse med sin skattebetaling – noe som skjedde etter at Norges Rederiforbund langt på veg hadde skissert detaljene i den ordningen som ble vedtatt.

(217)     Det spesielle er videre at næringen få år etter å ha oppnådd den skatteordningen som den selv hadde presset på for å få, på ny innledet et stadig økende press mot Stortinget for å oppnå en annen ordning – nå med endelig skattefrihet som resultat. På dette tidspunktet hadde en rekke rederier krevd beskatning etter 1996-ordningen, og dermed pådratt seg de rettslige forpliktelsene som fulgte av den. Det var kjent for rederiene at ordningen ikke innebar noen endelig skattefrihet. Dette ble, som førstvoterende har vært inne på, uttrykkelig fremhevet i Norges Rederiforbunds utkast fra april 1996. Videre fremgikk det av lovteksten lest i sammenheng og ikke minst av at rederiene måtte føre en konto for tilbakeholdt skattlagt inntekt (KBI) for å kunne holde orden på beskattet og ubeskattet inntekt. Saken gjelder dessuten en bransje med god tilgang til juridisk og økonomisk ekspertise.

(218)     At inntektene ikke var endelig fritatt for skatt, er etter min mening av grunnleggende betydning for vurderingen av om overgangsordningen er ”klart urimelig eller urettferdig”. Finanskomiteens innstilling, Innst. O. nr. 1 (2007–2008) side 39 andre spalte, viser at Stortingets flertall ikke hadde akseptert å innføre skattefrihet for fremtidige skipsfartsinntekter med mindre denne skatten hadde blitt delvis gjort opp:

”En løsning som innebærer videreføring av latente skatteforpliktelser på ubestemt tid, samtidig som det innføres skattefritak for nye skipsfartsinntekter, vil ikke være en akseptabel løsning ut fra fordelingsmessige og provenymessige hensyn. Et grunnlovsmessig forbud mot å pålegge innbetaling av latente skatteforpliktelser, med de lempninger som er foreslått i proposisjonen, vil i realiteten også innebære en avskjæring av muligheten for å innføre skattefritak for nye skipsfartsinntekter.  F l e r t a l l e t  mener derfor at en løsning med videreføring av det betingede skattefritaket for gamle overskudd, samtidig som det innføres en ordning med skattefrihet for nye skipsfartsinntekter, ikke er et reelt alternativ.”

(219)     Sammenholdt med finansminister Halvorsens utsagn den 27. august 2007, som er sitert i førstvoterendes votum, viser sitatet at rederiene neppe hadde oppnådd endelig skattefrihet i 2007 uten å måtte ta overgangsordningen med på kjøpet. Som jeg kommer tilbake til, må dette ha vekt ved rimelighetsvurderingen.

(220)     Om rederiene eventuelt håpet at de etter hvert skulle makte å overtale Stortinget til senere å ettergi skatten, er dette i tilfelle en forventning som de selv må bære risikoen for. Men hensett til hva som ble uttalt da ordningen ble etablert i 1996, fremstod dessuten et eventuelt håp som lite realistisk. Jeg viser til at finanskomiteen i Innst. O. nr. 81 (1995–96) side 12 andre spalte understreket at et forslag som ville ”medføre tilnærmet nullskatt for selskapene og fortsatt skattefrihet på redernes uttak … ville i så fall gi en uakseptabel fordelingsvirkning”.

(221)     På den annen side kan det, med en reservasjon som jeg kommer tilbake til, i rederienes disfavør ikke legges vekt på at de i 11 år har nytt godt av en langt gunstigere skatteordning enn hva som gjelder for norske selskaper generelt. Jeg viser til at den aktuelle ordningen ble etablert av Stortinget for at rederiene ikke skulle flytte sin virksomhet til land med gunstigere skatteordninger.

(222)     Under forhandlingene for Høyesterett drøftet partene om rederiene har oppnådd noen fordel ved å bli omfattet av skatteordningen, eller om de har tapt på den. Ifølge H skal det siste være tilfellet for deres vedkommende. Etter min mening er dette irrelevant ved grunnlovsvurderingen. Som jeg allerede har understreket, må vurderingen ta utgangspunkt i at når rederiene med åpne øyne krevde ligning etter den særskilte rederiskatteordningen, og pådro seg de rettslige forpliktelsene som fulgte av den, må vurderingstemaet være om og i tilfelle i hvilken utstrekning deres økonomiske forpliktelser økte ved overgangsordningen.

(223)     De økonomiske konsekvensene for rederiene av overgangsordningen

(224)     Som jeg har fremhevet, er det ved rimelighetsvurderingen sentralt om og i tilfelle i hvilken utstrekning overgangsordningen påførte rederiene økte økonomiske forpliktelser. Det innebærer at den latente skattens betydning før lovendringen må sammenlignes med de økonomiske konsekvensene av overgangsordningen. Innledningsvis må det understrekes at det ikke er mulig å foreta noen nøyaktig beregning av de økonomiske konsekvensene. Selv om det finnes noen utgangspunkter, må man nøye seg med et anslag, og konsekvensene vil kunne bli forskjellig for de berørte rederiene.

(225)     Som det fremgår av førstvoterendes votum, fulgte det av overgangsordningen at skatten måtte innbetales over 10 år. Skattegrunnlaget ble imidlertid redusert med 1/3 som følge av muligheten for å anvende denne andelen til miljøtiltak mv. Rederiene vil riktignok også bli pålagt å innbetale skatt for denne andelen dersom de ikke anvender 28 prosent av denne avsetningen til dette formålet. Men da det ikke er oppstilt noen tidsbegrensning for anvendelsen av denne andelen, og da miljøtiltak er definert relativt vidt, vil avsetningen til miljøtiltak være lite tyngende for rederiene, og det er enighet om at det ikke skal avsettes for forpliktelsen i rederienes regnskaper.

(226)     Den reelle skattesatsen for hele skattegrunnlaget ble allerede ved denne ordningen redusert med 1/3 fra 28 til 18,67 prosent. Den neddiskonterte byrden av denne skatteplikten er imidlertid lavere. I et svar fra Finansdepartementet til Arbeiderpartiets fraksjon i finanskomiteen den 31. oktober 2007 regnet departementet nåverdien av skattebelastningen til 15,1 prosent av den ubeskattede kapitalen basert på en diskonteringsrente på fire prosent.

(227)     Jeg bemerker at det kunne være nærliggende å anvende en noe høyere rentesats. Det ville i tilfelle ha redusert den nominelle belastningen ytterligere. Som jeg kommer tilbake til, er det avhjemlet et skjønn til fastsettelse av verdiene i B AS. I forbindelse med Oslo tingretts skjønn av 3. november 2005 avga finansforetaket Carnegie etter oppdrag fra saksøkeren, World Nordic, en verdivurdering, som også vurderte betydningen av det latente skatteansvaret. For å få fram nåverdien av skatteforpliktelsen benyttet finansforetaket ved neddiskonteringen en årlig rente som svarte til det oppstilte totalavkastningskravet for selskapet på 8,1 prosent. Dersom denne renten anvendes ved neddiskontering av skattebetalingene etter overgangsordningen, blir den effektive skattesatsen 12,5 prosent.

(228)     Ved vurderingen av nåverdien av den skattebelastningen som var resultatet av overgangsordningen, er det også av stor betydning at selve skattegrunnlaget er et annet, og for rederiene gunstigere, etter overgangsordningen enn det som gjaldt etter 1996-ordningen. Jeg viser til at etter skatteloven av 1999 § 8-17 andre ledd skulle oppgjøret ved uttreden baseres på markedsverdien av selskapets eiendeler, mens den etter overgangsordningen derimot skal baseres på regnskapsmessige verdier. De regnskapsmessige verdiene var gjennomgående vesentlig lavere enn markedsverdien. Denne forskjellen var et sentralt moment da departementet i Ot.prp. nr. 11 (1996–97) side 51–52 avviste å følge Norges Rederiforbunds forslag om å basere inntektsoppgjøret på bokførte verdier. Om dette spørsmålet uttaler departementet på side 51 andre spalte:

”I retningslinjene [i Innst. O. nr. 81 (1995–96)] gis det videre anvisning på at selskapets bokførte egenkapital skal være utgangsverdi. Heller ikke fremgår det om andre alternativer er vurdert. Etter departementets oppfatning er det svært uheldig å benytte balanseført egenkapital ved et slikt oppgjør. Selskapet kan utøve meget stort skjønn ved fastsettelsen av de balanseførte verdiene i selskapet. Ofte vil de balanseførte verdiene være vesentlig lavere enn markedsverdi. En vil da ikke beskatte den ubeskattede verditilveksten i perioden med særskilt rederibeskatning, dersom de balanseførte verdier benyttes som utgangsverdi. Dersom en legger disse lave verdiene til grunn vil det bli lite å beskatte ved uttreden, i mange tilfeller kan det også oppstå tap, selv om selskapet reelt sett ikke har tapt den ubeskattede verditilveksten i perioden med særskilt rederibeskatning.”

(229)     I tilknytning til dette nevner jeg at finansminister Halvorsen under finanskomiteens åpne høring fremhevet at regnskapsmessige verdier for rederiene er ”cirka halvparten av verdien av markedsverdien. Det er en betydelig lemping”. Legger man dette anslaget til grunn, innebærer det at den effektive skattebelastningen etter omstendighetene kan bli vesentlig redusert i forhold til hva resultatet hadde blitt om skattegrunnlaget ble basert på markedsverdien. Og er man noe forsiktigere enn finansministeren, reduseres fortsatt den effektive, neddiskonterte beskatningen betydelig.

(230)     Ved sammenligningen med situasjonen dersom 1996-ordningen hadde blitt videreført uendret, må det vurderes når skatten i så fall ville ha blitt betalt, og det er ikke gitt hva som vil være riktig neddiskonteringsrente. Betydningen av innelåsingseffekten for kapitalen kommer også inn i vurderingen.

(231)     Det kan av denne grunn ikke angis presist hvor stor den økonomiske belastningen ved årsskiftet 2006/2007 ville ha vært for rederiene om den opprinnelige skatteordningen hadde blitt videreført uendret. Rederiene har anført at de svært begrensete utbyttene som ble betalt mens 1996-ordningen varte, viser at det heller ikke i årene fremover kunne forventes å ville komme utbytte til beskatning. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for en slik slutning. Til illustrasjon viser jeg til at de tre rederigrupperingene som vår sak gjelder, fram til 2007 hadde tatt ut betydelige summer beskattet kapital fra rederibeskattede døtre. Det er opplyst at den beskattede kapitalen for B er redusert fra mer enn ni milliarder til 120 millioner kroner, for H fra 1 469 millioner kroner til nær null og for A fra 200 millioner til 100 000 kroner. De relativt beskjedne beløpene som har kommet til beskatning, sier med andre ord ikke noe om i hvilken utstrekning rederiene ville ha funnet det hensiktsmessig å betale utbytte av ubeskattede midler i årene fremover.

(232)     Vurderingen av den reelle ulempen som den latente skatten etter 1996-ordningen representerte, er, som nevnt, usikker. Samlet sett er denne vurderingen vanskeligere enn beregningen av nåverdien etter overgangsordningen. Det avholdte innløsningsskjønnet, som jeg allerede har nevnt, er likevel illustrerende:

(233)     Etter at selskapet World Wide Shipping gjennom sitt danske datterselskap World Nordic i 2003 hadde oppnådd en så betydelig eierandel i B d.y. ASA at selskapet kunne tvangsinnløse minoritetsaksjonærene, ble det i november 2003 begjært skjønn for Oslo tingrett for fastsettelse av løsningssummen. I forbindelse med dette skjønnet engasjerte World Nordic finansforetaket Carnegie til å verdsette selskapet. Rapporten er avgitt 15. september 2005, og den verdsetter B d.y. ASA per 16. juni 2003. Ved vurderingen av skattesituasjonen uttales det:

”Basert på en sannsynlighetsvurdering av Bs skatteforpliktelse vurderer Carnegie Skatteforpliktelsen til en nåverdi på USD 100-200 mill tilsvarende 5% til 10 % reell beskatning av ubeskattet kapital. Dette estimatet kan også sees på som en negativ verdi ved å ’måtte fortsette’ driften innenfor Rederibeskatningen for å unngå beskatning. For alle beregninger i rapporten benyttes denne skattevurderingen.

Carnegies DCF-modell forutsetter en gradvis avvikling av Selskapets aktiviteter i Norge under Rederibeskatningen. Carnegie antar at norske skattemyndigheter på et fremtidig tidspunkt vil kreve oppgjør av Skatteforpliktelsen. Tidligere praksis og generell trend i andre europeiske land tilsier at hele Rederibeskatningsordningen kan endres.”

(234)     Carnegie konkluderte på dette grunnlaget med at det i forhold til de eksisterende latente forpliktelsene burde anvendes en sjablonmessig fastsatt rentesats på 5–10 prosent.

(235)     Som førstvoterende understreker, må en reell vurdering av den latente skatteforpliktelsen både ta hensyn til hvordan man kan forvente at det enkelte rederiet vil innrette seg, og muligheten for regelendringer. Finansdepartementet tar dette som utgangspunkt når det, for å illustrere betydningen av den eksisterende forpliktelsen, i et eksempel i brev til finanskomiteen den 31. oktober 2007, tar utgangspunkt i at et selskaps verdi allerede er redusert med minimum 5 prosent som følge av de latente forpliktelsene. Jeg kan ikke se at dette brevet kan forstås slik at eksempelet bygger på et overslag fra departementets side. I den utstrekning eksempelet har noe faktisk grunnlag, måtte det være i markedets vurdering av den økonomiske betydningen av disse forhold. Markedets vurdering av den politiske risikoen kan imidlertid ikke være bestemmende for lovgivers handlefrihet. Stortingets kompetanse begrenses ikke ved at markedet ikke anser det sannsynlig at kompetansen ikke blir anvendt.

(236)     Under Borgarting lagmannsretts overskjønn, som ble avhjemlet 18. januar 2007, jf. RG 2007 side 769, uttaler lagmannsretten:

”Det er ikke uvanlig at det legges inn en skjønnsmessig reduksjon på 5-10 % av utsatt skattebeløp ved verdsettelse av virksomheter som er undergitt rederibeskatning. Verdsettelsen skal skje på grunnlag av situasjonen 16. juni 2003. Reduksjonen ansettes skjønnsmessig til 5 %.”

(237)     Da en eventuell inntektsføring ved uttreden på dette tidspunktet skulle baseres på markedsverdier, og ikke på regnskapsmessige verdier som overgangsordningen gikk ut på, innebærer det at det måtte tas hensyn til at realisasjon skulle skje til markedsverdi. Nåverdien av den latente skatteforpliktelsen varierte da med markedsverdien av skipene. Det er denne forpliktelsen som må sammenlignes med nåverdien av skattebetalingene under overgangsordningen. Sammenligningen kan ikke gjøres utelukkende ved å sammenligne prosentandeler når prosentandelene regnes av helt ulike skattegrunnlag.

(238)     Det fremgår ikke av Oslo tingretts domsslutning i vår sak at det er tatt hensyn til dette. Etter å ha konstatert at overgangsordningen er grunnlovsstridig, drøfter retten hvor stor skattebelastning rederiene kan pålegges uten å komme i strid med Grunnloven § 97. I den sammenheng uttaler tingretten:

”Med et meget langsiktig tidsperspektiv – slik det fremgår av rederienes noter til årsoppgjørene har vært rederienes intensjon – sammenholdt med norsk og internasjonalt rentenivå og påregnelig inflasjon i samme langsiktige perspektiv, er det etter rettens vurdering slik at nåverdien av den fremtidige skatten kan settes til 5 % av saldo på oppgjørskonto per 1. januar 2007. Det vil ikke være klart urimelig om rederiene må betale dette i skatt knyttet til overgangsordningen.

Retten viser til at det i overskjønn i Borgarting lagmannsrett vedrørende utløsning av B-aksjer ble foretatt en skjønnsmessig reduksjon av aksjenes verdi på 5 % under henvisning til fremtidig skatt. Videre balanseførte enkelte rederier 5 % som latent skatteforpliktelse ved innføring av 1996-ordningen. Dette ble senere ført med null kombinert med noteføring i samsvar med den bransjepraksis som etter hvert ble etablert.”

(239)     Det fremgår ikke at tingretten her har vurdert betydningen av den latente skatten som var knyttet til de markedsmessige merverdiene. Det er heller ikke uttalt noe i avgjørelsen om grunnlaget for at avgjørelsen i det konkrete overskjønnet anses avgjørende, og ikke opplysningen i overskjønnet om at det ikke er ”uvanlig” å anvende en skjønnsmessig reduksjon på 5–10 prosent.

(240)     Til tross for de forhold som jeg har gjennomgått foran, påførte overgangsordningen utvilsomt en rekke rederier en større økonomisk belastning enn den som hadde fulgt av en fortsatt videreføring av den latente skatteplikten. Men, som jeg har forsøkt å påvise, må bildet nyanseres betydelig i forhold til det rederiene har anført. Også før overgangsordningen var den latente skatteplikten en økonomisk realitet av stor betydning.

(241)     Ved vurderingen av de økonomiske konsekvensene overgangsordningen har for rederiene, må det – i tillegg til at de fikk redusert skatteplikten betydelig sammenlignet med hva som hadde blitt resultatet ved ordinær uttreden av skatteordningen – også legges vekt på at de nå oppnår at ”innelåsingen” av opptjente midler gradvis oppheves. Denne muligheten hadde de riktignok også hele tiden under 1996-ordningen. Men i så fall måtte de betale 28 prosent skatt av et skattegrunnlag som var basert på markedsverdier, mens de ved overgangsordningen får opphevet ”innelåsingen” med utgangspunkt i et langt gunstigere skattegrunnlag og med en skattesats som Finansdepartementet neddiskonterte til 15,1 prosent.

(242)     At dette var en fordel for rederiene, illustreres av den omfattende misnøyen de etter hvert viste mot 1996-ordningen. Det kan f.eks. vises til en artikkel i Dagens Næringsliv 11. februar 2002 hvor man bl.a. siterer følgende utsagn fra den daværende NHO-presidenten og skipsreder Jens Ulltveit-Moe:

”Rederibeskatningen er vesentlig mindre attraktiv enn det folk flest tror. Den er en av de dårligste. Rederibeskatning gir kun en utsettelse av skatt på 28 prosent. I Danmark, Nederland og England er det reell skattefrihet, sier NHO-presidenten.”

(243)     Videre kan det nevnes at i Dagens Næringsliv 21. oktober 2002 uttrykker også den daværende administrerende direktør i Norges Rederiforbund, Marianne Lie, sterk misnøye med ordningen. Her heter det bl.a.:

”Norske rederier ser seg om etter andre flagg. Og ikke bare i sørlige strøk. Nå er det like interessant å se mot Sverige, Danmark, Storbritannia eller Tyskland; EU-land som er mer enn villig til å huse Norges næringsøkonomiske indrefilet.”

(244)     Denne økende misnøyen kan vanskelig forklares på annen måte enn at rederiene opplevde ”innelåsingen” som stadig mer problematisk. Man kan da ikke se bort fra den ved sammenligningen av rederienes situasjon før og etter overgangsordningen.

(245)     Nærmere om betydningen av Stortingets behandling av grunnlovsspørsmålet

(246)     Som det fremgår av fremstillingen foran, skal Stortingets forståelse av lovens forhold til Grunnloven § 97, som fremhevet i Kløftasaken, spille en ”betydelig rolle” ved domstolenes vurdering av grunnlovsmessigheten. Men som det understrekes i plenumsdommen i Rt. 2007 side 1281 avsnitt 76, kan ”eventuelle misforståelser” ha betydning for hvilken vekt Stortingets standpunkt skal tillegges. Dessuten stilles det et kvalitetskrav til Stortingets behandling slik at ”vesentlige konsekvenser av en lov, som klart fremstår som problematiske i forhold til Grunnloven § 105, må være overskuet og grunnlovsmessigheten vurdert under lovforberedelsen”, jf. Rt. 2007 side 1308 avsnitt 42.

(247)     I denne saken innhentet departementet først en betenkning fra Justisdepartementets lovavdeling om forholdet til Grunnloven § 97. Deretter inneholder Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) en relativt omfattende drøftelse av forholdet til Grunnloven § 97, jf. proposisjonen side 33–37. Under det videre lovarbeidet besvarte Finansdepartementet en rekke skriftlige spørsmål fra ulike medlemmer av finanskomiteen. Komiteen mottok også mange høringsinnspill – bl.a. fra Norges Rederiforbund. Norges Rederiforbund la også fram flere juridiske betenkninger fra forskjellige større advokatfirma. Videre ble det gjennomført en åpen høring hvor to juridiske professorer og en pensjonert høyesterettsdommer møtte og uttalte seg. Og i Innst. O. nr. 1 (2007–2008) drøftes grunnlovsspørsmålet fra side 33–41 – altså over nærmere åtte sider. Denne drøftelsen er antakelig den mest omfattende noen stortingskomité ved en lovforberedelse har foretatt av grunnlovsspørsmålet.

(248)     Spørsmålet blir dermed om lovbehandlingen sett under ett oppfyller de kvalitetskrav som må stilles for at den skal spille en ”betydelig rolle” ved vurderingen. I denne sammenheng konsentrerer jeg meg nærmest utelukkende om komiteens vurderinger i Innst. O. nr. 1 (2007–2008). Men samtidig understreker jeg at det ved totalvurderingen må legges vekt på det omfattende materialet komiteen innhentet og hvilken innsikt den dermed fikk i konsekvensene av overgangsordningen.

(249)     Innledningsvis presiserer komiteens flertall at det er ”omgjøringen av latente skatteforpliktelser til å bli forfalte skatteforpliktelser som reiser

tilbakevirkningsspørsmål”. Dette er en treffende problemstilling. Jeg er videre enig med flertallet når det deretter presiserer at spørsmålet er å ”veie mot hverandre skattyters behov for forutberegnelighet og Stortingets handlefrihet etter Grunnloven § 75 a”.

(250)     Videre er jeg enig med flertallet når det ved drøftelsen av rettslig norm fremhever at ”[g]runnlovsvernet mot tilbakevirkende omgjøring av gamle, endelige skattefritak kan i alminnelighet anses sterkere enn grunnlovsvernet mot en avvikling av skatteutsettende ordninger”. Som det fremgår av min tidligere fremstilling, er jeg videre enig med flertallet når det uttaler at den rettslige normen er om det er tale om en ”klart urimelig eller urettferdig tilbakevirkning”.

(251)     Etter å ha presisert den rettslige normen drøftes så spørsmålet om hvilken rettsposisjon inngrepet gjelder, og det konkluderes etter min mening treffende med at det er tale om en ”betinget skatteutsettende ordning”. Deretter tilføyes det, jf. Innst. O nr. 1 (2007–2008) side 35:

”F l e r t a l l e t  vil også peke på at de rettsposisjonene det her gjelder er etablert gjennom lovbestemmelser gitt av Stortinget. Det er ikke på noen måte gitt rettslig bindende tilsagn om at virkningene av det etablerte regimet skal stå uforandret. Det gjelder også om disse virkningene knytter seg til inntekter som er opptjent i tidligere år. Etter  f l e r t a l l e t s  vurdering er rettsposisjonene i denne saken av en vesentlig annen karakter enn der det har vært spørsmål om total omgjøring av en ubetinget rett til fradrag knyttet til en transaksjon som allerede var gjennomført, slik tilfellet var i Høyesteretts dom i saken om Arves trafikkskole. Det vises til diskusjonen av denne dommen under høringen i finanskomiteen 8. november 2007. Selv om det etter forslaget til overgangsordning nå skal skje et oppgjør, vil  f l e r t a l l e t  understreke at rederiene har nytt godt av den eksisterende ordningen.”

(252)     Under den åpne høringen 8. november 2007 ble det fremhevet at overgangsordningen kunne være problematisk hensett til at den eksisterende ordningen hadde vært gjeldende i 11 år. Komiteen drøfter dette forholdet under neste hovedpunkt, jf. Innst. O. nr. 1 (2007–2008) side 35 andre spalte:

”F l e r t a l l e t  erkjenner at tidsaspektet bidrar til at overgangsordningen kan fremstå som problematisk i forhold til Grunnloven § 97. En lov vil – under ellers like omstendigheter – fremstå som mer urimelig jo lenger tilbake i tid den virker til ugunst for private. Tidsmomentet kan imidlertid ikke vurderes isolert, men må ses i sammenheng med de øvrige trekkene ved inngrepet. F l e r t a l l e t  viser i denne sammenheng til Lovavdelingens uttalelse. Det fremheves der at skatteplikten er knyttet til verdier som i dag finnes i selskapene, og at disse verdiene har stor betydning for å avgjøre selskapenes skatteevne på det tidspunktet oppgjørsordningen innføres. Dermed svekkes betydningen av at inntektene til dels er opptjent såpass langt tilbake i tid. F l e r t a l l e t  vil for sin del tilføye at det ut fra et slikt perspektiv blir lite treffende å tale om ’egentlig tilbakevirkning’, slik noen har gjort.”

(253)     Jeg er enig med komiteen i at tidsaspektet klart inngår i grunnlovsvurderingen. I forhold til dette momentet kan det riktignok være problematisk å fremheve at rederiene hadde midlene i behold. Som jeg tidligere har understreket var ”uttaksmodellen” det sentrale elementet i 1996-ordningen, som tok sikte på å sikre at norsk skipsfart fortsatt skulle bli drevet fra Norge. Tidsmomentet har imidlertid også en annen side som etter min mening til en viss grad svekker tidsfaktoren som argument for å underkjenne overgangsordningen som grunnlovsstridig: Dersom den hadde blitt innført etter fem, og ikke etter 11 år, hadde rentegevinsten for rederiene ved å tilrettelegge sine selskaper slik at de kunne omfattes av rederiskatteordningen, blitt atskillig mindre enn den nå faktisk ble. Dette innebærer at jeg, selv om jeg ikke fullt ut tiltrer begrunnelsen, er enig i komiteens konklusjon om at tidsforløpet ikke har så stor negativ effekt som flere anførte før overgangsordningen ble vedtatt.

(254)     Et sentralt spørsmål er, som nevnt, hvor forutsigbart det var at rederiskatteordningen ville bli endret, og at det i den sammenheng ville bli vedtatt overgangsbestemmelser som medførte hel eller delvis innbetaling av den opparbeidete, latente skatteplikten. Komiteen drøfter dette utførlig, jf. Innst. O. nr. 1 (2007–2008) side 35–36. I denne sammenheng viser den til at det har vært ”kontinuerlig uro” rundt ordningen omtrent helt siden den ble vedtatt, og at ikke minst rederinæringen selv har presset på for å oppnå en endring.

(255)     Etter min mening gir dette en god illustrasjon på at skattyterne aldri kan basere seg på at en skatteordning vil være evigvarende. Dette skyldes for det første at samfunnsforholdene endres over tid – noe som illustreres av denne saken, hvor det var næringen selv som etter kort tid, bl.a. under henvisning til konkurransen med skip registrert i andre land, presset på for å få endret den ordningen som den selv hadde utformet hovedtrekkene av og arbeidet hardt for å få. At man alltid må være forberedt på endringer, skyldes dessuten den handlefriheten Stortinget har og må ha for å kunne oppfylle sin oppgave etter Grunnloven § 75 bokstav a og d. Til illustrasjon nevner jeg at allerede ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 1998 gikk Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti inn for å avvikle rederiskatteordningen. Dette viser den politiske risikoen som ordningen var utsatt for.

(256)     Rederiene hadde altså ingen rettslig beskyttelse mot at 1996-ordningen ble opphevet med virkning for fremtidige inntektsår, og at de deretter skattemessig ble likestilt med andre næringer. Særordningen var kort sagt betydelig eksponert for fremtidige endringer. Og selv om en omlegging eventuelt gikk ut på at de ubeskattede inntektene fortsatt kunne beholdes ubeskattet inntil de ble utdelt, ville sannsynligvis mange rederier, etter det de selv har fremhevet, etter kort tid av konkurransemessige grunner bli tvunget til å flytte sin virksomhet til land med gunstigere skatteordninger. I så fall hadde den ubeskattede inntekten fullt ut kommet til beskatning. Rettslig sett må det ha betydning at den etablerte posisjonen også var eksponert for en slik faktisk utvikling.

(257)     Komiteen legger vekt på at det ikke ble påberopt grunnlovsmessige problemer da rigger m.v. måtte tas ut av rederiskatteordningen. Jeg er ikke enig med komiteen at det kan legges vekt på dette. Men komiteen foretar likevel en forsvarlig oppsummering av forutberegnligheten når den på side 36 andre spalte uttaler:

”F l e r t a l l e t  finner det sannsynlig at rederinæringen, som i flere år aktivt har arbeidet for å få til en endring i form av endelig skattefritak for skipsfartsinntekter, har vurdert ulike utfall med hensyn til den utsatte skatten. Det må ha fremstått som klart at det ved alle former for gjennomgripende endringer i rederiskatteordningen nødvendigvis måtte tas stilling til hva som skulle skje med de latente skatteforpliktelsene. At både Rederiforbundet og et stort flertall i Stortinget gikk inn for innbetaling av hele eller deler av de latente skatteforpliktelsene ved endringene for riggselskapene i 2005, bekrefter at denne løsningen fremsto som naturlig.

Etter  f l e r t a l l e t s  syn kan ikke forutberegnelighetshensynet trekkes så langt at de konkrete endringene som et stortingsflertall til slutt vedtar etter en samlet og grundig vurdering, må ha vært påregnet i lang tid forut for lovvedtaket. Et slikt overdrevet krav til forutberegnelighet ville innskrenke Stortingets handlefrihet på en meget uheldig måte.”

(258)     Et viktig spørsmål ved grunnlovsvurderingen er, som jeg allerede har understreket, hvilke konsekvenser overgangsordningen ville få for rederiene. Dette drøftes i innstillingen på side 36–38 over i overkant av én side. Her fremheves det innledningsvis at komiteen hadde vurdert de innspill som var kommet fra ulike hold – herunder Finansdepartementets svar på spørsmål som var stilt fra ulike stortingsgrupper. Om konsekvensene uttaler komiteen bl.a., jf. Innst. O. nr. 1 (2007–2008) side 37 første spalte:

”Lovavdelingen viser i sin uttalelse til at for å avgjøre om lovendringen er til skade for rederiene og eventuelt hvor betydelig inngrepet er, må en sammenligne situasjonen for rederiet etter lovendringen med situasjonen hvis det eksisterende regelverket var blitt videreført.  F l e r t a l l e t  antar at konsekvensene av endringen for ulike selskaper kan bli noe ulike. Det er dermed ikke sagt at ethvert individuelt, ugunstig utslag av en lovendring er av betydning ved grunnlovsvurderingen. Det er dessuten vanskelig, for ikke å si umulig, å vite hvordan de enkelte selskapene ville disponert over tid. I en vurdering av effektene av en lovendring som dette mener  f l e r t a l l e t  at Stortinget i betydelig grad må kunne støtte seg til typiske scenarier for hva som ville skjedd hvis gjeldende regler ville ha blitt videreført.

F l e r t a l l e t  viser til at Finansdepartementet i svar av 8. november 2007 på spørsmål nr. 2 og 3 fra Arbeiderpartiet, vedrørende statsbudsjettet 2008, har gjort nærmere rede for de konkrete konsekvensene av overgangsreglene for de berørte skattyterne. Det er her gitt en beskrivelse av skattebelastningens reelle betydning for selskapene, sett i forhold til den ubeskattede kapital skatten knytter seg til, og sett i forhold til selskapenes bokførte egenkapital. Finansdepartementet har blant annet gitt en framstilling av tre typiske selskaper for å illustrere hvordan den latente skatteforpliktelsen forekommer, og hvor stor den er i forhold til egenkapitalen i selskapet. Eksemplene er basert på tallene for virkelige selskaper, men tallene er avrundet og skalert for å anonymisere selskapene.

Det fremkommer at det er en nær sammenheng mellom selskapenes latente skatteforpliktelse og den ubeskattede kapitalen som enten er tilbakeholdt i selskapene, eller som i utgangspunktet er videreført i konserntilknyttede selskaper. Samtidig er det viktig å peke på at den absolutte endringen av det enkelte selskaps verdi er vanskelig å anslå, og vil variere fra selskap til selskap.”

(259)     Sitatet viser at komiteen både hadde satt seg inn i og vurdert konsekvensene for rederinæringen av overgangsordningen – herunder at den kunne ramme rederiene noe ulikt. Komiteens videre drøftelse viser at den også vurderte eventuelle negative konsekvenser for rederienes låneavtaler som følge av redusert egenkapital. Til tross for dette konkluderer flertallet med at det ikke finner overgangsordningen ”uforholdsmessig tyngende for de aktuelle skattyterne”.

(260)     Jeg tilføyer at under den påfølgende drøftelsen av fordelingshensyn fremgår det også at komiteen var oppmerksom på at ”enkelte selskaper kan komme særlig dårlig ut, herunder få betalingsproblemer eller i ytterste fall risikere konkurs”. Til dette uttales det deretter, jf. Innst. O. nr 1 (2007–2008) side 38–39:

”Dette vil likevel ikke kunne skyldes overgangsordningen alene, men vil ha sammenheng med andre disposisjoner eller hendelser knyttet til det aktuelle selskapet. Dette fordi skatteinnbetalingene for alle de berørte skattyterne vil stå i samsvar med ubeskattet kapital som enten er i behold i rederiselskapet, eller som i utgangspunktet er videreført i konserntilknyttet selskap.”

(261)     Flertallet drøfter videre i innstillingen på side 38–39 fordelingshensynet ved beskatningen. Her uttales det innledningsvis på side 38 første spalte:

”F l e r t a l l e t  vil bemerke at det foreligger tungtveiende nærings- og fordelingspolitiske hensyn for den løsning som er valgt. Den særstilling rederinæringen er i med hensyn til skattetilpasning og mobilitet, kombinert med at rammebetingelsene i Norge har vært dårligere enn i mange europeiske land, gjør at man har sett det nødvendig å forbedre rammevilkårene for rederinæringen. Derfor går  f l e r t a l l e t  inn for et fritak for ordinær selskapsskatt. Fordelingspolitisk er dette krevende i forhold til andre skattytere i Norge, særlig fordi dette er en næring som har hatt god inntjening over tid. F l e r t a l l e t  ønsker likevel å gi næringen gode rammebetingelser, for å sikre lokalisering i Norge i framtiden.

Etter  f l e r t a l l e t s  oppfatning finnes det ingen alternative løsninger til den foreslåtte, som ivaretar summen av disse hensynene. Slik  f l e r t a l l e t  ser det, er det ikke et akseptabelt alternativ å innføre en skattefritaksordning for nye skipsfartsinntekter, samtidig som en ettergir eller viderefører de latente skatteforpliktelsene på ubestemt tid. Det vil kunne oppfattes som urimelig, og av den grunn mangle generell legitimitet.”

(262)     Dette er politiske vurderinger som er unndratt domstolsprøving. Sitatet illustrerer de krevende politiske avveiningene Stortinget måtte foreta, og i likhet med mitt tidligere sitat fra innstillingen side 39 andre spalte viser det at overgangsordningen var en nødvendig forutsetning for at Stortinget ville gi endelig skattefrihet for fremtidige skipsfartsinntekter. Formålet med lovarbeidet var altså å finne fram til en løsning hvor rederiene oppnådde endelig skattefrihet for fremtidige skipsfartsinntekter, og ikke å få hånd om deler av skatten for allerede opptjente inntekter. Overgangsordningen med det innholdet den fikk var en avledet konsekvens av de betydelige fordelene rederiene oppnådde for fremtiden.

(263)     Avslutningsvis drøfter flertallet på side 39–40 alternative løsninger som jeg ikke går nærmere inn på.

(264)     ”Pakkemomentet”

(265)     Staten har som nevnt anført at det ved vurderingen av om overgangsordningen er i strid med Grunnloven § 97, også må legges vekt på at rederiene oppnådde endelig skattefrihet for sine skipsfartsinntekter. Dersom det hadde vært tale om å innføre skatteplikt for inntekter som tidligere var skattefrie, altså at man stod overfor en egentlig tilbakevirkning, ville jeg ikke ha lagt vekt på denne sammenhengen. Men da det er tale om å regulere en etablert rettslig posisjon for fremtiden, er jeg enig i at denne sammenhengen har betydning. Som jeg allerede har understreket, hadde rederiene neppe blitt innvilget endelig fremtidig skattefrihet med mindre de hadde fått med på kjøpet de avledete konsekvensene som følger av overgangsordningen.

(266)     Jeg kan heller ikke se at et likhetshensyn i forhold til selskap som ikke var omfattet av 1996-ordningen, tilsier at det ikke kan legges vekt på dette momentet. Både i forhold til selskap som tidligere var registrert i utlandet og som overførte sin virksomhet til Norge  etter innføringen av 2007-ordningen, og selskaper som senere ble stiftet, er det en vesentlig forskjell ved at disse selskapene ikke hadde opparbeidet seg noen norske skatteforpliktelser som måtte håndteres. De står dermed i en annen stilling enn de selskapene som hadde pådratt seg rettslige forpliktelser etter 1996-ordningen. Dette argumentet mot å se overgangsordningen i sammenheng med skattefriheten for fremtidige skipsfartsinntekter ble for øvrig vurdert, men ikke tillagt avgjørende vekt i Innst. O. nr. 1 (2007–2008) side 38 andre spalte.

(267)     Oppsummering av forholdet til Grunnloven § 97

(268)     Stortingets behandling av overgangsordningens forhold til Grunnloven § 97 overgår sannsynligvis både i omfang og grundighet all tidligere lovgivning. Som jeg har påpekt foran, kan det anføres enkelte innvendinger mot komitéflertallets vurderinger. Jeg kan imidlertid ikke se at Stortinget gjorde seg skyldig i noen misforståelse av betydning eller at Stortinget overså ”vesentlige konsekvenser” av loven som kan være problematiske i forhold til Grunnloven § 97. Helhetsinntrykket er kort sagt at vi står overfor en særdeles grundig og relevant vurdering av forholdet til Grunnloven § 97. Slik jeg leser forarbeidene og vurderer problemstillingene i saken, ville det være lite forenlig med tidligere praksis om ikke Stortingets vurdering spilte en ”betydelig rolle” ved vurderingen av grunnlovsmessigheten. Sammenholdt med de øvrige hensyn som jeg har fremhevet, er jeg etter dette kommet til at overgangsordningen ikke er i strid med Grunnloven § 97.

(269)     Er ordningen i strid med EMK protokoll 1 artikkel 1?

(270)     EMK protokoll 1 artikkel 1 om vern av eiendomsretten har følgende innhold:

”Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å få nyte sin eiendom i fred. Ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper.

Bestemmelsene ovenfor skal imidlertid ikke på noen måte svekke en stats rett til å håndheve slike lover som den anser nødvendige for å kontrollere at eiendom blir brukt i samsvar med allmennhetens interesse eller for å sikre betaling av skatter eller andre avgifter eller bøter.”

(271)     Som det fremgår av artikkelens ordlyd, forutsetter et inngrep i eiendomsretten lovhjemmel. Dette vilkåret er klart oppfylt. Inngrepet må videre være ”i det offentliges interesse”. Skattlegging av borgerne for å finansiere fellesskapets utgifter oppfyller klart dette vilkåret.

(272)     Det er videre klart at skattlegging er inngrep i eiendomsrett. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til EMDs storkammerdom av 29. april 2008 i saken Burden mot Storbritannia, sak nummer 13378/05, hvor EMD i avsnitt 59 uttaler:

”Taxation is in principle an interference with the right guaranteed by the first paragraph of Article 1 of Protocol No. 1, since it deprives the person concerned of a possession, namely the amount of money which must be paid. While the interference is generally justified under the second paragraph of this Article, which expressly provides for an exception as regards the payment of taxes or other contributions, the issue is nonetheless within the Court’s control, since the correct application of Article 1 of Protocol No. 1 is subject to its supervision … . Since the applicants’ complaint concerns the requirement for the survivor to pay tax on property inherited from the first to die, the Grand Chamber conciders that the complaint falls within the scope of Article 1 of Protocol No. 1 and that Article 14 is thus applicable.”

(273)     Avgjørende blir etter dette om overgangsordningen oppfyller kravet til proporsjonalitet som følger av EMDs praksis. I EMDs dom av 23. september 1982 i saken Sporrong og Lönnroth mot Sverige, sak nummer 7151/75 og 7152/75, som riktignok ikke gjaldt en skattesak, uttaler EMD i avsnitt 69 at ”the Court must determine whether a fair balance was struck between the demands of the general interest of the community and the requirements of the protection of the individual’s fundamental rights … .”

(274)     På skatteområdet er statenes skjønnsmargin, som EMD bl.a. understreket i dommen av 21. mai 2002 i saken Jokela mot Finland, sak nummer 28856/95, ”wide” (avsnitt 57). Skjønnsmarginen innebærer at EMD til en viss grad også aksepterer tilbakevirkende lovgivning.

(275)     Til illustrasjon på det kan det vises til EMDs dom av 23. oktober 1997 i saken The National & Provincial Building Society mfl. mot Storbritannia, sak nummer 21319/93, 21449/93 og 21675/93. Denne saken gjaldt et tilfelle hvor man hadde gått over fra ett skattesystem til et annet for beskatning av innskudd i selskaper. Formålet var å oppnå sammenfall mellom skatteår og beregningsgrunnlag. Som følge av denne omleggingen ble en mellomliggende periode ikke dekket av skatteplikten. For å forhindre at inntekter oppnådd i denne mellomperioden skulle bli skattefrie, ble det gitt en tilbakevirkende lov som innførte skatteplikt også for denne perioden. EMD kom til at denne loven ikke krenket skattyternes vern etter artikkel 1. Etter å ha fremhevet kravet om ”fair balance” uttaler EMD i avsnitt 80:

     ”Furthermore, in determining whether this requirement has been met, it is recognised that a Contracting State, not least when framing and implementing policies in the area of taxation, enjoys a wide margin of appreciation and the Court will respect the legislature’s assessment in such matters unless it is devoid of reasonable foundation … .”

(276)     Som ledd i begrunnelsen for at lovgivningen ikke var i strid med artikkel 1, uttaler EMD i avsnitt 81:

”There is in fact an obvious and compelling public interest to ensure that private entities do not enjoy the benefit of a windfall in a changeover to a new tax-payment regime and do not deny the Exchequer revenue simply on account of inadvertent defects in the enabling tax legislation, the more so when such entities have followed the debates on the original proposal in Parliament and, while disagreeing with that proposal, have clearly understood that it was Parliament’s firm intention to incorporate it in legislation.

Nor can the applicant societies maintain that the effect of the measure imposed an excessive and individual burden on them given that the interest they had paid to investors in the gap period would have been brought into account for tax purposes had the voluntary arrangements continued in force … .”

(277)     Denne saken, hvor artikkel 1 ikke ble ansett krenket, avviker fra vår sak på et viktig punkt: I den engelske saken hadde House of Lords konkludert med at det ikke var hjemmel for den aktuelle skatten i den omstridte mellomperioden, jf. dommens avsnitt 29 og 30. Det ble altså etablert en ny skatteplikt. I vår sak forelå det derimot hjemmel for skatteplikt i den perioden de aktuelle inntektene ble opptjent. Det er rederienes adgang til selv å bestemme tidspunktet for innbetaling av skatten som endres.

(278)     Som det fremgår av sitatet, er det et viktig moment ved vurderingen av om den aktuelle endringen ”imposed an excessive … burden on them”. Om dette viser jeg til drøftelsen foran under behandlingen av Grunnloven § 97. Vår sak atskiller seg dessuten ved at overgangsordningen var en avledet konsekvens av at rederiene fikk betydelige skattemessige fordeler for fremtiden – noe det også må kunne legges vekt på i forhold til artikkel 1. Dommen viser videre at det ble lagt vekt på at skattyterne ikke kunne ha noen berettiget forventning om at inntektene i den omstridte mellomperioden skulle bli endelig skattefrie. I vår sak kunne nok rederiene ikke fullt ut forutse de nærmere detaljene i hvordan Stortinget ville behandle den latente skatteplikten dersom de oppnådde et endelig skattefritak for skipsfartsinntektene. Men de kunne ikke basere seg på at skatten fullt ut ble ettergitt.

(279)     Protokoll 1 artikkel 1 skal praktiseres i samsvar med forbudet mot diskriminering i EMK artikkel 14. Om forholdet til artikkel 14 uttaler EMD i Burdendommen avsnitt 60:

     ”The Court has established in its case-law that in order for an issue to arise under Article 14 there must be a difference in the treatment of persons in relevantly similar situations … . Such a difference of treatment is discriminatory if it has no objective and reasonable justification; in other words, if it does not pursue a legitimate aim or if there is not a reasonable relationship of proportionality between the means employed and the aim sought to be realised. The Contracting State enjoys a margin of appreciation in assessing whether and to what extent differences in otherwise similar situations justify a different treatment, and this margin is usually wide when it comes to general measures of economic or social strategy … .”

(280)     Saksøkerne har, som nevnt, anført at de behandles forskjellig fra rederier som ikke var omfattet av 1996-ordningen ved at disse selskapene ikke må betale noe for å omfattes av ordningen med endelig fritak for skatteplikt for fremtidige skipsfartsinntekter. Jeg kan ikke se at denne forskjellen medfører at overgangsordningen kommer i strid med protokoll 1 artikkel 1 sammenholdt med EMK artikkel 14. Staten har, som det fremgår av sitatet foran, en vid skjønnsmargin på dette området. Og jeg kan ikke se at denne vide skjønnsmarginen overskrides ved at rederier som allerede har nytt godt av 1996-ordningen i opptil 11 år, må innbetale deler av den latente skatten, mens rederier som ikke har opparbeidet seg noen tilsvarende skatteplikt, slipper å betale.

(281)     Jeg er etter dette kommet til at overgangsordningen heller ikke krenker EMK protokoll 1 artikkel 1 sammenholdt med EMK artikkel 14.

(282)     Etter dette stemmer jeg for at anken i sak nummer 2009/1575 forkastes, og at staten v/Finansdepartementet frifinnes i sak nummer 2009/1663.

(283)     Dommer Flock:                Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med

annenvoterende, dommer Matningsdal.

(284)     Dommer Stabel:                Likeså.

(285)     Dommer Endresen:               Likeså.

(286)     Dommer Indreberg:                Likeså.

(287)     Dommer Tjomsland:           Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med

førstvoterende, dommer Utgård.

(288)     Dommer Skoghøy:                Likeså.

(289)     Dommer Øie:                    Likeså.

(290)     Dommer Tønder:                Likeså.

(291)     Justitiarius Schei:                Likeså.

(292)     Etter røystinga sa Høgsterett slik

DOM:

I.      Sak nr. 2009/1575 A AS – staten v/Finansdepartementet               

1.     Likninga for 2007 blir oppheva.

2.     I sakskostnader for tingrett og Høgsterett betaler staten v/Finansdepartementet til A AS 2 116 943 – tomillionareitthundreogsekstentusennihundreogførtitre – kroner innan 2 – to – veker frå forkynninga av denne dommen.

II.      Sak nr. 2009/1663 Staten v/Finansdepartementet – B AS, C AS, AS D, AS E, AS F, G AS, H AS og I AS               

1.     Likningane for 2007 blir oppheva.

2.     I sakskostnader for tingrett og Høgsterett betaler staten v/Finansdepartementet til B AS, C AS, AS D, AS E, AS F og G AS i fellesskap 2 310 508 – tomillionartrehundreogtitusenfemhundreogåtte – kroner innan 2 – to – veker frå forkynninga av denne dommen.

3.     I sakskostnader for tingrett og Høgsterett betaler staten v/Finansdepartementet til H AS og I AS i fellesskap 2 209 030 – tomillionartohundreognitusenogtretti – kroner innan 2 – to – veker frå forkynninga av denne dommen.

Rett utskrift:

a) Norway     b) Supreme Court     c) Plenum     d) 12-05-2010          e) 2010-00807P

f)     g) Norsk Retstidende (Official Gazette) 2010, 535     h) 

Keywords of the systematic Thesaurus

1.3.5.3 Constitution

Keywords of the alphabetical index:

Church, property

Constitution, interpretation

Headnotes

The instructions in a Royal Decree provide that the rent in leases of property for residential purposes owned by the state or state governed businesses shall be subject to regulation and that the leases can be redeemed on conditions that are more advantageous for the lessee than would otherwise be the case pursuant to the lease and the Ground Rent Act. The Supreme Court found that the instructions given in the Royal Decree violated Article 106 of the Constitution.

Summary

12 May 2010 Administration of Ecclesiastical Property Fund. Article 106 of the Constitution on «ecclesiastical benefices». Instructions issued by Royal Decree of 1 September 2007 no. 1060.

The issue in the case was whether an instruction laid down by Royal Decree was in violation of Article 106 of the Constitution in so far as the instruction applies to the Administration of Ecclesiastical Property Fund (OVF). The provisions of Article 106 of the Constitution are relevant to the administration and application of OVF. The instructions in the Royal Decree provide that the rent in leases of property for residential purposes owned by the state or state governed businesses shall be subject to regulation and that the leases can be redeemed on conditions that are more advantageous for the lessee than would otherwise be the case pursuant to the lease and the Ground Rent Act. Nine of the justices of the Supreme Court (sitting in plenary) affirmed the judgment of the District Court and held that the instructions given in the Royal Decree violated the Constitution, and that it was invalid in so far as it applied to OVF. Dissent.

Reference: HR-2010-807-P, case no. 2010/44, civil appeal against judgment.

***

Summary in Norwegian

Staten v/Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet mot KA Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon

Saken gjaldt forståelsen av Grunnloven § 106.

Ved kongelig resolusjon 14. september 2007 ble det fastsatt ”Instruks om innløsning og regulering av festeavgift i festeforhold der staten eller statleg styrde verksemder eig tomta”. Instruksen, som også er gitt anvendelse for festetomter som eies av Opplysningsvesenets fond, har bestemmelser om innløsning og regulering av festeavgift som til gunst for fester fraviker det som følger av tomtefesteloven.

Saken reiste spørsmål om denne instruksen for fondets eiendommer gir resultater som er i strid med Grunnloven § 106 om ”det Geistligheden beneficerede Gods”.

Tingretten kom til at instruksen var i strid med Grunnloven § 106, og ga dom for at forskriften var ugyldig for så vidt den pålegger fondet å regulere festeavgifter og innløse festetomter på vilkår som er gunstigere for fester enn det som følger av festeavtalene og tomtefestelovens regler. Høyesteretts ankeutvalg samtykket i at statens anke ble brakt direkte inn for Høyesterett, og justitiarius besluttet at saken skulle behandles i plenum.

Høyesterett kom under dissens til at statens anke måtte forkastes. Instruksens bestemmelser innebar at fondet var gitt pålegg om å gi avkall på betydelige deler av lov- og avtalefestet innløsningssum, og at fondet ved instruksens regler om festeavgift var pålagt å gi avkall på en vesentlig del av lov- og avtalefestet festeavgift. Det ble lagt vekt på at formålet med bestemmelsen da Grunnloven ble vedtatt i 1814 var at verdiene skulle sikres ved forvaltningen av det benefiserte gods, at lovgiver i senere lovgivning konsekvent hadde fastholdt det standpunkt at kapitalen skulle sikres, og at forvaltningen av fondets eiendommer hadde vært utøvd i samsvar med dette. Det var tale om en sjablonmessig og vidtrekkende instruks som ikke var avhengig av om konsekvensene for den enkelte fester av å følge tomtefestelovens regler, fremtrer som urimelige. Da instruksen etter flertallets syn klart førte til resultater som var i strid med Grunnloven § 106, kunne det ikke være avgjørende at Stortinget hadde bygget på at forskriften ikke kom i strid med Grunnloven.

Fire dommere kom til at instruksen ikke var i strid med Grunnloven § 106. Av disse bygget tre dommere på at det måtte innfortolkes i bestemmelsen et krav om at Opplysningsvesenets fonds verdier måtte forvaltes slik at verdiene sikres og bevares for de formål bestemmelsen skal beskytte. Men det var ikke påvist klare holdepunkter for at det ville være i strid med dette kravet å la verdistigningen på fondets eiendommer utover stigningen i pengeverdien tilfalle festerne, og det måtte legges vekt på at tomtefeste er et helt særegent rettsforhold, at fondets oppgaver er vesentlig endret siden 1814, og at Stortinget hadde vurdert spørsmålet om grunnlovsstrid nøye. En dommer bygget på at Stortinget selv må vurdere forholdet til Grunnloven § 106, at tomtefesteinstruksen ikke griper inn i den delen av Opplysningsvesenets fond som utgjør kirkens interesse, og endelig at endrede forutsetninger under enhver omstendighet har ført til at Grunnloven § 106 i dag ikke utgjør en skranke for lovgiver.

***

Den 12. mai 2010 avsa Høyesterett dom i

HR-2010-00807-P, (sak nr. 2010/44), sivil sak, anke over dom,

Staten v/Fornyings-, administrasjons-     

og kirkedepartementet               (regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs)

mot

KA Kirkelig arbeidsgiver- og           

interesseorganisasjon                    (advokat Anne Marie Due – til prøve)

                              Rettslig medhjelper:

(advokat Frode A. Innjord)

Partshjelper:

Den norske kirkes presteforening             (advokat Anne Marie Due – til prøve)

Rettslig medhjelper:                              (advokat Frode A. Innjord)

STEMMEGIVNING:

(1)     Dommer Støle: Saken gjelder forståelsen av Grunnloven § 106.

(2)     Ved kongelig resolusjon 14. september 2007 ble det fastsatt ”Instruks om innløsning og regulering av festeavgift i festeforhold der staten eller statleg styrde verksemder eig tomta”. Instruksen, som også er gitt anvendelse for festetomter som eies av Opplysningsvesenets fond (OVF), har bestemmelser om innløsning og regulering av festeavgift som til gunst for festerne fraviker det som følger av tomtefesteloven.

(3)     Saken reiser spørsmål om denne instruksen for fondets eiendommer gir resultater som er i strid med Grunnloven § 106 om ”det Geistligheden beneficerede Gods”.

(4)     Den faktiske bakgrunnen for instruksen er i korthet:

(5)     Etter valget i 2005 fikk Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet flertall på Stortinget. Som grunnlag for den flertallsregjering som siden ble dannet, fremforhandlet disse partiene 13. oktober 2005 dokumentet ”Plattform for regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet 2005-09” (Soria Moria-erklæringen). Erklæringen inneholdt et avsnitt om tomtefesteloven. Regjeringen ville instruere statlig styrte fond og statlige eiendommer til å innrømme innløsningsrett annet hvert år til 30 ganger konsumprisregulert opprinnelig leie. De som ikke ønsket innløsning, skulle tilbys videre leie regulert med konsumprisindeks.

(6)     Ved kongelig resolusjon 14. september 2007 ble de nevnte punkter nedfelt i instruksen. I kongelig resolusjon 13. juni 2008 ble inntatt en bestemmelse om framfeste der det ble presisert at reglene om innløsning til gunst for fester kunne gjøres gjeldende av denne både mot ”frambortfestar og eigar av tomta”.

(7)     Ved lov 28. november 2008 nr. 81 om endring i lov 7. juni 1996 om Opplysningsvesenets fond (fondsloven) ble det tilføyd et nytt annet ledd i § 5. Fondsloven § 5 lyder etter endringen slik:

”Eigedommane og kapitalen til fondet kan ikkje gjevast bort eller brukast opp.

For festetomter under fondet som er bestemte til bustadhus, kan Kongen, utan hinder av første ledd, i instruks fastsetje særskilde føresegner om innløysing og festeavgift.

Ved avhending av eigedommar som fondet eig, skal vederlaget leggjast til kapitalen. Vinstar ved sal av verdipapir som fondet eig, er å rekne som avkasting.”

(8)     Den nye bestemmelsen i annet ledd trådte i kraft 1. januar 2009.

(9)     Til grunn for Stortingets behandling av endringsloven lå en omfattende høringsbehandling der både loven og instruksen ble vurdert opp mot Grunnloven § 106. Det forelå blant annet utredninger fra lovavdelingen i Justisdepartementet og fra advokat Frode A. Innjord på vegne av OVF.

(10)     Instruksen får etter sitt innhold ikke utelukkende anvendelse på eiendommer som forvaltes av OVF, men også eiendommer under Statskog SF mfl. Det er likevel på det rene at OVF forvalter den alt overveiende del av de boligfestetomter som omfattes.

(11)     KA Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA) reiste ved stevning datert 2. desember 2008 sak for Oslo tingrett med påstand om at kongelig resolusjon 14. september 2007 er ugyldig for så vidt den pålegger OVF å regulere festeavgifter og innløse festetomter på vilkår som er gunstigere for fester enn det som følger av festeavtalene og tomtefestelovens regler.

(12)     Oslo tingrett avsa 15. oktober 2009 dom med slik domsslutning:

”1.      Kongelig resolusjon av 14. september 2007 er ugyldig for så vidt den pålegger Opplysningsvesenets fond å regulere festeavgifter og innløse festetomter på vilkår som angitt i instruksen.

2.      Staten ved Fornyings- og administrasjonsdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger til KA Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon med 1 454 259,95 – enmillionfirehundreogfemtifiretusentohundreogfemtini 95/100 – kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.”

(13)     Staten v/Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har anket tingrettens dom. Anken gjelder rettsanvendelsen. Med hjemmel i tvisteloven § 30-2 har Høyesteretts ankeutvalg samtykket i at anken bringes direkte inn for Høyesterett. Justitiarius har besluttet at saken i sin helhet skal avgjøres av den samlede Høyesterett, jf. domstolloven § 5 fjerde ledd tredje punktum. Ved prosesskrift 19. februar 2010 erklærte Den norske kirkes presteforening partshjelp til støtte for ankemotparten. Forberedende dommer ga 10. mars 2010 tillatelse til at foreningen opptrer som partshjelper til fordel for KA, jf. tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav b.

(14)     Da saken reiste spørsmålet om habiliteten til flere av Høyesteretts dommere, ble det avholdt et særskilt rettsmøte hvor partene ga uttrykk for sitt syn på dommernes habilitet. Høyesterett avsa kjennelse 19. februar 2010 med slik slutning:

”Dommerne Coward, Bruzelius og Webster viker sete.”

(15)     Dommerne Gjølstad, Flock og Falkanger har heller ikke deltatt i saken. Dommer Gjølstad har permisjon. Dommerne Flock og Falkanger har henholdsvis fratrådt og tiltrådt sine embeter etter at ankeforhandlingen ble holdt. Etter dette har fjorten av Høyesteretts dommere deltatt under saken. Ved voteringen har dommer Matheson fratrådt, jf. domstolloven § 5 femte ledd annet punktum.

(16)     Den ankende part, staten v/Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, har i korte trekk anført:

(17)     Grunnloven § 106 setter etter sin ordlyd kun begrensninger for anvendelsen av midler som tilflyter fondet i form av kjøpesummer og inntekter. Den sier ikke noe om disponeringen av fondets midler ved salg eller på annen måte, og det er således bare de inntekter og det vederlag man får som ikke kan benyttes til andre formål enn de som er særskilt angitt i bestemmelsen. Det er grunn til generelt å utvise forsiktighet med å gi grunnlovsbestemmelser anvendelse utover sin ordlyd.

(18)     Tingretten har ikke satt saken inn i en riktig økonomisk og rettslig ramme. Den har foretatt en for statisk fortolkning av Grunnloven og har ikke lagt tilstrekkelig vekt på betydningen av den samfunnsmessige utvikling som har funnet sted etter 1814. Staten har overtatt de fleste av de funksjoner som opprinnelig var tillagt OVF. Dette har vært mulig fordi Stortinget har bevilget nødvendige midler over statsbudsjettet. Tingretten har heller ikke lagt tilstrekkelig vekt på at bakgrunnen for instruksen er den helt upåregnelige prisutviklingen på boliger og på tomter til boligformål som vi har sett i nyere tid, særlig det siste tiåret. Instruksen er et resultat av at stortingsflertallet på denne bakgrunn har funnet det rimelig å gi festere av boligtomter gunstigere vilkår enn det som følger av tomtefesteloven. Det bestrides ikke at gjennomføringen av instruksen har medført at fondet har hatt, og fortsatt vil komme til å ha, klart lavere avkastning sammenlignet med situasjonen uten instruksen. Men ved vurderingen av tapets størrelse må det få betydning at det i det vesentlige er spørsmål om å avstå fra en upåregnelig og samfunnsskapt verdistigning.

(19)     Det benefiserte gods og OVF har vært behandlet ved en rekke anledninger av Stortinget, dels i stortingsmeldinger og dels i forbindelse med proposisjoner som ulike regjeringer har fremmet i forbindelse med lovendringer. Når det i disse dokumentene har vært vist til Grunnloven § 106, har det praktisk talt unntaksfritt vært som et tolkningsmoment og ikke som skranke for lovgivningen. Sett i sammenheng gir disse uttalelsene ikke grunnlag for en slutning om at bestemmelsen gjennom konstitusjonell praksis er gitt et innhold utover det som følger av ordlyden.

(20)     Visse begrensninger må likevel gjelde, og dette kan formuleres som et prinsipp om en forsvarlig forvaltning av kapitalen. Innenfor en slik ramme må Stortinget ha frihet til å foreta en bred vurdering der samfunnsmessige hensyn tillegges betydelig vekt. Å tilgodese festerne ved gunstigere økonomiske vilkår enn det som følger av tomtefestelovens bestemmelser, ligger klart innenfor formål som i dag må anses akseptable i forhold til Grunnloven § 106. Stortinget har ved dette ikke bestemt at det skal gis midler av fondet utenom formålet. Instruksen har kun virkning for fremtiden, og ved å gi anvisning på konsumprisindeks ved regulering av festeavgift og ved innløsning benyttes den regulering som er den vanligst benyttede i festeforhold, og som er preseptorisk for nye festeforhold.

(21)     Selv om Grunnloven § 106 kan sies å beskytte økonomiske interesser, blir private borgeres interesser ikke skadelidende ved at instruksen gjennomføres for eiendommer under OVF. Dertil kommer at saken har en side til Stortingets bevilgningsmyndighet etter Grunnloven § 75 litra d, og derfor har nær tilknytning til forholdet mellom statsmaktene. Dette må få betydning ikke bare for prøvningsintensiteten, men også for det materielle vernet.

(22)     Det må for øvrig tilligge Stortinget å foreta den nærmere interesseavveining, og domstolene bør avstå fra å overprøve denne. I hvert fall må dette gjelde når Stortinget som her har foretatt en grundig vurdering av instruksens grunnlovsmessighet.

(23)     Staten v/Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har lagt ned slik påstand:

”Staten v/Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet frifinnes og tilkjennes sakskostnader.”

(24)     Ankemotparten, KA Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon, har i korte trekk anført:

(25)     Ved tolking av Grunnloven § 106 må det legges betydelig vekt på den historiske bakgrunnen for den utforming som bestemmelsen fikk i 1814. Formålet var å sikre at det benefiserte gods skulle betraktes som en formålsbestemt formuesmasse som staten ikke etter skiftende behov fritt kunne disponere for andre formål, heller ikke ved lov. Et pålegg om ved innløsning av festetomter systematisk å gi avkall på betydelige verdier og å begrense løpende festeavgifter til en mindre del av det som ellers ville følge av tomtefestelovens regler, må innebære å disponere ”Kjøbesummer” og ”Indtægter”. Dette må følge av en naturlig og formålsbestemt tolking av bestemmelsen.

(26)     Selv om man tar utgangspunkt i et krav på forsvarlig forvaltning, kan det ikke være rom for så brede vurderinger som staten anfører. Det er ikke adgang til å pålegge OVF å gi avkall på betydelige verdier for å fremme formål som ligger utenfor de som det er gitt anvisning på i Grunnloven § 106. Prisutviklingen på tomter til boligformål har lovgiver nylig vurdert gjennom den avveining som ble foretatt ved vedtakelsen av tomtefesteloven. En begunstigelse av festerne utover dette i form av et statlig pålegg rettet spesielt mot eiendommer som eies av OVF, ligger utenfor det som rettmessig kan gjennomføres. Det er her ikke spørsmål om å avstå fra en fremtidig prisutvikling, men om å gi avkall på etablerte rettigheter. Konsekvensen av at instruksen gjøres gjeldende etter sitt innhold er at verdiene til fondet ikke har vern mot disposisjoner fra statens side. Dette illlustreres av at staten mener at selv ikke en beregnet reduksjon av fondets samlede verdier med om lag 20 prosent ligger utenfor de begrensninger som følger av Grunnloven.

(27)     Fondsloven §§ 2 og 5 må anses som presiseringer av innholdet i Grunnloven § 106. Forvaltning av det benefiserte gods må ta sikte på å bevare verdiene. I den grad det tidligere har vært gjennomført salg til formål som ligger utenfor de særskilte angitte, har det vært tale om en ren omplassering av midlene fra eiendomsmassen til kapitalfondet. Den utlegging av eiendommer fra det benefiserte gods til militære og sivile embetsgårder som fant sted på slutten av 1700-tallet og i første halvdel av 1800-tallet, hadde som forutsetning at det skulle svares jordleieavgifter på tilsvarende måte som leilendinger.

(28)     Praksis har vært i samsvar med det syn på Grunnloven § 106 som KA anfører i saken. Når det konsekvent har vært gitt anvisning på at salg av eiendommer må skje til markedspris, er dette nettopp et utslag av et slikt syn. Det foreligger flere uttalelser fra Stortinget som ikke kan forstås utelukkende som retningslinjer eller som en redegjørelse for forvaltningspraksis.

(29)     Selv om spørsmålet om eiendomsretten ikke foreligger til avgjørelse i saken, må det forhold at dette er uavklart, få betydning for tolkingen fordi det i en slik situasjon er grunn til å være varsom med å undergrave fondets verdier.

(30)     Saken gjelder direkte gyldigheten av en instruks fastsatt ved kongelig resolusjon. Det er bare fondsloven § 5 annet ledd, som åpner for at Kongen kan gi instruks om innløsning og festeavgift, som er vedtatt av Stortinget. Grunnloven § 106 er først og fremst en begrensning av Kongens kompetanse til å forvalte det benefiserte gods og har en side til regjeringens konstitusjonelle ansvar. Selv om Stortinget rent faktisk har vurdert grunnlovsmessigheten av instruksen, må det følge av dette at domstolene ved prøvingen bare bør legge begrenset vekt på Stortingets syn. Det forhold at lovendringen ble vedtatt med knapt flertall, taler i samme retning.

(31)     KA Kirkelig Arbeidsgiver- og interesseorganisasjon har lagt ned slik påstand:

”1.      Anken forkastes.

2.      Staten v/Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet tilpliktes å erstatte KA Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon sine sakskostnader for Høyesterett.”

(32)     Partshjelperen, Den norske kirkes presteforening, har sluttet seg til anførslene fra ankemotparten og har lagt ned slik påstand:

”Staten v/Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet tilpliktes å erstatte Den norske kirkes presteforening sine saksomkostninger for Høyesterett.”

(33)     Jeg er kommet til at anken må forkastes.

(34)     KA ble stiftet 1. januar 1990 og er en arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for virksomheter med kirkelig forankring. Medlemmer er blant andre samtlige kirkelige fellesråd. Søksmålet berører kirkelige interesser i en slik grad at KA som en naturlig representant for kirken bør anses for å ha den nødvendige søksmålskompetanse, jf. tvisteloven § 1-4. Dette er heller ikke bestridt fra statens side.

(35)     Innledningsvis finner jeg det formålstjenlig å redegjøre nærmere for hvilken betydning instruksen har for fondets festekontrakter. Hva er den rettslige situasjonen etter at instruksen er gjort gjeldende, sammenlignet med det som følger av tomtefestelovens alminnelige bestemmelser om regulering av festeavgift og innløsning?

(36)     For tomtefestere i sin alminnelighet gjelder bestemmelsene i tomtefesteloven §§ 15 og 37 for fastsettelse av henholdsvis festeavgift og innløsningssum.

(37)     Etter § 15 første ledd er utgangspunktet at festeavgiften kan reguleres i samsvar med endringen i pengeverdien i forhold til tidspunktet for inngåelse av festeavtale. Har det skjedd senere endring i avgiften, er det i tilfelle denne som kan kreves regulert. Det følger av annet ledd nr. 2 i samme bestemmelse at bortfester for festekontrakter som er inngått før 1. januar 2002, ved første gangs regulering av avgiften kan kreve denne regulert med det som ”tvillaust er avtalt”, men slik at det er satt et tak på 9 000 kroner, justert i samsvar med pengeverdien, for hvert dekar dersom avtalen er inngått 26. mai 1983 eller før. For tomter større enn ett dekar skal denne verdien likevel ikke settes høyere enn det som har grunnlag i tomteverdien med de hus som er på tomten.

(38)     Innløsningssummen reguleres av § 37. Etter første ledd første punktum er innløsningssummen 25 ganger årlig festeavgift etter regulering på innløsningstiden, jf. her det som er sagt om § 15. I visse tilfeller kan det være avtalt en mindre innløsningssum, og da skal denne legges til grunn. Etter annet punktum kan bortfesteren, der det blir fremsatt krav om innløsning, uansett kreve at innløsningssummen skal settes til 40 prosent av tomteverdien på innløsningstiden, med fradrag for verdiøkning som festeren har tilført tomten av eget tiltak og for tilskudd til tiltak som er gjort av andre. Tomteverdien må likevel ikke settes høyere enn det tomten kan selges for om det bare er tillatt å sette opp det eller de husene som er på tomten.

(39)     Der det er særlig høye markedsverdier, vil 40 prosent av tomteverdien kunne overstige en alminnelig kapitalisert verdi av de årlige festeavgiftene. Det vil da være en vurdering for festeren om han skal innløse tomten, ut fra et ønske om å være grunneier eller eksempelvis fordi han ønsker å dele tomten der dette er en mulighet, eller om han i stedet vil fortsette festeforholdet.

(40)     Av denne lovgivningen følger at verdistigningen på en festetomt ut over det som følger av endringene i pengeverdien, i hovedsak tilfaller festeren. For en ordinær tomt kan bortfesteren – der det er avtalt regulering på grunnlag av tomteverdi – bare kreve de merverdier som følger av regelen om økning til 9 000 kroner per dekar, med mindre et krav om innløsning fra fester gir grunnlag for innløsning til 40 prosent av tomteverdien.

(41)     Av instruksen fremgår at det for boligfester er gjort unntak til gunst for festeren både for regulering av festeavgiften og for verdien ved innløsning. For den årlige festeavgiften kan bortfester ikke påberope tomtefesteloven § 15 annet ledd nr. 2, jf. instruksen punkt 3. Videre følger det av punkt 4 at festeavgift for festeavtale til bolig som har blitt oppregulert på annet grunnlag enn etter endring i pengeverdien i perioden 1. januar 2002 til 1. juli 2008, skal reguleres ned.

(42)     For innløsning er det i instruksen punkt 2 tredje ledd fastsatt at bortfester ikke kan påberope bestemmelsene i tomtefesteloven § 37 første ledd første og annet punktum. Prisen skal settes til 30 ganger opprinnelig avtalt normalleie regulert i samsvar med endring i pengeverdien.

(43)     Antall festekontrakter under OVF utgjør rundt 8 500, hvorav ca. 7 000 er til boligformål. Det har vært en en viss uenighet om hvor mange kontrakter det er som har klausuler om regulering etter tomtepris. Basert på tall fra KA la tingretten til grunn at det var ca. 82 500 norske husstander som hadde slik reguleringsklausul. Tallet fremstår imidlertid som usikkert, også fordi det er uklart hvilken rettsoppfatning som er lagt til grunn ved forståelsen av kontraktene, jf. Rt. 2008 side 306. KA gjorde for tingretten også gjeldende at OVF hadde ca. 6 500 tomter festet bort med tomteverdiklausul. I tillegg kommer de tomtene som OVF har festet bort som felt til kommuner, og der disse har fremfestet enkelttomter. Det kan være tale om omlag samme antall enkelttomter som det antall OVF har direkte festekontrakter på. Staten har anført at det samlede antall kontrakter med tomteverdiregulering på OVFs eiendommer kan være 25-30 prosent av det samlede antall slike kontrakter, og ikke 7,9 prosent som tingretten la til grunn. Slik saken nå er opplyst, er jeg enig med staten i at tingrettens anslag var vesentlig for lavt. Selv om andelen kontrakter med tomteverdiklausul hos OVF skulle være så høy som det staten anfører, er det likevel slik at langt det største antall festere med slike kontrakter har andre avtaleparter enn OVF. De langt fleste kontrakter med tomteverdireguleringsklausul reguleres således av tomtefestelovens bestemmelser og ikke av instruksen.

(44)     Når det gjelder de økonomiske virkninger for OVF, nevner jeg først at det er opplyst at det per 5. mars 2010 er inngått i alt 1 120 avtaler om innløsning av boligtomter til instruksvilkår. Disse fordeler seg med 474 på direkte feste og 646 på fremfeste. Samlet innløsningssum etter instruksen utgjør kr 43 893 043. OVF har beregnet at samlet innløsningssum for de samme festeforhold ved ordinære innløsningsvilkår etter tomtefestelovens regler ville vært kr 315 481 624. Differansen utgjør da kr 271 588 581. For de boligfestetomter som er tilbudt innløst til instruksvilkår, gir dette et gjennomsnitt på knapt 14 prosent av verdien beregnet etter tomtefestelovens bestemmelser. Det foreligger ikke nærmere opplysninger som kan belyse hvor representative disse festeforholdene er sammenlignet med de som ikke er innløst og der fondet fortsatt står som bortfester.

(45)     Det er også gjort beregninger med sikte på totaleffekten for fondet av de pålegg om innløsningsvilkår som er gitt i instruksen. Disse tallene er nødvendigvis beheftet med usikkerhet. Forutsatt at alle festetomtene løses inn, er tapet estimert til 1,4 – 1,65 milliarder kroner, jf. Ot.prp. nr. 42 (2008–2009) om lov om endringer i tomtefesteloven, side 41 høyre spalte.

(46)     Effekten av instruksvilkårene om regulering av festeavgiften er beregnet til 10-15 millioner kroner i året over en periode på 20-25 år. Nedgangen i de årlige festeinntektene er beregnet til rundt 10 millioner kroner ved nedregulering til 1. juli 2008 i samsvar med punkt 4 i instruksen. Jeg viser om dette til Ot.prp. nr. 60 (2007–2008) om lov om endring i lov 7. juni 1996 nr. 33 side 7 høyre spalte.

(47)     OVF opplyste for tingretten at fondet med virkning fra 2009 hadde nedjustert festeavgiften for ca. 2 000 av fondets direktefestere, som hadde fått oppjustert festeavgiften etter 1. januar 2002, jf. instruksen § 4.

(48)     Fondet har opplyst at totaleffekten av instruksens regler om innløsning og regulering av festeavgift innebærer en reduksjon av fondets samlede midler – finanskapital og eiendomsmasse – med om lag 20 prosent.

(49)     Selv om tallene er beheftet med usikkerhet, kan det uten videre slås fast at de pålegg som er gitt gjennom instruksen, har ført til en betydelig verdireduksjon av fondets eiendomsmasse. Dette er for øvrig reflektert i Ot.prp. nr. 60 (2007–2008) side 7 venstre spalte, hvor det om innløsningsverdiene heter at disse vil være ”vesentleg lågare enn om tomtene vart innløyste etter dei generelle reglane på området, jf. tomtefestelova”. Om de årlige festeavgiftene heter det samme sted at det er regnet med ”ein vesentleg nedgang i dei årlege festeavgiftene”.

(50)     Problemstillingen i saken er som nevnt om instruksen er i strid med Grunnloven § 106, og jeg går nå over til å behandle dette spørsmålet.

(51)     Grunnloven § 106 første punktum lyder:

”Saavel Kjøbesummer som Indtægter af det Geistligheden beneficerede Gods skal blot anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme”.

(52)     Ordlyden gjelder direkte bare hvordan kjøpesummer og inntekter fra det benefiserte gods skal brukes. De kan kun anvendes til de formål det er gitt anvisning på.

(53)     I relasjon til problemstillingen i vår sak kan det være grunn til å fremheve at instruksen gir fondet pålegg om innløsning til en klart lavere verdi enn det som følger av festekontraktene sammenholdt med tomtefestelovens alminnelige regler. Ved salgene vil det bli overført en betydelig verdi til andre formål enn de som er angitt i Grunnloven § 106. Alternativt vil festerne kunne fortsette festeforholdet til en lavere festeavgift enn det som ville fulgt av festeavtalen og tomtefesteloven. Både språklig og reelt ligger dette meget tett opp til disposisjoner som bestemmelsen uttrykkelig forbyr – nemlig å anvende kjøpesummer og inntekter til annet enn ”Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme”. På denne bakgrunn blir det sentralt å søke å bringe på det rene hva som var formålet med bestemmelsen.

(54)     Før jeg går nærmere inn på dette, er det nødvendig å si noen ord om hva som var den historiske opprinnelsen for det benefiserte gods.

(55)     Tingretten har gitt en instruktiv fremstilling, og jeg gjengir deler av det som er inntatt på side 2 flg.:

”Det såkalte benefiserte gods var i middelalderen en del av det man med en fellesbetegnelse kan kalle for det lokalkirkelige godset. Det lokalkirkelige godset besto av to deler, for det første eiendommer og rettigheter som lå til den lokale kirken og hvis inntekter ble brukt til drift og vedlikehold av denne (’opphaldsgodset’ eller ’fabrikkgodset’), og for det andre eiendommer og rettigheter som lå til det enkelte presteembete til underhold av embetsinnhaveren (’prestebordgodset’). Det er prestebordgodset som har betydning for nærværende sak. På det tidspunkt da grunnloven av 1814 ble vedtatt var det stort sett bare prestebordgodset som var igjen av det benefiserte godset.

Tidlig i middelalderen ble prestebordgodset ansett som en del av den lokale kirkens (sognekirkens) gods, men i senmiddelalderen skal prestebordet (eller prestebolet) visstnok ha blitt ansett som et eget rettssubjekt. Selv om de lokalkirkelige institusjonene (sognekirke og prestebord) ble ansett som egne rettssubjekter, inngikk de samtidig i Den katolske kirke og var i denne sammenheng underlagt den sentrale kirkeledelsens (episkopatets) overordnede myndighet. Blant annet kunne biskopene foreta ulike former for omorganisering av de lokalkirkelige institusjoner. Biskopene førte også tilsyn med det lokalkirkelige gods, slik at f. eks. avhendelser og makeskifte bare kunne skje med biskopens samtykke.

Ved reformasjonen i 1536-1537 ble episkopatet i Danmark og Norge opphevet, og Kongen overtok den funksjon som øverste kirkestyre som biskopene og paven tidligere hadde hatt. I denne forbindelse annekterte Kongen umiddelbart alt gammelt bispe- og klostergods og la det under kronen som en del av det ordinære krongods. …

Mens Kongen bemektiget seg bispe- og klostergodset, fikk de lokalkirkelige institusjonene beholde det gods som fra gammelt av lå til dem, dog slik at de nå sto under overordnet tilsyn og forvaltning av Kongen som ny kirkeleder. I et kongebrev fra Kristian IV av 11. juli 1647 fremgår det at det i større grad enn under episkopatet ble lagt opp til at overskuddet fra de lokale kirkenes gods kunne nyttes til generelle kirkelige formål innen de enkelte stift, men dette dannet også rammen for bruken – ’til intet andet end Kirkernes og Skolernes Fornødenhed samt anden kristelig og geistlig Brug efter særdeles Omstændigheder og vores derpaa naadigste Bevilling at anvende.’

Det såkalte oppholdsgodset eller fabrikkgodset ble etter reformasjonen gradvis solgt bort og etter hvert begynte Kongen å nyttiggjøre seg av inntektene. Denne utviklingen kulminerte under og etter den store nordiske krig (1709-1720) hvor kong Fredrik IV fikk behov for å reise penger på kirkegodset. I 1709 ble halvparten av kirkenes tiende og inntekter tatt som ’lån’. I 1713 ble det bestemt at kirkens tiender skulle bortforpaktes og halvparten av forpaktningsavgiftene innbetales til Kongens kasse. På 1720-tallet skjedde så det store kirkesalget der 620 kirker gikk under hammeren og ble solgt, dels til private og dels til ’almuen’, dvs. menigheten. I skjøtene forpliktet kjøperne seg til å forestå vedlikehold av kirkene, og det ble også satt forbud mot å skille kirkegodset fra kirken. Kirkelovkommisjonen av 1890 fremholder at det Kongen solgte i forbindelse med kirkesalgene, ikke var en ordinær eiendomsrett til kirkene, men den rett Kongen hadde tiltatt seg til å disponere over kirkens overskudd, jf innstillingen side 49.

Etter det store kirkesalget på 1720-tallet avsto Kongen fra videre disposisjoner over kirkene, og forvaltningen av de kirkene som fortsatt var usolgt, gikk etter hvert helt over til menighetene. …

Prestebordgodset ble i all hovedsak beholdt inntakt og brukt til sitt opprinnelige formål gjennom hele enevoldstiden. Prestebordgodset var naturalhusholdningens måte å lønne embetsmannen på. Dette besto dels av selve prestegårdene, dels av det såkalte bygselsgodset eller mensalgodset som prestene skaffet seg inntekter av ved å bygsle bort, og dels av enkeseter som tjente til underhold av presteenker. Fra slutten av 1700-tallet ble det gjennomført en del avhendelser av de benefiserte skogene under prestebordgodset. Med tanke på den holdning som ble inntatt ved kirkesalgene i 1720-årene, er det av interesse å konstatere at det visstnok bare var ved et par anledninger i 1802 at salgssummen ble innbetalt til ’Kongens kasse’ – og da dels mot at Kongen utstedte en rentebærende obligasjon til vedkommende embete, og dels mot at det ble tatt forbehold om at det senere skulle treffes nærmere bestemmelse om kjøpesummens anvendelse. For øvrig synes hovedregelen å ha vært at kjøpesummen ble plassert hos stiftsdireksjonen og at rentene ble benyttet til vedkommende presteembete og til dels også allmueskolevesenets opphjelp innen prestegjeldet, jf Taranger side 90.

Ved en reskript av 19. mai 1809 var avhendelsen av det benefiserte gods satt i system ved at det ble besluttet at alle gårder av det benefiserte gods – prestegårdene og enkesetene unntatt – skulle selges ved auksjon etter hvert som de ble bygselsledige. Den hittil erlagte landskyld skulle vedbli å hefte på eiendommene som en fast avgift til beneficiarius, mens salgssummenes anvendelse for øvrig skulle ligge under Kanselliet. Videre var det ved kongelig resolusjon av 9. mai 1812 fastsatt at salgssummene og avkastningen skulle fordeles med 1/3 på beneficiarius (dvs. den til enhver tid sittende sogneprest i det embetet som den frasolgte gård hadde tilligget), 2/9 skulle gå til Universitetet, mens de resterende 4/9 skulle legges til et fond disponert av Kanselliet, dels til forbedring av geistlige embetsmenns kår generelt og dels til allmueskolevesenet.”

(56)     På slutten av 1700-tallet og utover fant det sted en utlegging av benefisert gods til militære og sivile embetsgårder. I Gudmund Sandvik: Prestegard og prestelønn, 1965, heter det på side 166:

        ”Det benefiserte godset kunne takast i bruk som embetsgardar og -bustader for andre av statens tenestemenn. Den einaste prinsipielle konflikten mellom alle desse funksjonane var at dei tenestemenn som fekk gardar av det benefiserte godset, fortrengde dei tidlegare leiglendingane eller deira arvingar. Men det skjedde mot slutten av den perioden vi har for oss, og konflikten var for så vidt presteskapet uvedkomande.”

(57)     Utviklingen så langt kan kort oppsummeres slik:

(58)     Prestebordsgodset var i stor grad intakt helt til 1814. Visse omdisponeringer ble foretatt, men ikke slik at dette gikk ut over formålet. Midlene fra driften av prestebordsgodset gikk stort sett til kirkelige formål samt til finansiering av skolevesenet, herunder fra 1812 universitetet.

(59)     Med dette som bakgrunn ser jeg nå nærmere på om det er holdepunkter for forståelsen av bestemmelsen i tilblivelsen av Grunnloven av 1814.

(60)     Før Riksforsamlingen trådte sammen, var det utarbeidet flere private grunnlovsutkast. Et av disse var utarbeidet av lektor J. G. Adler og sorenskriver C. M. Falsen, der utkastet § 219 lød slik:

”Det hele Kirke- og Skole-Væsen, saavelsom Bestyrelsen af det beneficerede Gods, som alene til Opdragelses- og Underviisnings-Væsenet maa anvendes, staaer under et geistligt Collegium, som Kongen anordner, og som aflægger hver Rigsforsamling Regnskab.”

(61)     Professor Niels Treschows utkast hadde i punkt XXX inntatt følgende bestemmelse der det het:

”Religionen, Universitetet, det samtlige Skole- og Fattigvæsen tilligemed alle dertil hørende geistlige og verdslige Betjente staae ligeledes under Kongens allerhøieste Opsyn og Bestyrelse. Alle dertil henlagte Godser, Indkomster og Privilegier skal disse Stiftelser til evig Tid eller saalænge deres Øiemed derved kan fremmes, beholde, dog saaledes, at der mere sees paa Aanden end Bogstaven i deres Stiftelses Breve, der ere og maatte være forfattede efter Tidernes Leilighed, medens det Væsentlige, Religionens, Sædeligheds og Videnskabernes Befordring, altid er det samme. Især skal det Geistligheden og Skolerne beneficerte Gods blot anvendes til denne Bestemmelse, og det deraf til andet Brug allerede anvendte, saasnart muligt er, enten tilbagegives eller paa anden Maade erstattes, …”

(62)     Endelig hadde overkrigskommisær Sebbelow et utkast som gikk i en helt annen retning, og der det i punkt 25 het:

”… De betydelige Jordegodser og Herligheder, som nu tilhøre disse Bispestole, samt alt det Jordegods, som er henlagt til Rectoraterne, tilligemed alle kongelige Almindinger og alt øvrigt offentligt Gods og Herligheder, skal ved den norske Bankes Oprettelse strax tages i Besiddelse af Bank- og Finance-Directionen til Hypothek for Banken, …”

(63)     Som det fremgår, hadde to av utkastene med en henvisning til det benefiserte gods. Men det var først i det endelige utkastet fra Konstitusjonskomiteen, som ble lagt frem for Riksforsamlingen 30. april 1814, at bestemmelsen fikk en utforming nær opp til den vi i dag har i Grunnloven § 106. I utkastet var det i § 31 tatt inn følgende:

”Kongen vaager over, at Statens Ejendomme og Regalier anvendes og bestyres paa den af Stor-Thinget bestemte, og for Almeenvæsenet nyttigste Maade.

Saavel Kiøbesummer, som Indtægter af det, Geistligheden og Skolerne benificerede Gods skulle blot anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme.

Milde Stiftelsers Ejendomme skulle alene anvendes til disses Gavn.”

(64)     Under Riksforsamlingens behandling 5. mai 1814 satte flere av representantene frem et motforslag om at alt benefisert gods med unntak for prestegårdene skulle anvendes som ”Bidrag til at ophjelpe Statens Bank- og Pengevæsens slette Forfatning”.

(65)     Under debatten fikk Konstitusjonskomiteens utkast tilslutning av flere representanter. Jeg viser om dette til Storth. Eft. 1814-1833 Del I side 46-47.

(66)     Sverdrup anførte at det benefiserte gods ”ikke burde anvendes uden efter dets Bestemmelse og at man heller ikke havde Ret til at gjøre Brud paa Testatorernes Villie”. Midelfart ”fremhævede det Uretfærdige i at anvende noget af det beneficerede Gods udenfor sin Bestemmelse. … Vilde man nu anvende det beneficerede Gods udenfor Giverens Hensigt, vilde man derved tilføie Staten megen Skade…”. Wedel-Jarlsberg uttalte at ”det vilde i Historien blive en uudslettelig Skamplet paa denne Forsamling, om den tillod noget Indgreb i det beneficerede Gods”. Også to andre representanter, Darre og Diriks, uttalte seg i samme retning.

(67)     Av dette fremgår at de nevnte representantene benyttet uttrykk som ”indgreb” i det benifiserte gods, eller lignende formuleringer. Det er nærliggende å slutte at dette bygger på den forutsetning at ikke bare inntekt og kjøpesum er vernet av bestemmelsen, men også selve godset.

(68)     Under voteringen samme dag ble første og tredje ledd i Konstitusjonskomiteens utkast til § 31 vedtatt enstemmig, mens annet ledd ble vedtatt med 69 mot 40 stemmer.

(69)     Under den etterfølgende behandling i Redaksjonskomiteen for å sette Grunnloven i ”Stil og Orden” ble første ledd inntatt i det som i dag er Grunnloven § 19, mens annet og tredje ledd ble inntatt i § 106.

(70)     I kong Christian Fredriks dagbok heter det følgende om Riksforsamlingens forhandlinger i 1814:

”En ganske livlig debat vakte paragraf 31 om beneficert gods, som flere medlemmer og især bønderne vilde regne for statseiendom og bruke til at grundlægge banken og andre nyttige institutioner; men geistligheten gik av med seiren, og det blev ved stemmeflerhet efter komitéens indstilling fastslaat, at kirken og skolerne skulde beholde godserne efter deres oprindelige bestemmelse. Denne grundsætnings anvendelse paa universitetet og andre grener av oplysningen er utsat til senere riksforsamlinger. –”

(71)     Det som her fremgår, passer godt med den argumentasjon som ble ført på Riksforsamlingen av dem som uttalte seg til fordel for det som ble det endelige vedtaket.

(72)     Av det forhold at Konstitusjonskomiteens utkast til § 31 ble splittet opp og plassert i Grunnloven §§ 19 og 106, kan det etter min mening ikke utledes noe av betydning for tolkingen. Jeg kan heller ikke se at det er holdepunkter for å slutte noe sikkert fra utformingen av utkastets annet ledd sammenholdt med tredje ledd.

(73)     Det er på det rene at det på Riksforsamlingen ble diskutert både om det benefiserte gods burde selges og hvilke formål som burde tilgodeses ved eventuelle salg. Men resultatet ble at det i Grunnloven § 106 ble nedfelt at dersom man solgte, skulle kjøpesummen disponeres til fordel for de uttrykkelig angitte formål. Jeg viser i denne sammenheng til Ebbe Hertzberg: Om Eiendomsretten til det norske Kirkegods, 1898, side 165-166, der det heter:

”Saavel af denne Ordlyd som af den Debat, der desangaaende i Rigsforsamlingen førtes, sees det, at Hensigten alene var at sætte en Stopper for Statens fortsatte Udnyttelse af det beneficerede Gods i rent verdslige Øiemed.”

(74)     I dommen inntatt i Rt. 1911 side 106 er det i premissene gitt uttrykk for lignende tanker. Saken gjaldt en kommunes krav om at inntekter fra salget av parseller av en prestegård skulle forbeholdes vedkommende embete eller distrikt. Dette kravet førte ikke frem verken for byretten eller for Høyesterett. I dommen heter det blant annet:

”Denne bestemmelses ligefremme indhold gaar alene ud paa et forbud mod at anvende kjøbesummer og indtægter af det geistligheden beneficerede gods til andet end geistlighedens bedste og oplysningens fremme. At §en skulde have paalagt administration og lovgivning andre baand eller indskrænkninger med hensyn til det i §en omhandlede beneficerede gods, finder jeg ikke at kunne antage. Den hele retsudvikling indtil da havde paa det mest utvetydige vist, at staten udøvet den fulde dispositionsret over det beneficerede gods og det endog i saadan udstrækning, at store værdier af dette var taget i beslag til udelukkende verdslige statsformaal. Det var dette sidste og kun dette sidste §en skulde sætte en tilstrækkelig stopper for.”

(75)     På bakgrunn av den gjennomgang jeg så langt har foretatt, mener jeg det er grunnlag for å fastslå at det ved Grunnlovens vedtakelse ble forutsatt at man skulle sikre det benefiserte gods for de formål som ble eksplisitt angitt i § 106. Det var med andre ord tale om en formålsbundet formuesmasse.

(76)     Jeg går nå over til å se på om lovgivning og forvaltningspraksis i tiden etter 1814 kan kaste lys over hvorledes bestemmelsen i dag skal forstås.

(77)     Riksforsamlingen overlot til det første ordentlige Storting å treffe nærmere bestemmelser om det benefiserte gods. Hovedspørsmålet var om godset ved bygselledighet burde avhendes til private ved offentlig auksjon, jf. reskript av 19. mai 1809, eller om det på nytt skulle bortbygsles. Ved endelig votering i det samlede Storting 4. april 1816 ble det besluttet at loven skulle bygges på det prinsipp at det benefiserte gods skulle forbli usolgt, samtidig som det ble gitt utførlig anvisning på vilkårene for fortsatt bortbygsling. Dette kunne tyde på at Stortinget har ansett seg for å stå relativt fritt overfor formålet i Grunnloven § 106. Regjeringen fant imidlertid ikke å kunne tilrå sanksjon, blant annet under henvisning til at loven ville gi en for lav leie og dermed føre til et betydelig tap. Kongen nektet 14. juni å sanksjonere lovvedtaket.

(78)     Ved lov 20. august 1821 angående det beneficerede Gods ble Opplysningsvesenets fond etablert som en stiftelseslignende innretning. Loven fastsatte i §§ 18 og 19 at salg av benefisert gods skulle skje ved auksjon, og bygger ellers på en sondring mellom fondets kapital og løpende avkastning, jf. §§ 46 og 48. Av § 54 fremgår at regjeringen har ansvar for at inntekter fra realisert jordegods og de fond som disse etter hvert tilordnes, forvaltes i samsvar med Grunnloven § 106 og lovens bestemmelser, og ”udelukkende anvendes efter denne Lovs Forskrifter”. Bestemmelsen synes å forutsette at fondet som sådant, og ikke bare ”Kjøbesummer” og ”Indtægter”, omfattes av vernet etter Grunnloven § 106.

(79)     Forarbeidene har en drøftelse av leilendingenes ønske om å bli eiere av bygslet eiendom under godset. Av Stortingsforhandlinger for året 1821 side 361 fremgår at komiteens flertall blant annet uttaler følgende:

”Billigheden er det altsaa, som skal tale til Fordeel for Leilændingerne og deres Afkom, og denne Billighedsgrund er upaatvivlelig og i Almindelighed saa overveiende, at den unegtelig bør komme i Betragtning, forsaavidt Storthinget – der formeentlig er aldeles uberettiget til, enten directe, eller ved Lovbestemmelser som dertil lede, indirecte at bortskjænke noget af det offentlige Gods – dertil kan see sig istand …”

(80)     Selv om det siterte omfatter offentlig gods mer alment, synes det å ligge som en forutsetning også for lovgiver at man ikke er berettiget til å ”bortskjænke” noe av det benefiserte gods. Det er nærliggende å se dette som uttrykk for en henvisning til skranker som følger av Grunnloven § 106. Dette er i klar motsetning til det som var lagt til grunn i 1816. Som jeg skal vise, blir standpunktet fra 1821 fastholdt i etterfølgende lovgivning.

(81)     Jeg har tidligere berørt utleggingen av benefisert gods til militære og sivile embetsgårder. Dette er også omtalt av Aschehoug: Norges Nuværende Statsforfatning, 1892, i tilknytning til hans kommentarer til Grunnloven § 106. Han uttaler på side 484:

”Denne Grundlovsbestemmelse maa vel siges at være bleven tilsidesat ved Loven af 20 Aug. 1821, § 12, som i Overeensstemmelse med Rescripterne af 2 Sep. 1791 og 3 Nov. 1813 tillod Kongen af dette Gods at udlægge Eiendomme til Embedsgaarde for civile og militære Embedsmænd. Dette blev dog omsider forbudt ved Loven af 25 Aug. 1848, § 1”.

(82)     Bakgrunnen for at det ved loven av 1848 ble satt stopp for bruk av godset til militære og sivile embetsgårder, er belyst i forarbeidene, jf. Stortingets forhandlinger 1842, åttende del side 529, der komiteen i sin innstilling til Odelstinget uttaler:

”Grundlovens § 106 bestemmer, at saavel Kjøbesummer som Indtægter af dette Gods blot skal anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme, og den antager derfor, at man ei længere er berettiget til at disponere over dette Gods paa den i Rescriptet av 2 Septbr. 1791 og 3 Novbr. 1813 bestemte Maade”.

(83)     I tilknytning til et punkt i lovutkastet om innfrielse av kornrenten, heter det i regjeringens innstilling som lå til grunn for proposisjonen, inntatt i Stortingets forhandlinger 1848, tredje del side 6:

”I det Grundloven har foreskrevet, at Indtægterne af det beneficerede Gods eller nu Oplysningsvæsenets Fond skulle anvendes til visse særegne Øiemed, har den derved tillige givet denne Statsformue fremfor Statens øvrige Eiendomme og Midler en Selvstændighed og Uafhængighed af Statsmyndighedens Indehavere, ifølge hvilken disse ikke kunne ansees berettigede til ved vilkaarlige Dispositioner over samme udenfor de bestemte Øiemed at lade Capitalformuen forringes til Skade for efterfølgende Generationer”.

(84)     Om utviklingen i lovgivningen etter 1848, finner jeg det igjen formålstjenlig å gjengi fra tingrettens dom:

”Ved lov av 26. september 1845 om Salg av Enkesæderne m.v. ble det bestemt at enkeseter skulle selges og at inntektene skulle legges til et pensjonsfond for geistlige enker. Senere ble det ved lov av 3. mars 1866 fastsatt at salgssummene for de enkesetegårdene som var solgt eller ville bli solgt, og som oversteg 7 000 spesiedaler, skulle legges til et eget byggefond under Opplysningsvesenets fond.

Ved lov av 19. juni 1882 om Salg af det Overflødige af Embedsgaarde (’reduksjonsloven”) ble det fastsatt at selve prestegårdene skulle reduseres til normal størrelse, regnet ut fra produksjonsevne. Også de til gårdene hørende husmannsplasser skulle kunne selges. Regelen om husmannsplasser ble senere endret ved lov av 23. februar 1923, idet det da ble fastsatt at de plassene som fortsatt ikke var solgt, burde selges. Inntektene ved salg som var hjemlet i disse to lovene, dannet det såkalte Prestegårdsfondet. Av avkastningen (rentene) skulle hvert år 1/10 legges til kapitalen som en inflasjonssikring, mens resten av avkastningen skulle brukes til utvidelse og annen påkostning av bygningene på mindre prestegårder.”

(85)     I Ot.prp. nr. 31 (1922) om forandringer i lov om salg av det overflødige av embetsgårder av 19de juni 1882 (nr. 1) m.v. heter det på side 26 følgende:

”Er der således ikke fra lovgivningens side noget til hinder for å omlegge de geistlige embeders gasjeringsvilkaar ved salg eller annen avståelse av de geistlige embedsgårder eller deler derav – når blott salgssummene etc. anvendes til geistlighetens beste – er det imidlertid et annet spørsmål, hvorvidt sådant salg eller reduksjon etc.  b ø r  finne sted. Ved avgjørelsen av dette spørsmål bør der formentlig ikke tas hensyn alene til prestenes interesser, men også til menighetenes, bygdenes og andre samfundsmedlemmers interesser, og  f ør s t   o g   s i s t   b ø r   d e r   t a s   h e n s y n   t i l   d e t   h e l e   s a m f u n d s   i n t e r e s s e r.”

(86)     Her er igjen forutsetningen om at inntektene ved eventuelt salg skal anvendes innenfor formålet – ”til geistlighetens beste” – løftet frem. Det som deretter følger om ”det hele samfunns interesser”, er knyttet opp til det ”annet spørsmål”, om eiendommer burde selges eller ikke. Spørsmålet om å selge til en lavere pris enn markedsprisen er ikke berørt i proposisjonen. Tvert imot uttales det videre på side 30 høyre spalte:

”Det synes å måtte være en for det offentlige overmåte viktig sak selv å få beholde adgangen til å nyte godt av verdauken. En sådan stigning i verdi ligger så å si innesluttet i eiendommen selv den dag idag, og å selge bort eiendommen til dagspris og således undta sikkerheten for et mangedobbelt tillegg er i virkeligheten det samme som å gi kjøperen en ren gave. Hertil har man ingensomhelst opfordring enn si plikt. Tvertimot. Jfr. også Grunnlovens § 19 og § 106.”

(87)     Det som her har krav på interesse, er fremhevingen av betydningen av å beholde den verdiøkning som ligger ”innesluttet i eiendommen”, samt henvisningen til Grunnloven § 106.

(88)     Ved lov 9. desember 1955 nr. 11 om presteboliger og prestegårder ble det åpnet for å selge prestegårdene og bestemt at salgssummene skulle gå inn i OVF. Om dette heter det i tingrettens dom på side 8 videre:

”… De prestegårdene som ikke ble solgt eller bortforpaktet, skulle drives på forsvarlig måte av fondet. Forpaktningsinntektene skulle brukes til nybygg og vedlikehold av våningshus (medregnet embetsboliger) og driftsbygninger på prestegården. Ved denne loven ble forholdene lagt til rette for at prestene fullt ut kunne bli lønnet på vanlig måte gjennom statens lønnsregulativ. Ved lov av 5. april 1957 nr. 1 om geistlige embets- og tjenestemenns lønnsforhold m.v. ble det bestemt at alle biskoper, domproster og menighetsprester av ulike kategorier skulle lønnes etter det alminnelige lønnsregulativ.”

(89)     Under lovforberedelsen ble det fra kirkelig hold reist spørsmål om eiendomsretten til prestegårdene. Dette foranlediget at spørsmålets betydning for disponeringen av eiendommene ble forelagt Justisdepartementets lovavdeling. I sitt svarbrev 1. november 1950 uttaler Justisdepartementet, jf. Ot.prp. nr. 41 (1953) side 11-12:

”Visse rettsspørsmål vedrørende prestegårdene.

Det ærede departements brev av 22. mars 1950.

Etter h.r.d. i Rt. 1911 s. 106-23 kan eiendomsretten til prestegardene ikke ansees for å tilligge vedkommende   e m b e t e   e l l e r   m e n i g h e t   med mindre det i det enkelte tilfelle foreligger et særskilt rettsgrunnlag (testament, gavebrev eller lignende) som utpeker embetet eller menigheten som eier. Dette vil trolig særlig være tilfelle for så vidt angår de prestegarder som det ærede departement henfører til gruppe c).

For så vidt angår prestegårdene for øvrig vil det kunne bli tale om å anse eiendomsretten for å tilligge henholdsvis   S t a t e n ,   O p p l y s n i n g s v e s e n e t s   F o n d   eller endelig  ’D e n   n o r s k e   K i r k e’  dersom denne kan anerkjennes som et særskilt offentligrettslig rettssubjekt. En tilstrekkelig omfattende gransking av den historiske utvikling, lovgivningen og forvaltningspraksis vil selvsagt gi grunnlag for å foreta et valg mellom disse muligheter. Så vidt skjønnes er det imidlertid ikke det ærede departements mening å be om uttalelse herfra angående eiendomsspørsmålet på grunnlag av en gransking som nevnt. Spørsmålet om hvem som er innehaver av den formelle eiendomsrett, antas da også å være uten betydning for utstrekningen av Statens rådighet over prestegardene og deres avkastning. Disse verdier vil under enhver omstendighet uten særskilte innskrenkninger kunne anvendes til ’Geistlighedens Bedste og Oplysningens fremme’, men også   b a r e   til disse formål, jfr. Grunnlovens § 106. …”

(90)     Justisdepartementets uttalelse her er etter min mening sentral når det skal fastslås hva som har vært den rådende forståelse av Grunnloven § 106. Etter først å ha pekt på de alternativer som foreligger med hensyn til eiendomsretten til prestegårdene, sies det eksplisitt at spørsmålet om eiendomsretten anses uten betydning for utstrekningen av statens rådighet over prestegårdene og deres avkastning. Begrunnelsen er at disse verdiene under enhver omstendighet uten særskilte innskrenkninger vil kunne anvendes til ”’Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme’”, men også b a r e til disse formål”. Dette siste er uttalt under uttrykkelig henvisning til Grunnloven § 106.

(91)     Med andre ord: Forvaltningen av prestegårdene må skje i samsvar med de rammer som Grunnloven trekker opp, og verdiene kan bare anvendes til fordel for de særskilt angitte formål. Dette gjelder uavhengig av hvem som måtte anses for å ha eiendomsretten – et spørsmål som ble holdt åpent.

(92)     I St.meld. nr. 25 (1969–70) om praktiseringen av lov om presteboliger og prestegårder av 9. desember 1955 er det uttalt følgende i et avsnitt med ”Generelle bemerkninger”:

”De nåværende prestegarders jordveger, skoger og bygninger representerer likevel ennå til sammen ikke ubetydelige verdier som det er av betydning blir forvaltet på en måte som ut fra en helhetsvurdering av alle omsyn som gjør seg gjeldende, må anses som mest formålstjenlig. Eiendommene må søkes disponert slik at de til enhver tid kan tjene samfunnsmessige formål og behov slik disse gjør seg gjeldende på kortere og lengre sikt. Prestegardenes opprinnelse og lange tradisjoner, det forhold at deres avkastning ved grunnlovsbestemmelse (§ 106) er bundet til bruk for bestemt formål (’Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme’) samt de divergerende oppfatninger som er gjort gjeldende vedrørende deres eiendoms- og rettsforhold, gir dem likevel en særegen plass blant de offentlige eiendommer. …”

(93)     Fra statens side er det pekt på at det her er gitt anvisning på en forvaltning med plass for et bredt spekter av samfunnsmessige hensyn. Justisdepartementets lovavdeling har i en uttalelse til Kultur- og kirkedepartementet 12. januar 2006 – som en del av begrunnelsen for at innløsning i samsvar med det som senere ble fastsatt i instruksen ikke ville stride mot Grunnloven § 106 – gitt uttrykk for lignende synspunkter, blant annet med henvisning til det jeg her har gjengitt fra stortingsmeldingen.

(94)     Til dette vil jeg først bemerke at det i det som er referert, også er vist til at avkastningen ved grunnlovsbestemmelsen er bundet til bruk for bestemte formål, at eiendomsretten er omtvistet, og at prestegårdene derfor har det som betegnes som ”en særegen plass blant de offentlige eiendommer”. Videre er det i meldingen pekt på at det i lovgivningen er skilt mellom det benefiserte gods, herunder prestegårdene, og de ”staten umiddelbart tilhørende” eiendommer. Endelig finner jeg grunn til å nevne at det igjen samme sted fremheves at man ikke har funnet grunn til å fastslå eiendomsretten til eiendommene, med henvisning til at det ved lovens bestemmelser er tatt sikte på ”den best mulige utnytting av verdiene i samsvar med grunnlovens § 106”.

(95)     Dertil kommer at disse betraktninger må ses i sammenheng med det som følger på side 21, hvor det sentrale spørsmål gjelder salg av eiendommene. Det er vist til den enighet som forelå om at prestegårdene i alminnelighet ikke burde avhendes. I forlengelsen av dette er det for øvrig uttalt:

”Foruten de hensyn av samfunnsøkonomisk art som her er nevnt, må en under forvaltningen av prestegardene også ha for øye de formålsbestemte oppgaver avkastningen av eiendommene etter grunnloven skal tjene. En kan ikke se bort fra at jordeiendommer på en særlig måte representerer stabile verdienheter.”

(96)     Jeg forstår henvisningen til en formålstjenlig forvaltning ”ut fra en helhetsvurdering” og til en disponering ”slik at de til enhver tid kan tjene samfunnsmessige formål og behov” slik at dette gjelder bruken av eiendommene og spørsmålet om de bør selges. Derimot tas det med dette ikke sikte på å åpne for å overføre fondets verdier for å tilgodese andre formål enn de som følger av Grunnloven § 106.

(97)     I forbindelse med arbeidet med St.meld. nr. 64 (1984–85) Forvaltning av Opplysningsvesenets fonds eiendommer, sendte Kirke- og undervisningsdepartementet i forkant ut et høringsnotat datert 1. november 1982. Her er blant annet uttalt at en eventuell oppmykning av den praksis som har vært fulgt med hensyn til salg av eiendommer under fondet, ville kunne skje uten at det var nødvendig å avklare eiendomsretten. På side 6 i høringsnotatet uttales:

”Det er videre slik at salg av faste eiendommer som Fondet forvalter, i den utstrekning det måtte bli aktuelt, ikke rører ved eller rokker ved den underliggende egentlige eiendomsrett. Salgsinntektene vil som før i sin helhet tilflyte Fondets kapitalfond, og verdiene forsvinner således ikke ut av Fondet.

Det er altså tale om en viss omplassering av fondsverdier fra fast eiendom til andre former for investering.

…

Dersom det i en fremtid skulle bli nødvendig å avklare det meget kompliserte eiendomsrettspørsmålet, vil det gjelde fondsverdiene i sin helhet, uavhengig av hvilken form de har, og de forslag som departementet legger frem vil ikke ha endret noe på dette spørsmålets status.”

(98)     Justisdepartementets lovavdeling ga ved brev 19. mai 1983 slik uttalelse til høringsnotatet, delvis gjengitt i stortingsmeldingen side 46:

”FORVALTNINGEN AV OPPLYSNINGSVESENETS FONDS EIENDOMMER

Justisdepartementet har følgende merknader til det tilsendte høringsnotat om forvaltningen av Opplysningsvesenets Fonds eiendommer:

I utgangspunktet kan Grunnloven § 106 første punktum ikke antas å være til hinder for salg av eiendommer som omfattes av bestemmelsen. Dette er forutsatt i bestemmelsens ordlyd og lagt til grunn i praksis.

Derimot setter Grunnloven § 106 grenser for hvordan salgssummer av slike eiendommer kan anvendes. Det ligger også nær å forstå bestemmelsen slik at den forutsetter en økonomisk forsvarlig forvaltning av fondets verdier. Det må sørges for en forsvarlig sikring av kapitalen og en rimelig avkastning av verdiene. Dette synes også å være et hovedsynspunkt i høringsnotatet, jf f eks s 7 og 17-18. Det kan i denne forbindelse vises til Ot prp nr 41 (1953) s 18, hvor det heter:

’Prestegårdene hører til de eiendomsmidler som omfattes av Grunnlovens § 106. Departementet er oppmerksom på at en ved forvaltningen må ha for øye de kirkelige og formålsbestemte oppgaver som disse midler skal brukes til. Men enten en først og fremst har for øye de særlige formål som midlene er bestemt for, eller en ser saken ut fra statens synspunkt som ansvarlig for de samlede kirkeutgifter, hvorav Opplysningsvesenets samtlige fond i alle tilfelle dekker bare en mindre del, så vil det innebære at midlene må søkes bevart og opprettholdt best mulig. En kan her ikke se bort fra at jordeiendommer som blir holdt i forsvarlig hevd og drift på en særlig måte representerer stabile verdienheter.’

Visse krav til forvaltningen av midlene til Opplysningsvesenets Fond følger også av lov 20 august 1821 angaaende det beneficerede Gods § 46.

Utover dette kan vi ikke se at det gjelder særlige skranker for forvaltningen av fondets midler. Vi kan derfor ikke se at det skulle være rettslige hindringer for en omplassering av fondsverdiene ved salg av fondets faste eiendommer i det omfang som foreslås i høringsnotatet.

Det som er sagt foran, gjelder uavhengig av hvordan man stiller seg til spørsmålet om eiendomsretten til de midler som forvaltes under Opplysningsvesenets Fond. Det er på det rene at det er staten ved Kirke- og undervisningsdepartementet som forvalter fondsmidlene. Dette må også innebære rett til å foreta omplassering av midlene innenfor de skranker for forvaltningen som er nevnt over.”

(99)     Foruten å peke på at Grunnloven § 106 setter grenser for hvordan salgssummer av slike eiendommer kan anvendes, er her fremhevet som en forutsetning en økonomisk forsvarlig forvaltning av fondets verdier. Sentralt er at det må ”sørges for en forsvarlig sikring av kapitalen og en rimelig avkastning av verdiene”. Henvisningen til Ot.prp. nr. 41 (1953) side 18 gjelder blant annet den uttalte forutsetning at ”midlene må søkes bevart og opprettholdt best mulig”.

(100)     Synspunktene i departementets høringsnotat og i uttalelsene fra lovavdelingen samsvarer med det som kom til uttrykk i St.meld. nr. 25 (1969–70), som jeg tidligere har omtalt. Det er – som jeg kommer tilbake til – for øvrig ikke uten interesse at dette fastholdes også i en situasjon der fondet etter hvert kun dekker en mindre del av utgiftene, jf. henvisningen til statens ansvar for de samlede kirkeutgifter. Av interesse er også at lovavdelingen omtaler salg av fondets faste eiendommer som en ”omplassering av fondsverdiene”. I dette må det ligge en forutsetning om at salgssummene må tilsvare de solgte eiendommers reelle verdier. Og det gjentas også her at skrankene for statsforvaltningen gjelder uavhengig av hvordan man stiller seg til eiendomsretten til de midler som forvaltes under fondet.

(101)     I St.meld. nr. 64 (1984–85) redegjør så Kirke- og undervisningsdepartementet for forvaltningen av fondets eiendommer. Konklusjonen om en oppmykning av praksis med salg av prestegårder og tomter er reflektert innledningsvis på side 3. Salget må skje ut fra klare forutsetninger. I forlengelsen av dette heter det:

”Salgssummene må inflasjonssikres, avkastningen ut over det som kreves for å holde salgssummene inflasjonssikret må bevilges til kirkelige formål uten at de ordinære bevilgninger til kirkelige formål blir redusert og kirken må sikres de arealer som er nødvendig for kirkens liv og virke.

Salg av Opplysningsvesenets fonds eiendommer må skje til markedspris. Konsesjonspliktige eiendommer selges til den pris konsesjonsmyndighetene kan godta. Presteboligene på eiendommene bør så vidt mulig beholdes som bolig for presten.”

(102)     På side 5 høyre spalte uttales:

”Så lenge de nåværende relasjoner mellom stat og kirke består er spørsmålet om eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond og de gjenværende eiendommer av mindre praktisk betydning idet både kjøpesum og avkastning er bundet til bruk i samsvar med bestemmelsene i grl. § 106.”

(103)     Igjen er det behovet for å sikre verdiene som løftes frem, kombinert med at midlene må anvendes i samsvar med de grunnlovbestemte formål.

(104)     I Innst. S. nr. 222 (1984–85) sluttet kirke- og undervisningskomiteen seg til departementets vurderinger – herunder forutsetningen om at eiendommene skal selges til markedspris.

(105)     Ved lov 7. juni 1996 om Opplysningsvesenets fond ble det gitt en ny lov til avløsning av fondsloven fra 1821. I § 2 er det inntatt slik bestemmelse om formålet:

”Lova skal sikre at fondet kjem Den norske kyrkja til gode og at verdiane blir bevarte og gir avkastning i samsvar med Grunnlova § 106.”

(106)     Ved dette er formålet vesentlig innsnevret i forhold til fondsloven fra 1821 ved at det utelukkende er gitt anvisning på at fondet skal komme kirken til gode. Bestemmelsen i § 5 første ledd om at eiendommene og kapitalen til fondet ”ikkje kan gjevast bort eller brukast opp”, viser imidlertid at loven bygger på samme prinsipp som den tidligere fondsloven fra 1821, jf. §§ 48 og 54. I begge lover har lovgiver forutsatt at Grunnloven § 106 bygger på at verdiene skal bevares.

(107)     Bakgrunnen for lovforslaget er skissert i Ot.prp. nr. 68 (1994–95) om lov om Opplysningsvesenets fond. På side 3 heter det blant annet:

”Lova vil på fleire område føre vidare tidlegare lovgiving. Bakgrunnen for fondet går fram av § 1. Formålet i Grunnlova § 106 er teke med slik det blir tolka i dag i § 2.

…

Opplysningsvesenets fond vart skipa ved lov av 20. august 1821 angaaende det beneficerede Gods. Fondet vart skipa som ei stiftelsesliknande innretning for å oppfylle intensjonen i Grunnlova § 106 om at det geistligheten beneficerede gods skulle haldast skilt frå dei andre eigedommane til staten, og at avkastninga skulle gå til formål som var til beste for dei geistlege, og til opplysningsverksemd.”

(108)     Om grunnlovsvernet heter det i punkt 7 på side 14 og 15:

”Framlegget frå departementet til ny lov om Opplysningsvesenets fond fører ikkje til noka endring i formuesmassen til fondet. Såleis skal framleis summane som ein oppnår ved å selje eigedommar som fondet eig, leggjast til kapitalen, jf nogjeldande § 48 i lova som gjeld det benefiserte gods, og prestegardslova § 12 tredje leddet. Vidare vil det også i framtida vere reglar som i den nemnde § 48 om at fondskapitalen ikkje må givast ut eller brukast opp, og at fondet skal plasserast og gi avkastning etter nærare føresegner som Kongen gir.

Vern av sjølve kapitalen følgjer av Grunnlova § 106. I tilknyting til St.meld. nr. 64 (1984–1985) uttala Justisdepartementet blant anna: ’(…) Derimot setter Grunnloven § 106 grenser for hvordan salgssummer av slike eiendommer kan anvendes. Det ligger nokså nær å forstå bestemmelsen slik at den forutsetter en økonomisk forsvarlig forvaltning av fondets verdier. Det må sørges for en forsvarlig sikring av kapitalen og en rimelig avkastning av verdiene’.”

(109)     Jeg bemerker for ordens skyld at ordet ”nokså” er en feilskrift for ”også” i gjengivelsen av Justisdepartementets uttalelse. Den samme feilskrift er gjentatt når uttalelsen på nytt refereres i bemerkningene til de enkelte bestemmelser i utkastet på side 27 i proposisjonen. Samme sted er for øvrig tilføyd:

”Ved å organisere Opplysningsvesenets fond som eit eige rettssubjekt i lov av 20. august 1821 om det beneficerede Gods vart intensjonen i Grunnlova § 106 sikra.”

(110)     I Innst. O. nr. 45 (1995–96) sluttet kirke-, utdannings- og forskningskomiteen seg til hovedsynspunktene i proposisjonen og uttaler på side 2:

”Komiteen føreset at det ved sal av eigedomar vert lagt vekt på at forvaltinga av eigedomar skal drivast forretningsmessig, slik at dei gir så høg avkasting som råd og dermed sikrar realkapitalen, og at eigedomane òg kan tene som servicefunksjonar for kyrkjelege formål.”

(111)     Det er igjen synspunktet ”sikring av kapitalen” som er fremhevet.

(112)     Også i St.meld. nr. 14 (2000–2001) Børs og katedral er det gitt uttrykk for lignende synspunkt, jf. side 63, der det heter:

”Dei generelle vilkåra for forvaltninga av eigedommane følgjer av §§ 2, 5 og 6 i lova om Opplysningsvesenets fond, der det er fastsett at fondet skal tene Den norske kyrkja, at verdiane i fondet skal takast vare på, at eigedommane ikkje kan givast bort og at vederlag ved avhending skal leggjast til kapitalen. Det overordna målet for eigedomsforvaltninga er å sikre verdien av eigedommane og av rettane til fondet i avtalar og liknande. Forvaltninga skal vere slik at eigedommane gir god avkastning.”

(113)     I Innst. S. nr. 187 (2000–2001) side 9 uttaler flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i avsnittet om Opplysningsvesenets fond:

”Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser liten hensikt i at man i dagens situasjon går inn i spørsmålet om hvem som ”eier” Opplysningsvesenets fond. Spørsmålet har liten praktisk interesse, og vil uansett måtte finne sin politiske løsning ved en eventuell fremtidig endring av de rettslige relasjoner mellom kirke og stat.”

(114)     Det samme flertallet har bemerkninger til fondsloven § 5 på side 10 i innstillingen, der det heter:

”Flertallet har videre merket seg at inntektene fra eiendommene samt renteinntekter og aksjeutbytte fra pengekapitalen i dag kan nyttes til kirkelige formål, men at fondslovens § 5 regner gevinster ved salg av aksjer og andre verdipapirer som en del av kapitalen. Denne grunnkapitalen kan ifølge grunnloven ikke røres.”

(115)     Det kan også være grunn til å gjengi følgende fra St.meld. nr. 41 (2004–2005), side 33, om økonomien i Den norske kirke:

”Fondets formål følger av Grunnloven § 106 og av fondsloven § 2. Fondet skal forvaltes til beste for Den norske kirke og på en forretningsmessig forsvarlig måte. Fondets formål og lovgrunnlag innebærer at fondet ikke kan avstå eller gi bort verdier, for eksempel ved salg av arealer eller bygninger til lavere pris enn markedsverdi, eventuelt konsesjonspris. Fondets avkastning skal betjene fondets utgifter og er ellers bestemt til kirkelige formål.”

(116)     Av Innst. S. nr. 108 (2005–2006) fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen fremgår på side 6 at flertallet direkte bare kommenterer finanskapitalen av fondet. Mindretallet uttaler samme sted at man har ”merket seg at fondets formål og lovgrunnlag innebærer at fondet ikke kan avstå eller gi bort verdier, f.eks. ved salg av arealer eller bygninger til lavere pris enn markedsverdi, eventuelt konsesjonspris, jf. lov om Opplysningsvesenets fond”.

(117)     Den gjennomgang som så langt er foretatt kan oppsummeres slik:

(118)     Formålsbetraktninger kom klart til uttrykk ved vedtakelsen av Grunnloven i 1814. Det flertallet som ved den endelige voteringen sluttet opp om Konstitusjonskomitéens forslag til § 31 annet ledd – senere Grunnloven § 106 – synes å ha forutsatt at verdiene skulle sikres ved forvaltningen av det benefiserte gods. Dette går utover det som følger av bestemmelsen etter en ren ordlydsfortolkning og kan ikke begrenses til anvendelse av inntekter som rent faktisk tilflyter godset – i dag fondet.

(119)     I senere lovgivning har lovgiver konsekvent fastholdt det standpunkt at kapitalen skal sikres og at det må sørges for en rimelig avkastning av verdiene. Det er nok så at det av de uttalelser jeg har gjengitt i begrenset utstrekning er grunnlag for å trekke sikre slutninger om at det er Grunnloven som skranke det er vist til. Da det i 1848 ble satt stopp for ytterligere utlegging av godset til militære og sivile embetsgårder, ble imidlertid dette begrunnet i Grunnloven § 106. Fra nyere tid nevner jeg at av det jeg har gjengitt fra forarbeidene til lov om presteboliger og prestegårder av 1953 og St.meld. nr. 64 (1984–85) – herunder Justisdepartementets uttalelser 1. november 1950 og 19. mai 1983 – fremgår det også at sikring av verdiene i samsvar med de angitte formål ble knyttet direkte til forståelsen av Grunnloven § 106 som skranke. Og de begrensninger for utstrekningen av statens rådighet som her ble utledet av Grunnloven, ble oppstilt samtidig som spørsmålet om eiendomsretten ble holdt åpent.

(120)     Forvaltningen av fondets eiendommer har vært utøvd i samsvar med dette.

(121)     Instruksens bestemmelser om innløsning innebærer for det første at fondet er gitt pålegg om å gi avkall på betydelige deler av lov- og avtalefestet innløsningssum. Samtidig er fondet ved instruksens regler om festeavgift pålagt å gi avkall på en vesentlig del av lov- og avtalefestet festeavgift. Dette må etter min mening anses for å anvende ”Kjøbesummer og Indtægter” i Grunnlovens forstand.

(122)     Min konklusjon så langt er at en slik systematisk omdisponering av betydelige deler av fondets formue ikke er forenlig med Grunnloven § 106. Bestemmelsen må forstås slik at den ikke bare oppstiller et krav om at kjøpesummer og inntekter av det benefiserte gods skal forbeholdes ”Geistighedens Bedste og Oplysningens Fremme”, men at fondets midler også må forvaltes slik at verdiene sikres og bevares til fordel for disse formål. Jeg presiserer at dette ikke er ensbetydende med et krav om maksimal økonomisk avkastning.

(123)     Konklusjonen ville for min del ha vært den samme om man ville ta utgangspunkt i at det av Grunnloven § 106 følger et prinsipp om forsvarlig forvaltning. Også ved en slik betraktningsmåte må det være et vilkår at det må sørges for en sikring av kapitalen, med det for øye å bevare midlene til fordel for de særskilt angitte formål. Dersom det skulle være slik at det å holde seg til kontrakter og lovverk i spesielle tilfeller ville føre til urimelige resultater, vil mulighetene til konkret å finne rimelige løsninger ikke være avhengige av om det ene eller det andre av de nevnte synspunktene legges til grunn.

(124)     Spørsmålet er så om den forståelse av Grunnloven § 106 som jeg så langt har redegjort for, kan opprettholdes når man tar i betraktning den samfunnsutviklingen som har funnet sted.

(125)     Fra statens side er det med styrke fremhevet at nærmest alle de forutsetninger som opprinnelig lå til grunn for bestemmelsen, i dag er endret. Formålet er betydelig innsnevret, og avkastningen av midler under Opplysningsvesenets fond utgjør i alle fall kun en liten del av finansieringen av kirkens virksomhet. De årlige overføringer fra stat og kommuner utgjør samlet om lag fire milliarder kroner, samtidig som det offentlige har overtatt finansieringen av de fleste oppgaver som opprinnelig ble finansiert av godset og senere av fondet. Dertil kommer at det særlig i de siste årtier har funnet sted en helt ekstraordinær og upåregnelig prisutvikling på boliger og tomter for boligformål.

(126)     Staten har videre gjort gjeldende at når disse utviklingstrekk ses i sammenheng, kan det ikke i dag være uforenlig med Grunnloven § 106 at et flertall på Stortinget vil tilgodese festere utover det som følger av tomtefestelovens alminnelige regler. Dette må særlig gjelde, hevdes det, når instruksen bygger på et prinsipp om regulering av festeavgiften i samsvar med konsumprisindeksen – et prinsipp som er lagt til grunn i de fleste festeavtaler, og som lovgiver nå har gjort preseptorisk for alle fremtidige festeforhold.

(127)     Jeg ser først på betydningen av at formålet er innsnevret i forhold til det som ble nedfelt i Grunnloven i 1814, kombinert med utviklingen i finansieringen av kirkens virksomhet.

(128)     Det er ikke tvilsomt at samfunnsutviklingen generelt kan være relevant ved tolking av Grunnloven. For drøftelsen her må imidlertid problemstillingen etter mitt skjønn være om normen for anvendelsen av fondets midler er endret i forhold til det jeg tidligere har konkludert med etter en gjennomgang av rettskildene så langt.

(129)     Den faktiske utviklingen er godt illustrert i Sandvik: Prestegard og prestelønn (1965), side 287-288:

”Men Stortinget måtte alt frå 1820-åra sjå utbygginga av skolestellet som ei statsoppgåve og tilskotet frå Opplysningsvesenets fond som ein del av dei samla statsutgifter til skolestellet. Difor vart det nødvendig å legga fondsbudsjettet inn under Stortinget. Frå 1861 tok Stortinget fondet i bruk som reiskap til å finansiera utbygginga av folkeskolen, og dermed måtte Stortinget gje statstilskot til fondet. Frå 1897 brukte Stortinget fondet som reiskap også til å garantera minimumslønn for presteskapet. Av desse to grunnane måtte Stortinget gje veldig stigande statstilskot til fondet frå krigsåra av. Dermed var dei eigne inntektene av Opplysningsvesenets fond blitt til ein liten del av dei samla statsutgiftene til kyrkjelege formål og undervisning. Frå 1925/26 tente fondet som reiskap berre til å garantera minimumslønna for presteskapet. Etter at Universitetets del var dregen frå, utgjorde fondsinntektene ein vesentleg, men etter kvart sterkt minkande del av statsutgifter til presteskap og kyrkjer. Frå 1957 er fondet heller ikkje nokon reiskap til å dekka statsutgifter til presteskap og kyrkjer. Frå 1963 er inntektene av Opplysningsvesenets fond, medrekna dei tidlegare særfonda, i praksis berre ein av statens mange inntektspostar.”

(130)     I St.meld. nr. 14 (2000–2001) heter det på side 48:

”Frå 1998 blir utgiftene og inntektene til fondet ikkje lenger førte i statsbudsjettet og statsrekneskapen, sjå St.prp. nr. 1 (1997-98), og frå 1999 har det vore ein føresetnad at fondet skal dekkje den delen av utgiftene til si sentrale forvaltning som staten tidlegare har dekt, sjå St.prp. nr. 1 (1998–99). Visse driftsutgifter til forvaltninga av fondet, og det særskilde tilskottet frå fondet til felleskyrkjelege tiltak, blir førte i statsbudsjettet mot refusjon frå fondet, sjå statsbudsjettet kap. 299 og 3299 Opplysningsvesenets fond.”

(131)     Jeg er enig med staten i at fondsmidlene ved denne utviklingen langt på vei er blitt en integrert del av Stortingets bevilgninger. At det i dag er midler tilbake i fondet, har slik sett sammenheng med de økte budsjettmidler som er tilført kirken. Når jeg til tross for dette vanskelig kan se at det kan trekkes bestemte slutninger med virkning for tolkingen av Grunnloven § 106, har det blant annet sammenheng med følgende:

(132)     Det er ikke anført fra statens side at bestemmelsen må anses bortfalt eller at den ikke lenger har betydning som skranke for Stortinget. En slik anførsel ville det etter mitt syn heller ikke være grunnlag for. Gjennom den utvikling vi har hatt i langt mer enn hundre år, hvor OVF har spilt en stadig mindre rolle som kilde til dekning av de formål som er med i Grunnloven § 106, har det fra lovgivers og forvaltningens side vært lagt opp til at OVF er en selvstendig formuesmasse som bare skal brukes til det som er angitt i Grunnloven § 106. Denne oppfatningen har iallfall delvis vært forankret nettopp i en forståelse av grunnlovsbestemmelsen som en skranke for adgangen til å disponere over midlene.

(133)     Jeg finner i denne sammenheng grunn til å minne om uttalelsen fra Justisdepartementets lovavdeling fra 1983 som jeg tidligere har gjengitt, og der det er vist til Ot.prp. nr. 41 (1953) om lov om presteboliger og prestegårder side 18, hvor det under henvisning til Grunnloven § 106 heter:

”Men enten en først og fremst har for øye de særlige formål som midlene er bestemt for, eller en ser saken ut fra statens synspunkt som ansvarlig for de samlede kirkeutgifter, hvorav Opplysningsvesenets samtlige fond i alle tilfelle dekker bare en mindre del, så vil det innebære at midlene må søkes bevart og opprettholdt best mulig.”

(134)     Videre viser jeg til at statsråd Bondevik under debatten om St.meld. nr. 64 (1984–85) om forvaltning av Opplysningsvesenets fonds eiendommer uttalte, jf. Stortingsforhandlinger (1984–85) side 3888:

”Et annet viktig moment er at avkastningen av salgssummene ut over det som går med til å inflasjonssikre dem, bevilges til kirkelige formål uten at de ordinære bevilgninger til kirkelige formål blir redusert … .”

(135)     Lovgiver har med andre ord med visshet om denne utviklingen fastholdt det bærende synspunkt om at kapitalen må søkes bevart. Det er sentralt at fondsloven av 1996 § 2 direkte viser til bestemmelsen i Grunnloven § 106. På denne bakgrunn kan jeg for min del ikke se at de betraktninger som staten her har anført, kan få som konsekvens at normen etter Grunnloven § 106 som skranke for lovgiver er blitt en annen.

(136)     Jeg bemerker at spørsmålet om eiendomsretten til det som i dag er tilbake av det benefiserte gods eller – om man vil – spørsmålet om eiendomsretten til OVF – ikke foreligger til avgjørelse i denne saken. Selve det forhold at dette stadig er uavklart, tilsier etter mitt syn at man på dette punkt er tilbakeholden med å tolke Grunnloven § 106 slik at de grenser den tradisjonelt har vært ansett for å oppstille, er bortfalt på grunn av den utvikling som her er omtalt.

(137)     Staten har vist til at den sterke prisutviklingen for boliger og boligtomter var begrunnelsen for stortingsflertallets ønske om å begunstige fester i større utstrekning enn det som følger av tomtefestelovgivningens alminnelige regler. Spørsmålet blir om dette innebærer at instruksen ikke kan anses for å være i strid med den normen som jeg mener kan utledes av Grunnloven § 106.

(138)     Å legge forholdene til rette for et sterkere vern for fester som den antatt svakere part i kontraktsforholdet, er i seg selv et legitimt hensyn. Det er heller ikke treffende å si at det er en tilfeldig gruppe som er tilgodesett gjennom instruksens bestemmelser om innløsning og festeavgift.

(139)     Men jeg viser til det jeg tidligere har sagt om virkningene av instruksen. Det fremgår av dette at instruksen har stor betydning både for verdien for OVF av den enkelte festekontrakt og for fondets samlede økonomiske stilling.

(140)     De hensyn som var bærende for instruksen, er langt på vei sammenfallende med de hensyn som lå til grunn for endringene i tomtefesteloven. Lovgiver foretok da en avveining av bortfesters og festers interesser. Det rettspolitiske resultatet av den interesseavveining som lovgiver nylig har foretatt, er nedfelt i denne lovgivningen. OVF må i likhet med alle andre bortfestere innrette seg etter denne, selv om den griper inn i gjeldende kontrakter. Endringene i instruksen innebærer imidlertid at festernes interesser – i kontrakter med tomteverdiklausul – blir ivaretatt i betydelig større grad enn etter tomtefesteloven. Festere av boligtomter som eies av OVF gis adgang til å overta en betydelig del av fondets faste eiendommer til sterkt redusert pris. Det er tale om en sjablonmessig og vidtrekkende instruks som ikke er avhengig av om konsekvensene for den enkelte fester av å følge lovens regler fremtrer som urimelige.

(141)     Det er anført at regjeringen – før vi fikk de nye reglene i tomtefesteloven – kunne gitt en instruks til OVF om å innrette nye avtaler i samsvar med det som følger av den foreliggende instruksen, uten å komme i strid med Grunnloven § 106. Jeg tar ikke stilling til i hvilken utstrekning et slikt standpunkt kan legges til grunn. Situasjonen er nemlig her en annen. Her er det spørsmål om å frata fondet rettigheter som følger av inngåtte avtaler. Dette er inngrep i etablerte rettigheter og rammes på en mer direkte måte av bestemmelsen i Grunnloven § 106 enn inngrep i den fremtidige avtalekompetanse.

(142)     Instruksen har som tidligere nevnt etter mitt syn et innhold som i utgangspunktet er i strid med en tradisjonell forståelse av Grunnloven § 106. Jeg kan ikke se at vedtakelsen av de nye reglene i tomtefesteloven brakte dette spørsmålet i en ny stilling. Behovet for en instruks på dette området til fordel for festerne må for øvrig – slik jeg ser det – ha vært større før vi fikk den generelle reguleringen til gunst for festerne i tomtefesteloven.

(143)     Jeg kan etter dette ikke se det annerledes enn at instruksen pålegger fondet å ivareta alminnelige samfunnsinteresser og private særinteresser på bekostning av de formål som Grunnloven § 106 skal ivareta, på en måte og i et omfang som er i strid med bestemmelsen. Med den form og det innhold instruksen er gitt, vil det skje en systematisk og betydelig reduksjon av fondets midler.

(144)     Det gjenstår å ta stilling til spørsmålet om hvilken betydning det skal tillegges at Stortinget ved behandlingen av instruksen og lovhjemmelen for denne har vurdert forholdet til Grunnloven § 106.

(145)     Jeg bemerker først at det, slik saken her ligger an, ikke kan tillegges vekt at det formelt sett er en kongelig resolusjon som er gjenstand for rettslig prøving. Behandlingen i Stortinget av fondsloven § 5 annet ledd er knyttet direkte til instruksen.

(146)     Om innholdet i domstolenes prøvingsrett overfor lovers grunnlovsmessighet viser jeg til de generelle uttalelser i Rt. 1976 side 1 – Kløftasaken – på side 5-6. Det er her fremholdt at prøvingsintensiteten vil variere etter karakteren av de grunnlovsbestemmelser det er tale om. Den inndeling i tre grupper som det her er vist til, har vært fastholdt i senere rettspraksis, jf. blant annet førstvoterendes uttalelser i Rt. 2007 side 1281, avsnittene 73–75.

(147)     Grunnloven § 106 er en bestemmelse til vern om økonomiske rettigheter. Selv om utviklingen har gått i retning av at fondsmidlene utgjør en stadig mer begrenset del av de samlede bevilgninger til kirkelige formål, er det ikke grunnlag for å sidestille bestemmelsen med de regler som regulerer de andre statsmakters arbeidsmåte eller innbyrdes kompetanse. Fondets verdier er gjennom Grunnloven etablert som en selvstendig, formålsbestemt, formuesmasse. Det er forutsatt over meget lang tid av lovgiver, nettopp under henvisning til grunnlovsvernet, at fondet ikke kan disponeres på annen måte enn hva som ville vært tilfelle dersom det må betraktes som en selveiende stiftelse eller som tilhørende et rettssubjekt som kan angis som ”Kirken”. Da er man langt fra en bestemmelse som først og fremst gjelder kompetanseforholdet mellom statsmaktene.

(148)     Jeg tar som mitt utgangspunkt at Stortinget klart har vurdert og bygget på at forskriften ikke kommer i strid med Grunnloven. Når det er situasjonen, må domstolene i tvilstilfelle følge lovgivers syn. Mitt syn på saken er imidlertid at instruksen klart fører til resultater som er i strid med Grunnloven § 106. Det foreligger ikke slik kvalifisert tvil om grunnlovforståelsen at Stortingets syn kan være avgjørende. Skal prøvingsretten ha noen realitet, må domstolene i et slikt tilfelle benytte den.

(149)     Anken må etter dette forkastes.

(150)     Etter det resultatet jeg er kommet til, må ankemotparten tilkjennes sakskostnader. Det er fremlagt omkostningsoppgave på totalt kr 2 036 031, 25 inkludert mva , samt for partshjelperen Den norske kirkes presteforening kr 41 468,75. Kravene tas til følge.

(151)     Jeg stemmer for denne

D O M :

1.     Anken forkastes.

2.     I sakskostnader for Høyesterett betaler staten v/Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet til KA Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon 2 036 031 – tomillionertrettisekstusenogtrettien – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

3.     I sakskostnader for Høyesterett betaler staten v/Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet til Den norske kirkes presteforening 41 468 – førtientusenfirehundreogsekstiåtte – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

(152)     Dommer Øie: Jeg er kommet til at instruks av 14. september 2007 om innløysing og regulering av festeavgift i festeforhold der staten eller statleg styrde verksemder eig tomta – heretter omtalt som tomtefesteinstruksen – ikke er i strid med Grunnloven § 106. Som jeg kommer tilbake til, er jeg enig med førstvoterende i at det i § 106 må innfortolkes et krav om at Opplysningsvesenets fonds verdier må forvaltes slik at verdiene sikres og bevares for de formål grunnlovsbestemmelsen skal beskytte. Men jeg har et annet syn på  hva som ligger i dette kravet.

(153)     Før jeg behandler Grunnloven § 106, vil jeg se nærmere på det rettsforhold tomtefesteinstruksen regulerer. Om tomtefeste heter det i den enstemmige plenumsdommen i Rt. 2007 side 1281 – Øvre Ullern-dommen – avsnitt 101 og 102:

”Ved tomtefeste er det grunnleggende at man står overfor en interessekollisjon ved at det er tale om to parter med hver sin interesse i eiendommen. Grunneieren eier grunnen, mens festeren eier den eller de bygningene som er oppført på eiendommen. Ved avveiningen har det sentral betydning at festerens økonomiske innsats nærmest unntaksfritt er klart størst. Selv om eksempelet ikke er representativt for eiendommer hvor det oppføres eneboliger eller fritidshus, nevner jeg likevel at i salgsprospektet for Øvre Ullern Terrasse hadde de 54 leilighetene en oppgitt salgssum fra kr 140 000 til 395 000 – avhengig av størrelse og beliggenhet. Salgssummen for en av de dyreste leilighetene var altså høyere enn det som få år tidligere var betalt for hele råtomten. Men også ved eneboliger og fritidshus er det normalt festeren som har ytt den klart største økonomiske innsatsen.

Ved feste av boligtomt er det tale om å sikre festerens grunnleggende rett til å ha et sted for seg og sin familie å bo – noe som var den bærende begrunnelsen bak lovendringen. For de fleste festerne er det dessuten tale om deres klart største investering. De har en velbegrunnet forventning om at lovgiveren beskytter deres faktiske situasjon. Dette illustreres også av at vi utenom festeforholdene har flere eksempler på at lovgiveren har funnet det riktig å verne rettigheter av denne karakter - også når det skjer ved inngrep som kan ha en viss karakter av rettighetsoverføring:”

(154)     Tomtefeste er altså ansett som et helt særegent rettsforhold med en form for delt eiendomsrett, hvor det er interessekollisjon mellom fester og bortfester. Festers økonomiske innsats er nærmest unntaksfritt klart størst, og boligsosiale hensyn gjør seg sterkt gjeldende.

(155)     Som det går frem av førstvoterendes redegjørelse, bestemmer tomtefesteloven at verdistigning utover økning i pengeverdien, som hovedregel skal tilfalle festeren. Men § 15 andre ledd nr. 2 og § 37 første ledd første punktum har særregler om beregning av festeavgift og innløsningssum på grunnlag av tomteverdi dersom oppregulering etter tomteverdi utvilsomt er avtalt. Også § 37 første ledd andre punktum har en regel om beregning av innløsningssum på grunnlag av tomteverdi, og denne regelen gjelder selv om regulering etter tomteverdi ikke er avtalt. Fordi tomteprisene de senere år har økt vesentlig mer enn pengeverdien, kan det være av stor økonomisk betydning å kunne beregne festeavgift og innløsningssum etter tomteverdi.

(156)     Opplysningsvesenets fond har, som førstvoterende har gjort rede for, i flesteparten av sine kontrakter utvilsomme klausuler om tomteverdiregulering som gjør at fondet – etter lovens ordning – skulle kunne kreve regulering etter tomteverdi også i medhold av reglene i § 15 andre ledd nr. 2 og § 37 første ledd første punktum. Fondet, som vanligvis må antas å ha vært den sterkeste kontraktspart, har brukt forhåndstrykte avtaleformularer. Derfor er det grunn til å anta at de private festere av fondets eiendommer har hatt små muligheter til å påvirke innholdet av avtalene, herunder tomteverdiklausulene.

(157)     Hovedinnholdet i tomtefesteinstruksen er at de tre nevnte lovbestemmelser ikke skal påberopes i festeforhold der staten eller statlig styrte virksomheter eier tomten. Blant annet for de eiendommer Opplysningsvesenets fond bortfester, vil realiteten dermed være at verdistigning som følge av økning i pengeverdien, skal tilfalle fondet, mens ytterligere verdistigning – som altså skyldes økning i tomteverdien utover den økning som følger av pengeverdien – skal tilfalle festeren.

(158)     Med dette som bakgrunn vil jeg nå se nærmere på spørsmålet om tomtefesteinstruksen er i strid med Grunnloven § 106.

(159)     Førstvoterende har gjort grundig rede for tilblivelseshistorien til § 106 og for oppfatninger i Stortinget og forvaltningspraksis fra 1814 og frem til i dag. Disse kilder tilsier etter hans syn at det av § 106 må utledes et krav om at Opplysningsvesenets fonds verdier må forvaltes slik at verdiene sikres og bevares til de formål § 106 skal beskytte, og at tomtefesteinstruksen dermed er i strid med grunnlovsbestemmelsen.

(160)     Jeg er enig i at de forhold førstvoterende fremhever, gir grunnlag for å innfortolke i § 106 et krav til forvaltningen av verdiene til Opplysningsvesenets fond. Spørsmålet er imidlertid hva som nærmere ligger i dette kravet – og mer konkret – om kravet er til hinder for tomtefesteinstruksen.

(161)     Som det går frem av førstvoterendes redegjørelse, har spørsmålet om forholdet til § 106 sjelden vært satt på spissen, og et tilfelle som kan sammenlignes med det foreliggende, har aldri vært vurdert. Ofte er det også vanskelig å si hvorvidt de valg som er gjort, har vært utslag av et grunnlovssyn eller har berodd på politiske og praktiske avveininger. De sporadiske henvisninger til Grunnloven § 106 fremtrer i det vesentlige som støtteargumenter, og jeg kan ikke se at bestemmelsen noen gang i de nevnte kilder har blitt utførlig drøftet eller problematisert. Både hensynet til leilendingene/festerne og hensynet til å sikre fondets verdier har vært trukket frem i årenes løp. Rekkevidden av det grunnlovsbestemte kravet til forvaltning av fondets verdier fremtrer derfor som noe usikker. Etter min mening er det ikke grunnlag for å stille krav utover at forvaltningen må være forsvarlig. Holdepunkter for at regjeringen skal ha noen grunnlovsbestemt forpliktelse til å sørge for markedsmessig maksimal avkastning, har jeg vanskelig for å finne.

(162)     Slik jeg ser det, må det ved avgjørelsen av om tomtefesteinstruksen bryter med kravet til forsvarlig forvaltning, legges vesentlig vekt på hva som har vært regjeringens formål med tomtefesteinstruksen, nemlig å løse interessekollisjonen mellom offentlige bortfestere og deres festere på en måte som etter regjeringens syn gir et mer rettferdig resultat enn det tomtefesteloven gir anvisning på. Som nevnt innebærer instruksen at verdistigning som følge av økning i pengeverdien, skal tilfalle de offentlige bortfesterne, mens verdistigning som alene skyldes økning i tomteverdien, skal tilfalle festerne. Etter min mening er det ikke dekkende å si at Opplysningsvesenets fond med dette er blitt pålagt å gi bort deler av sine verdier, selge til underpris eller bruke midler til formål som faller utenfor § 106. Jeg minner om understrekningen i Øvre Ullern-dommen av tomtefeste som et helt særegent rettsforhold med en form for delt eiendomsrett hvor det er interessekollisjon mellom fester og bortfester, og hvor festers økonomiske innsats nærmest unntaksfritt er klart størst.

(163)     Også de vesentlige endringer som har skjedd i fondets oppgaver siden 1814, må etter mitt syn tillegges vekt. Som førstvoterende har pekt på, har fondet i dag svært få av sine opprinnelige oppgaver i behold. Staten og kommunene har overtatt hele det økonomiske ansvaret for skolevesen og universiteter, og dekker også det vesentligste av kirkens utgifter. Selv innenfor de begrensede kirkelige formål det fortsatt er meningen at fondet skal ivareta, strekker ikke fondets midler til, og avkastningen av fondet har etter hvert blitt redusert til en integrert del av Stortingets årlige bevilgninger til kirken over statsbudsjettet. Disse bevilgningene er betydelige – ifølge tall fra regjeringsadvokaten 1,3 milliarder kroner, altså nesten et like store beløp hvert budsjettår som det tap det er anført at Opplysningsvesenets fond samlet sett vil kunne lide. I tillegg kommer bevilgninger fra kommunene på 2,65 milliarder i året.

(164)     Denne utviklingen er illustrerende beskrevet i Sandvik, Prestegard og prestelønn (1965) side 287 til 288, som førstvoterende har sitert fra. Sandvik oppsummerer utviklingen slik på side 288:

”… Grunnlovsparagraf 106 byd såleis ikkje lenger nokon garanti for finansieringa av desse formåla.”

(165)     Sammenfatningsvis må det kunne sies at det i dag er staten og kommunene som i det vesentlige ivaretar de formål Grunnloven § 106 var ment å beskytte, ikke Opplysningsvesenets fond. I en slik situasjon mener jeg at regjeringen – som den øverste forvalter av fondets verdier – må stå friere til å avgjøre hva som er forsvarlig forvaltning, enn situasjonen ville ha vært om fondet fortsatt oppfylte alle de formål grunnlovsbestemmelsen verner.

(166)     Som det går frem av sitatet fra Sandvik som førstvoterende har gjengitt, er dette riktignok ingen ny situasjon. Den kraftige stigningen i tomteprisene er derimot relativt ny – den skriver seg fra de siste ti til 15 år. Selv om tomteverdiene også i tidligere tider har økt betydelig, står økningen de senere år i en klar særstilling historisk sett. Utviklingen har ikke vært mulig å forutse. Dette har medført at interessekollisjonen mellom festere og bortfestere har blitt vesentlig skjerpet de senere år, at tomtefestespørsmål har fått stadig mer politisk oppmerksomhet, og at tomtefesteloven har blitt endret flere ganger.

(167)     Først da nye regler om blant annet beregning av festeavgift og innløsningssum var vedtatt ved lov 2. juli 2004 nr. 63, hadde de politiske myndigheter foranledning til å vurdere om festere av statlig eiendom burde komme i en annen – og bedre – rettslig posisjon enn tomtefesteloven gir anvisning på, og om dette ville være i strid med Grunnloven § 106. Allerede i Soria Moria-erklæringen 13. oktober 2005 ga den da nyvalgte regjering uttrykk for politisk vilje til å forbedre den rettslige posisjonen for festere av statlig grunn. Jeg kan på denne bakgrunn ikke se at det kan tillegges avgjørende betydning at regjering og Storting helt frem til første halvdel av 2000-tallet – uten forbehold for tomtefesteforhold – har gitt uttrykk for et generelt prinsipp om sikring av Opplysningsvesenets fonds verdier, se særlig Ot.prp. nr. 97 (2001–2002) side 8 og St.meld. nr. 41 (2004–2005) side 33.

(168)     Ved vurderingen av grunnlovsmessigheten av tomtefesteinstruksen er det videre av betydning at Stortinget i forbindelse med endringen i fondsloven § 5 andre ledd har vurdert innholdet i instruksen og funnet den forenelig med Grunnloven § 106. Jeg er enig med førstvoterende i at vernet etter § 106 faller inn under kategorien økonomiske rettigheter, hvor vekten av Stortingets syn kommer i en mellomstilling. Men med den nære tilknytningen det i dag er mellom de formål bestemmelsen skal beskytte og Stortingets bevilgningsmyndighet, mener jeg § 106 ligger nær opp til den gruppen av grunnlovsbestemmelser som regulerer de andre statsmakters arbeidsmåte eller innbyrdes kompetanse, og hvor domstolene i vid utstrekning må respektere Stortingets syn, jf. Kløftadommen i Rt. 1976 side 1 på side 5.

(169)     Stortinget har etter mitt skjønn foretatt en grundig vurdering av grunnlovsmessigheten av tomtefesteinstruksen, og denne vurderingen oppfyller utvilsomt de kvalitetskrav som må stilles. Stortingets syn må derfor tillegges stor vekt.

(170)     På denne bakgrunn finner jeg det klart at tomtefesteinstruksen ikke er i strid med Grunnloven § 106.

(171)     Saken har reist prinsipielle rettsspørsmål som aldri tidligere har vært prøvd for domstolene. Staten bør derfor ikke tilkjennes sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

(172)     Jeg stemmer for at Staten ved Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet frifinnes, og at sakskostnader ikke tilkjennes.

(173)     Dommer Endresen: Jeg er kommet til samme resultat som andrevoterende dommer Øie, men med en annen begrunnelse.

(174)     I.     Grunnloven § 106, som oppstiller rammer for bruken av det benefiserte gods, retter seg mot Stortinget, som selv må vurdere grunnlovsmessigheten av aktuelle anvendelsesmåter. Det er, slik jeg ser det, ingen tredjemann som har en slik rett til den aktuelle formuesmasse at domstolene i deres interesse kan sette en lov til side som stridende mot Grunnloven § 106.

(175)     Den interesse kirken har i den formuesmasse som i dag forvaltes av Opplysningsvesenets fond har allerede fra før Grunnlovens vedtakelse vært begrenset ved at de aktuelle midler også er blitt disponert til beste for skole og universitet. I Grunnloven § 106 er denne delte interesse kommet direkte til uttrykk. Jeg kan da ikke se at det kan være grunnlag for å sette til side som grunnlovsstridig en lov som har en økonomisk konsekvens som ikke med rimelighet kan sies å krenke den andel av formuesmassen som kirkens interesse i hvert fall må anses begrenset til.

(176)     Det er etter mitt syn i dag under ingen omstendighet grunnlag for å opprettholde Grunnloven § 106 som skranke for Stortingets lovgivningsmyndighet. Forutsetningene som lå til grunn for vedtakelsen av Grunnloven § 106, er ikke lenger til stede. Kirke og undervisning finansieres i dag i det alt vesentlige over statsbudsjettet, og kirkens rolle i samfunnet er en helt annen enn i 1814.

(177)     Jeg skal utdype mitt syn på de spørsmål jeg finner avgjørende.

(178)     II.     Som førstvoterende har redegjort for, var det historiske forhold tilbake til tidlig middelalder og de økonomiske realiteter den nye nasjonen var stillet overfor, som samlet sett førte til den løsning som på Eidsvoll ble valgt for restene av kirkegodset. Jeg skal for disse forhold nøye meg med å peke på enkelte trekk i bildet, som har betydning slik jeg ser saken.

(179)     I middelalderen hadde kirken en meget sterk stilling. Den kan trygt karakteriseres som en bærende samfunnsinstitusjon. Det har vært fremhevet at grunnen til at den sentrale kirkemakten fikk en fremstående rolle i det norske senmiddelaldersamfunnet var at kirkens menn fikk sentrale posisjoner i et kongerike der kongen personlig gjorde seg lite gjeldende. Samtidig hadde erkebiskopen gjerne en nøkkelposisjon i styringen av både kirken og riket. Kirken og staten hadde i mange deler sammenfallende interesser, men kirken opprettholdt sin suverenitet.

(180)     Kirken hadde også senere, i hvert fall i praksis, ansvaret for en rekke samfunnsoppgaver utover det som i dag anses som kirkens oppgaver. Som ankemotparten sterkt har fremhevet, er Norske Lov illustrerende i denne sammenheng. I bok 2 Om Religionen og Geistligheden er skole, helse og fattigvesen samlet under kirkens ansvarsområde. Realiteten er da også at overføringer til kirken til oppfyllelse av disse oppgaver lå nær opp til moderne beskatning. Christian den III foretok ved reformasjonen i 1536–37 et radikalt oppgjør med kirkens krav på en selvstendig stilling i forhold til staten. Biskopene ble fengslet og kirkegodset beslaglagt. Dette medførte at kirken opphørte å være en selvstendig organisert enhet i forhold til staten.

(181)     De siste rester både av teoretisk og praktisk selvstendighet for kirken forsvant så ved innførselen av eneveldet, og det er denne tanke om kongen som øverste myndighet i kirkestyret, som videreføres i Grunnloven. Denne forståelse av forholdet mellom kirke og stat i den norske forfatning, var ikke omtvistet, og dette må, som jeg senere kommer tilbake til, etter mitt syn få betydning for forståelsen av Grunnloven § 106.

(182)     Dette syn på det forfatningsrettslige forholdet har, på det økonomisk/administrative området, heller ikke vært omtvistet siden. I 1957 ble det til 1. avdeling av juridisk embetseksamen gitt oppgaven ”Statskirkens stilling etter Grunnloven”. Den sensorveiledning Ingeborg Wilberg skrev er illustrerende, jf. Jussens Venner serie M side 110. Hun ga uttrykk for at det kunne være greit innledningsvis å fastslå de prinsipielle utgangspunkter:

”1) Forklare begrepet statskirke og karakterisere rettsforholdet mellom kirke og stat, og få klart frem at statskirken ikke er noen selvstendig organisatorisk enhet, men statens religionsvesen; 2) kort skissere Grunnlovens statskirkeordning og få frem at det er de vanlige statsorganer, Kongen og Stortinget som har styringsmakten i kirken, og at fordelingen av myndigheten i det vesentlige er den samme i kirkesaker som i andre statssaker.”

(183)     Utsagn i offentlige dokumenter og i den politiske debatt om rettigheter for kirken i relasjon til det benefiserte gods, må etter mitt syn leses med dette som bakgrunn.

(184)     III.      Før jeg vender tilbake til Grunnloven § 106, skal jeg si noe om utstrekningen av domstolenes rett til å prøve grunnlovmessigheten av lover i sin alminnelighet, og dernest se nærmere på prøvelsesretten i relasjon til Grunnloven § 106. Det vil i denne siste sammenheng stå sentralt å avklare om noen institusjon forskjellig fra staten er gitt en vernet posisjon i forhold til bestemmelsen. Spørsmålet om hvorvidt det er prøvingsrett i forhold til en grunnlovsbestemmelse, har nær sammenheng med relativiseringen av intensiteten i grunnlovsvernet, men denne relativisering forutsetter at det først tas stilling til om det overhodet er noen prøvelsesrett i den aktuelle relasjon. Førstvoterende har redegjort for den tredeling Høyesterett pekte på i Kløfta-dommen. Høyesterett fremhevet her at domstolene i vid utstrekning må respektere Stortingets eget syn på grunnlovsbestemmelser som regulerer de andre statsmakters arbeidsmåte eller interne kompetanse. Det er formentlig et understatement, og Høyesterett har ikke ved noen anledning satt en lov til side som grunnlovsstridig på dette området. Høyesteretts avgjørelse i Rt. 1987 side 473 viser nok at prøvingsretten rekker langt, men saken var spesiell ved at det var staten som påberopte Grunnloven, og saken ble løst ved at den aktuelle lov ble tolket slik at den samsvarte med Grunnloven.

(185)     Det er også slik at den tredeling Høyesterett etablerer ved Kløfta-dommen ikke dekker alle grunnlovsbud. Det er klart nok at Grunnloven også inneholder bestemmelser som ikke kan overprøves av domstolene, men den nærmere avgrensning kan være usikker. I Castberg, Norges Statsforfatning I, tredje utgave side 43 er dette sammenfattet slik:

”Mange av de regler som tilhører statsforfatningsretten, er av den art at de ikke håndheves av domstolene. Stort sett gjelder dette om alle de rettsregler som pålegger Kongen personlig en handleplikt. Dette er ikke til hinder for at slike regler må anses for gyldige rettsregler.”

(186)     Det er etter mitt syn naturlig å ta utgangspunkt i at domstolenes rett til å prøve lovers grunnlovsmessighet ble utviklet ved en rekke tvister mellom staten og borgerne, og det er helt gjennomgående slik at det er nødvendigheten av å gi borgerne beskyttelse mot staten, som fremheves som grunnlag for prøvelsesretten. Når en kommer utenfor det kjerneområdet som utgjøres av individenes forhold til staten, er prøvingsretten nødvendigvis mer usikker ettersom andre problemstillinger ikke vurderes av Høyesterett i den perioden da prøvingsretten etableres.

(187)     I L.M.B. Auberts prøveforelesning i 1864, Om den dømmende makt, konstaterer han at domstolene har prøvelsesrett også overfor Stortingets lover, i det han peker på at domstolene er individenes vern overfor de øvrige statsmakter. For forholdet mellom statsmaktene, og det defineres vidt, forutsetter Aubert at rettslig avklaring eventuelt må skje ved riksrettssak.

(188)     Høyesteretts dom i Børre Knutsen-saken, Rt. 1983 side 1004, har interesse i denne sammenheng. Førstvoterende fremhevet på side 1015:

”Uansett om det vil kunne hevdes at loven ikke harmonerer med den evangelisk-lutherske religion, kan jeg ikke se at dette gir rettslig grunnlag for å anse Grunnloven § 2 annet ledd og § 4 krenket. Etter min oppfatning kan disse bestemmelser ikke forstås slik at de oppstiller skranker for statens alminnelige lovgivning.

Dette betyr selvsagt ikke – slik det, kanskje noe retorisk, har vært formulert – at bestemmelsene da bare er tomme ord. Bestemmelsene innebærer blant annet at Kongen i statsråd er øverste kirkestyre, og at han i denne egenskap har plikt til å handle innenfor rammen av den evangelisk-lutherske religion, til å håndheve og beskytte denne.”

(189)     IV.     Spørsmålet i vår sak er i hvilken utstrekning domstolene kan prøve om tomtefesteinstruksen er i strid med Grunnloven § 106. Som førstvoterende har påpekt, kan det etter omstendighetene ikke tillegges vekt at det formelt sett er en kongelig resolusjon som er gjenstand for rettslig prøving. Førstvoterende bygger imidlertid på at det her er en prøvelsesrett, og at saken med hensyn til prøvelsesintensitet må anses å gjelde mellomkategorien økonomiske rettigheter. Jeg ser dette på en annen måte.

(190)     Å anse saken å gjelde økonomiske rettigheter, må etter mitt syn bygge på en forutsetning om at det er en berettiget hvis interesser kan anses krenket. Jeg kan ikke se at det er tilfellet. Allerede det jeg har sagt innledningsvis om forholdet mellom kirken og staten i 1814, gjør at det må kunne ses bort fra at man den gang anså kirken som noe forskjellig fra staten. I Høyesteretts dom Rt. 1911 side 106 understrekes synspunktet:

”Efter enevoldsmagtens indførelse kommer imidlertid endnu tydeligere og mere afgjort den retsopfatning tilsyne, at staten i sin disposition og raadighed over det beneficerede gods ikke pligter at tage hensyn til enkeltinstituterne, kirken og presteembedet, saaledes at disse skulde som uafhængige stiftelser nyde en overfor staten retslig beskyttet økonomisk selvstændighed.”

(191)     På riksforsamlingen ble det da også vist til den moralske person hvis interesse det var tale om å verne. Jeg kan ikke se dette som noe annet enn et uttrykk for det formål man ønsket å videreføre.

(192)     Justisdepartementets lovavdeling konkluderer i en uttalelse 23. november 2000 side 14:

”Bestemmelsen i Grunnloven § 106 første punktum ble til sist vedtatt med 69 mot 40 stemmer. Som det fremgår, er det vanskelig å fastslå klart og entydig hva som var den reelle hensikten med forslaget. Det som imidlertid synes sikkert, er at formålet ikke var å beskytte eiendomsretten til noen form for kirkelig rettssubjekt.”

(193)     Ved lov i 1821 ble Opplysningsvesenets fond opprettet. At dette fondet ikke ble tilgodesett syv år tidligere er for så vidt klart nok, men jeg kan heller ikke se at fondet trådte i noen annen berettigets sted da fondet ble opprettet. Opplysningsvesenets fond måtte antakelig allerede i 1821 anses gjort til et eget rettssubjekt, men det innebærer ikke at fondet i den aktuelle relasjon får en egeninteresse. Fondet må sees som en forvalter eller trustee for de bakenforliggende interesser.

(194)     I Hertzberg, Om Eiendomsretten til det norske Kirkegods, 1898, bekreftes dette heller ettertrykkelig:

”Af det saaledes af Lovgivningen fastholdte Synspunkt følger det imidlertid videre, at ligesom det i 1821 var Statsmyndighederne, som ved Lov kaldte O.F. tillive som den fælles Representant for de i Grl. § 106 konstitutionelt sikrede Formaal, staar det de samme Statsmyndigheder frit for naarsomhelst atter at opløse nævnte Fond, berøve det Egenskaben af særskilt Rettssubjekt og f. Ex. fordele dets Midler paa en Flerhed af nye Kasser.”

(195)     Ankemotparten har særlig fremhevet at Opplysningsvesenets fond må sees som en selveiende stiftelse eller formuesmasse. Det kan synes noe anstrengt allerede ved at det er staten som råder over formuesmassen, men det er også vanskelig å finne spor av denne betraktningsmåten i statsrettslitteraturen. Jeg nøyer meg i denne sammenheng med å vise til Gaarder, Fortolkning over Grundloven, 1845, side 228:

”At forresten Stortingets Raadighed over Statens Indtægter og Eiendomme er den samme, hvad enten disse ere henlagte under og tilhørende visse særskilte Fonds, Kasser eller Indretninger, kan ikke betviles. Saadanne særskilte Afdelinger af Statsformuen have nemlig alene deres Grund i Befordringen af en bedre Ekonomi og letter Oversigt over de til de enkelte Statsøiemed udforderlige Summer, og kunne intet forandre i den finansielle Statsmyndigheds Dispositionsret over den hele Statsformue. Kun maa Stortingets Raadighed over saadanne særskilte Fonds være underkastet de Indskrænkninger, som flyde enten af Grundlovens egne Bestemmelser (jfr. Grl.s § 106) eller af andre retsgyldige private eller offentlige Dispositioner, saalenge ikke disse paa  lovlig Maade ere hævede.”

(196)     Fra nyere tid viser jeg til Ot.prp. nr. 41 for 1953, Om lov om presteboliger og prestegårder, side 19:

”Når departementet likevel mener en bør holde på prestegårdene der det ikke er særskilt grunn til å selge, er det ut fra de samme synsmåtene som Prestelønningskomitéen ellers legger fram: den verdauk prestegårdene får bør komme Opplysningsvesenets fond og dermed hele samfunnet til gode. Det er verdifullt å ha eiendommer som samfunnet rår over til de samfunnsformål det må skaffes rom til. Det er rimelig å holde på eiendommer som fra før er i samfunnets eie i stedet for å kjøpe eller ekspropriere privat eiendom.”

Det som særlig er av interesse er at det er hele samfunnet som forutsettes å nyte godt av eiendomsmassens verdiøkning.

(197)     Opplysningsvesenets fond opptrådte som part i Sørheim-saken, Rt. 2007 side 1308, men partsstillingen ble ikke berørt. Jeg kan under ingen omstendighet se at aksept av fondets søksmålskompetanse sier noe om fondets underliggende posisjon i forhold til de midler som forvaltes, jf. Høyesteretts kjennelse 7. april 2010 i sak HR-2010-00568-A. Saken gjaldt dessuten ivaretakelse av fondets interesser i forhold til en privat medkontrahent, og avgjørelsen sier da ikke noe om hvorvidt fondet også har en egeninteresse som kan ivaretas i forhold til staten.

(198)     Det vil fremgå av det jeg har sagt så langt at fondet ikke har noen slik egeninteresse, og spørsmålet blir da om en mer abstrahert kirkelig interesse har et slikt vern etter Grunnloven § 106 at domstolene likevel kan prøve en lovs forhold til denne bestemmelsen.

(199)     Den rettslige karakter av bestemmelsen i Grunnloven § 106 er berørt av Henrik Lundh, Forelesninger over Forvaltningsrett, Oslo 1937 side 128 følgende:

”Kirken er en del av staten. Kirkens formue tilhører staten. Statsmyndighetene er derfor fullt ut herre over dette forhold. – For en moderne og fordomsfri betraktning skulde det være temmelig klart at man ikke i våre dager så å si av begrepsmessige grunner kan oprettholde kirken som en egen stat i staten i den form som det stadig fra geistlig hold er tatt til orde for. Noe ganske annet er at statsmyndighetene ved regulerende bestemmelser til en viss grad kan binde sig selv.”

(200)     Lundh bygger på statens eiendomsrett, hvilket partene er enige om at det ikke er grunn til å ta stilling til i vår sak, men det er den siste del av det siterte som etter mitt skjønn peker i riktig retning.

(201)     At Høyesterett kan prøve grunnlovsmessigheten av lover også i forhold til Grunnloven § 106, kan umiddelbart synes fastslått allerede ved Høyesteretts dom i Rt. 1911 side 106. Denne avgjørelsen gjaldt imidlertid dels spørsmålet om hvilke eiendommer som inngikk i formuesmassen det benefiserte gods og dernest om en bestemt eiendom eventuelt var overført med påhefte av en særlig rett for menigheten knyttet til denne eiendommen. Dommen sier ikke noe om hvorvidt Høyesterett også kan prøve om en lov som relaterer seg til fondets forvaltning eller anvendelse, må anses å stride mot Grunnloven.

(202)     Ved vedtakelsen av Grunnloven § 106 ble det lagt begrensninger på Stortinget hva angår rådigheten over det benefiserte gods. Det er ikke noen tvil om at dette var ment som en realitet, og selv om Stortinget ikke ofte har vist til bestemmelsen i sine forhandlinger, er det ikke tvil om at bestemmelsen også har vært oppfattet slik. I fravær av noen annen berettiget enn de formål som skulle tilgodeses, kan bestemmelsen imidlertid etter mitt syn vanskelig sees som noe mer enn en instruks til Stortinget, som Stortinget selv må avgjøre rekkevidden av. Resultatet blir for så vidt det samme om man vil opprettholde en prøvelsesrett, men da slik at Stortingets syn må være avgjørende med mindre det foreligger helt ekstraordinære omstendigheter.

(203)     V.      I den utstrekning domstolene skal prøve tomtefesteinstruksens forhold til Grunnloven § 106, må det tas stilling til hvilke interesser bestemmelsen beskytter. Grunnlovens påbud er altså at fondet skal anvendes til beste for geistligheten og til opplysningens fremme. For så vidt angår geistligheten, synes det klart at den naturlige ivaretakelse av denne interesse i dag må være Den norske kirke. Det har, særlig fra kirkelig hold, vært hevdet at det samme må gjelde for opplysningens fremme. Det er i denne sammenheng vist til kirkens helt sentrale rolle som ansvarlig for skolestellet.

(204)     I et historisk perspektiv er dette ikke en urimelig betraktningsmåte, men det er entydige konkrete holdepunkter for at dette ikke var intensjonen med bestemmelsen. Allerede før 1814 var det etablert at ikke bare allmueskolene, men også Universitetet skulle tilgodeses ved salg av benefisert eiendom, og i debatten på Eidsvoll om anvendelsen av denne formuesmassen, ble hensynet til skole og universitet særlig fremhevet. Riksforsamlingsmann Midelfart skal ha uttrykt seg slik:

”Men Sjælene frelses ikke ved Røgelser eller Geistelighedens Bønner, men kuns ved Moralitets og sand Oplysnings Utbredelse: denne fremmedes ved Skoler og Universiteter og disse kunde ikke bestaa uden Penge. Sand Oplysning oplivede alt Godt; Friheden selv blev vunden ved den. Oplysningen blandt Almuen paa Landet var saa ringe og Bondens ulyst til at give Bidrag til Skolevæsenet saa almindelig, at det maatte ansees for bare godt, at det beneficerede Gods gav Midler til Skolevæsenets Forbedring.

…Han holdt for, at Godset burde sælges, men at Kjøbesummerne burde anvendes til Universiteter og Skoler og disses Læreres Lønninger hvilke især i Almueskolerne var skammeligen ringe.”

(205)     Realiteten i dette har da også vært erkjent i den juridiske teori. I T. H. Aschehoug, Norges nuværende statsforfatning, andre utgave 1892 bind 2 side 484 heter det:

”Kirkens grundlovsmæssige Ret til dette Fond er dog ikke udelukkende, idet baade Capital og Renter ogsaa kunne anvendes til fremme af den verdslige Oplysning.”

(206)     I en mer moderne språkdrakt heter det, med henvisning til Aschehoug, i Fliflet, Grunnloven med kommentarer, 2005 side 451:

”Kirken har imidlertid ikke etter Grunnloven noen eksklusiv rett til dette fond, da så vel kapitalen som rentene også skal kunne anvendes til fremme av den verdslige opplysning.”

(207)     Kostnadene til skolevesenet fikk snart et omfang som ikke på noen måte kunne dekkes av Opplysningsvesenets fond. Jeg kommer tilbake til dette, men i denne sammenheng er det tilstrekkelig å vise til at fondet etter hvert ble disponert alene til beste for kirkelige formål, og ved vedtakelsen av lov om Opplysningsvesenets fond i 1996, ble fondets formål fastsatt å være å tilgodese Den norske kirke. Jeg nevner dette for å presisere at hverken den faktisk endrede disponering eller formålsbestemmelsen i loven, endrer forståelsen av Grunnloven § 106. Det er klarligvis ikke noe konstitusjonelt hinder for at Stortinget kan endre loven til igjen å omfatte undervisningssektoren, for dernest å tilgodese begge sektorer.

(208)     Det har interesse i denne sammenheng at Prestelønningskomiteen i 1939, som grunnlag for et forslag om sammenslåing av ulike offentlige fond, i Innstilling III side 27 følgende, foreslo at en tredjedel av Opplysningsvesenets fonds kapitalfond skulle skilles ut som et eget Universitetsfond. Det var naturligvis slik at også skolevesenet ellers skulle tilgodeses, men utvalget hadde allerede innledningsvis konstatert at fondet ikke engang var tilstrekkelig til å dekke kirkens utgifter, og anla den pragmatiske betraktning at utskillelsen av et Universitetsfond, ville være tilstrekkelig til ”at en kan anse fondets forpliktelser overfor ’Oplysningens Fremme’ tilgodesett etter grl. § 106 og gjeldende lovgivning”.

(209)     Jeg ser det da slik at det ikke under noen omstendighet kan være grunnlag for å anse en lov som griper inn i fondets formue som grunnlovsstridig med mindre inngrepet er så omfattende at det med rimelighet må kunne sies også å krenke den andel av formuesmassen som kirkens grunnlovsbeskyttede interesse i hvert fall må anses begrenset til. Da det vesentligste, og langt mer enn halvdelen av fondets verdier er i behold, må også denne tilnærmingsmåte føre til at den omtvistede instruks til Opplysningsvesenets fond ikke kan anses grunnlovsstridig.

(210)     VI.      Jeg finner det riktig også å si noe om hvorvidt endrede omstendigheter kan ha ført til at Grunnloven § 106 ikke lenger kan opprettholdes som skranke for lovgiver. Som det er redegjort for i førstvoterendes votum, er dette en av statens hovedanførsler i saken.

(211)     Selv om det ikke er avgjørende for den problemstillingen som er reist, finner jeg da først å burde redegjøre for mitt syn på om Grunnloven § 106 kan sees som et forbud mot at ikke bare fondets avkastning, men også dets kapital, anvendes til de i Grunnloven angitte formål. Jeg finner ikke tilstrekkelig grunnlag for å oppstille noen slik grunnlovsbestemt begrensning i statens rådighet, og antar at dette har vekt ved vurderingen av betydningen av de endrede forhold.

(212)     Grunnlovsbestemmelsen gir etter sin ordlyd klart ikke noe holdepunkt for en slik forståelse. Under forhandlingene på Eidsvoll ble det fra flere hold understreket at den aktuelle formuesmasse måtte anvendes i tråd med givernes forutsetninger. Gitt omstendighetene omkring kirkens erverv og det faktum at det i alt vesentlige er tale om overdragelser fra før reformasjonen, var det klart nok rom for et avvikende syn på betydningen av disse forutsetninger. I denne sammenheng er det mer maktpåliggende å understreke at det ikke med rimelighet kan anses å ha vært en gjennomgående forutsetning fra givernes side at kirken ikke skulle kunne anvende det mottatte til kirkens beste.

(213)     Tidligere tiders praksis gir heller ikke støtte for det synspunkt at kirkegodset ikke kunne avhendes og anvendes til de prosjekter innenfor sektorene kirke og skolevesen, som staten til enhver tid måtte ha behov for å få finansiert. Store deler av kirkegodset var i 1814 avhendet, og midlene var i stor utstrekning inngått i statskassen uten noen særskilt binding til særlige formål.

(214)     Det er gjennomgående vanskelig å finne noe sikkert holdepunkt i den etterfølgende statspraksis. Allerede ved opprettelsen av Opplysningsvesenets fond i 1821 valgte den lovgivende forsamling å binde fondets kapital. Dette har man rimeligvis senere forholdt seg til. Det sier ikke mye om forståelsen av Grunnloven i denne henseende. Derimot er det en uttalelse fra den komité som i 1818 skulle forberede Stortingets behandling av forslaget til lov om forvaltning av det geistlige fond, som klart forutsetter at grunnloven beskyttet kapitalen. Synspunktet anvendes som argument mot et alternativt forslag, som komiteen ikke fant grunn til å følge opp. Synspunktet utdypes ikke, og jeg har ikke funnet uttalelsen avgjørende for forståelsen av § 106.

(215)     Førstvoterende har i denne sammenheng også trukket frem endringen av lov angaaende det beneficerede Gods i 1848. Jeg kan ikke se at Stortinget i denne sammenheng tar stilling til om Grunnloven § 106 må anses å være til hinder for at også fondets kapital anvendes til de angitte formål. Det var i 1848 i det hele tatt ikke spørsmål om Stortingets kompetanse. Det var Stortinget som allerede i 1842 hadde tatt opp at regjeringen ikke hadde anledning til fortsatt å disponere over kirkegodset i henhold til de tidligere rescripter i strid med lov om det beneficerede gods. At Stortinget i denne sammenheng også viste til Grunnloven § 106 kan vanskelig tillegges vekt; i hvert fall ikke i denne sammenheng. Lovendringen i 1848 synes heller ikke i samtiden å ha blitt oppfattet å ha noen prinsipiell betydning utover at tapping av fondet til andre formål, ble stanset. I Brandts tingsrett fra 1867 side 247 fremheves det at Grunnloven § 106 først etter lovendringen i 1848 er gitt full anvendelse. Han tilføyer så:

”Men med denne Indskrænkning er Statens Ret til at bestemme Anvendelsen af det beneficerede Gods ikke undergaaet nogen Forandring.”

Dette synspunktet ble opprettholdt uendret i de to senere utgaver av boken.

(216)     Jeg har allerede sitert fra Aschehoug og Fliflet, som begge bygger på at kapitalen kan angripes. Jeg legger likevel større vekt på at det ikke ved opprettelsen er definert noe bundet fond, og at spørsmålet om et bundet fond først får nevneverdig økonomisk realitet om man skulle mene at det av Grunnloven fulgte en slik begrensning at fondets midler bare kunne anvendes i den utstrekning avkastningen oversteg det som var nødvendig for en verdisikring av fondet. En slik begrensning er det klart nok ikke grunnlag for å innfortolke. Inflasjonssikring av fondets finansaktiva ble innført ved lovendring i 2002, men dette ble etter kort tid funnet å føre til uheldige begrensninger, og ved lovendring i 2006 ble tilføyelsen om indeksregulering strøket.

(217)     Det har ellers mer overordnet vært antatt at det ikke gjelder andre rådighetsbegrensninger enn det som følger av formålsangivelsen. Gitt de lovfestede begrensninger kan det være uklart hvor langt slike uttalelser rekker, men de uttrykker utvilsomt en alminnelig oppfatning av at staten står heller fritt i rådigheten over de midler som er plassert i fondet. I Høyesteretts avgjørelse Rt. 1911 side 106 er det uttrykt slik:

”At paragrafen skulde have paalagt administration og lovgivning andre baand eller indskrænkninger med hensyn til det i paragrafen omhandlede beneficerede gods, finder jeg ikke at kunne antage. Den hele retsudvikling indtil da havde paa det mest utvetydige vist, at staten udøvet den fulde dispositionsret over det beneficerede gods og det endog i saadan utstrækning, at store værdier af dette var taget i beslag til udelukkende verdslige statsformaal. Det var dette sidste og kun dette sidste paragrafen skulde sætte en tilstrækkelig stopper for.”

(218)     I samme retning uttaler Justisdepartementet seg i en uttalelse til Kirkedepartementet i 1950:

”Disse verdier vil under enhver omstendighet uten særskilte innskrenkninger kunne anvendes til ”Geistelighedens Bedste og Oplysningens fremme”, men også bare til disse formål, jfr. Grunnloven § 106.”

(219)     Grunnlovens ord gir klart ikke noe holdepunkt for at ikke også kapitalen kan anvendes til sitt formål. Den begrunnelse at giveres og testatorers ønsker skulle respekteres, peker heller ikke i den retning. Det at hovedtemaet på riksforsamlingen var om midlene skulle anvendes som grunnkapital for nasjonalbanken eller ikke, gir heller ikke noe holdepunkt for en slik forståelse. Jeg er på dette grunnlag kommet til at Grunnloven ikke er til hinder for at kapitalen anvendes til de i Grunnloven angitte formål.

(220)     VII.      Da Grunnloven § 106 ble vedtatt i 1814, var forutsetningen at fondets avkastning skulle finansiere kirken og skolevesenet, eller i det minste statens bidrag til dette. I stortingsforhandlingene fra 1818 side 654 er det følgende gjengitt fra proposisjonen til ny lov om det benefiserte gods:

”Det var derfor flere Formaal, som haddes for Øie ved den fremlagte Lov: dels vilde man fremme religiøs og videnskabelig Oplysning i Riget ved at sikre Oplysningsvæsenet de dertil fornødne Fonds og Midler, dels vilde man lette Statssamfundet for de paa Udgiftsbudgettet hidtil opførte Summer til Lærerstandens og Oplysningsvæsenets Understøttelse, endelig vilde man ogsaa fremme Landøkonomien.”

(221)     Dette viste seg snart aldeles urealistisk. Etter hvert ble en stadig økende del av kostnadene til skolevesenet finansiert ved tilskudd fra staten, og fra budsjettåret 1926/27 ble ikke noen del av utgiftene til folkeskolevesenet lenger belastet fondet. Frem til 1963 var 2/9 av inntektene forbeholdt Universitetet, men fra 1963 har avkastningen av fondet i sin helhet vært disponert til fordel for Den norske kirke. Det er illustrerende for den utvikling som har funnet sted at fondets totalverdi ikke overstiger 10 % av Kunnskapsdepartementets siste års budsjett.

(222)     Selv om avkastningen av fondet etter hvert gikk til kirken alene, var inntektene helt utilstrekkelig, og en økende del av kirkens kostnader ble dekket over statsbudsjettet. I 1985 besluttet så Stortinget at avkastningen ikke lenger skulle gå til den vanlige driften av Den norske kirke, men kun til særskilte formål. Prestelønner og kirkens øvrige ordinære driftskostnader dekkes over statsbudsjettet.

(223)     Som jeg tidligere har nevnt hadde kirken i 1814 en dominerende posisjon i samfunnslivet, ikke minst innen skolevesen og fattigstell. Kirkens rolle var lenge meget betydelig selv om det gradvis skjedde en verdsliggjøring av disse statsoppgaver, og kirkens rolle stadig ble redusert frem til det siste formelle bånd til skolen ble brutt ved innføringen av livssynsfaget i skolen i 1997. Det er for meg klart at det ikke uten videre kan tas for gitt at de givere som har overført verdier til en kirke med krevende oppgaver som skole, helse og fattigstell som sitt ansvarsområde, ville ha funnet det bedre i tråd med sine forutsetninger at midlene disponeres til rent kirkelige formål enn at de anvendes til de samfunnsoppgaver kirken var ansvarlig for da gavene ble gitt. Parallelt med dette er det over lang tid skjedd store forandringer i kirkeforfatningen. Kirken har fått et eget styringsverk med egne organer som gjør det lettere for kirken som åndssamfunn å fremme eget syn uavhengig av det syn de øverste statlige kirkelige organer måtte ha. Det er all grunn til å tro at denne utviklingen vil vedvare. Etter et forutgående bredt forlik mellom alle partier, ga et samlet Storting den 13. juni 2008 klarsignal til grunnleggende endringer i forholdet mellom stat og kirke.

(224)     Det vil følge allerede av den sammenfatning jeg har gitt at forutsetningene for vedtakelsen av bestemmelsen i Grunnloven § 106 i enhver relevant henseende er totalt endret, og spørsmålet er om grunnlovsbestemmelsen da kan opprettholdes som skranke for lovgiver. Dette fremstår som en iøynefallende problemstilling, og det kan være egnet til å overraske at den ikke tidligere har fått større oppmerksomhet. Ny er problemstillingen ikke.

(225)     Allerede i 1937 skriver Lundh, Forelesninger over forvaltningsrett side 128:

”Men denne bestemmelse (Grunnloven § 106) må nu fortolkes ut fra en moderne, samfundsbestemt innstilling.”

(226)     Han tilføyer at forvaltningen, som det gjentatte ganger tidligere hadde vært foreslått, ”bør overføres til Finansdepartementet som her bør være det administrative centralorgan”.

(227)     I Gudmund Sandviks bok ”Prestegard og prestelønn” side 317 konstateres det kort at bestemmelsen er utløpt på dato:

”Men dermed er det òg sagt at grunnlovsparagraf 106 har mist sin aktualitet, at han ikkje lenger gjeld slik grunnlovsgjevarane hadde tenkt han. I dag tener paragrafen berre som ei byråkratisk forskrift for statshushaldet.

…

Skulle det bli slik ein gong i framtida at det må koma eit skilje mellom kyrkje og stat, da må mange grunnlovsparagrafar endrast, og Stortinget må stå fritt i kva endringar det vil og ikke vil gjera”

(228)     Tilsvarende synspunkter er fremhevet i NOU 2006: 2, Staten og Den norske kirke, side 156:

”I dag har heller ikke § 106 noen rettslig eller praktisk funksjon, og ordlyden er dessuten misvisende, siden midler ikke lenger gis til verdslige opplysningsformål. Dersom man ønsker å liberalisere regelverket for OVF, kan det også være naturlig å begynne med å oppheve grunnlovsparagrafen. På den annen side kan det hevdes at § 106 heller ikke gjør noen skade, og at Grunnloven er full av paragrafer som ikke lenger har noe reelt innhold, uten at de er fjernet av den grunn.”

(229)     På den foregående side i utredningen trekker utvalget den rettslige konsekvens:

”Uansett hvordan eierforholdene til Opplysningsvesenets fond (OVF) vurderes, vil Stortinget stå rettslig fritt til å fatte en beslutning. Det vil være et politisk spørsmål som Stortinget fritt kan ta stilling til.”

(230)     Det synes for øvrig over lengre tid å ha vært bred oppslutning om det syn at det må finnes politiske løsninger på de mange spørsmål av økonomisk karakter i forholdet mellom stat og kirke. I Innst. S. nr. 187 (2000–2001) er Opplysningsvesenets fond tema. Meningene er delte, men på ett punkt er det enighet. Det gjelder politiske spørsmål, og det må finnes politiske løsninger:

”Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser liten hensikt i at man i dagens situasjon går inn i spørsmålet om hvem som ’eier’ Opplysningsvesenets fond. Spørsmålet har liten praktisk interesse, og vil uansett måtte finne sin politiske løsning ved en eventuell fremtidig endring av de rettslige relasjoner mellom kirke og stat.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at Kirkerådet bestemt bestrider lovavdelingens bastante konklusjon og i en egen betenkning anfører juridiske motforestillinger til utredningen fra Justisdepartementet.

Disse medlemmer mener de juridiske utredninger viser at det på juridisk grunnlag er vanskelig å trekke entydige konklusjoner om eierforholdet til fondet. Disse medlemmer vil derfor avvise Regjeringens konklusjon om at fondet utvetydig er statens eiendom. Disse medlemmer mener videre at stillingstagen til eiendomsspørsmålet til slutt må tas på politisk grunnlag ut fra hva en mener er fondets formål.”

(231)     I Innst. S. nr. 108 (2005–2006) side 6 skriver den samlede kirke-, utdannings- og forskningskomiteen:

”Komiteen viser til Justisdepartementets konklusjon i forhold til eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond. Komiteen er enig med Gjønnes-utvalget i at uansett hvordan eierforholdene til fondet vurderes, vil dette være et politisk spørsmål som Stortinget står rettslig fritt til å ta stilling til i forbindelse med behandlingen av (Gjønnes-)utvalgets innstilling.”

(232)     Når det likevel ikke uten videre kan konstateres at tiden har løpt fra § 106 som skranke for Stortinget, skyldes det at det departement som har hatt ansvaret for Opplysningsvesenets fond, i stor utstrekning har ordlagt seg som om bestemmelsen har hatt full aktualitet også i tiden etter at forutsetningene for bestemmelsen var bortfalt. I noen utstrekning kan det sies at Stortinget i det minste har tatt slike synspunkter til etterretning.

(233)     Etter mitt syn foreligger det ikke noen statspraksis som kan gi Grunnloven § 106 et forlenget liv. Jeg har allerede nevnt at de sentrale forhold vedrørende fondet helt siden 1821 har vært regulert ved lov. Som partene i vår sak er enige om, er de rettslige begrensninger i råderetten som følger av § 106 i liten grad blitt utfordret. De synspunkter som fremkommer om overordnede rettslige problemstillinger, er gjerne helt løsrevet fra noe aktuelt rettslig problem, og kan slik sett snarere sees som en rettslig posisjonering enn som en klargjøring av de rettslige grenser. Det er også gjennomgående problematisk å avgjøre om Grunnloven i den enkelte sammenheng henvises til som skranke eller som tolkingsmoment. Hertil kommer at statspraksis etter hvert er blitt uten enhver økonomisk realitet samtidig som det overordnede spørsmål om forholdet mellom stat og kirke nærmest har vært under kontinuerlig debatt. Hensett til den posisjon kirken har hatt og fortsatt har i det norske samfunn, synes det nærliggende å se det slik at politikerne har valgt å videreføre Opplysningsvesenets fond og har latt avkastningen gå til kirken alene, som et politisk valg snarere enn som en følge av en opplevd rettslig nødvendighet.

(234)     Det er påpekt fra politisk hold at de vanskelige spørsmål som må finne sin løsning ved en fristilling av kirken også i økonomisk henseende, er av politisk karakter. Jeg er enig i det, og det gjelder etter mitt syn i samme grad for spørsmålet om hvordan Opplysningsvesenets fond bør forvaltes.

(235)     Det står da tilbake at tiden har løpt fra Grunnloven § 106. De formål som begrunnet regelen er i dag ivaretatt av staten på annen måte, og de øvrige særlige forutsetninger som begrunnet bestemmelsen er ikke lenger til stede. Bestemmelsen kan etter mitt syn ikke opprettholdes som skranke for lovgiver.

(236)     Jeg stemmer for at staten ved Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet frifinnes, og at sakskostnader ikke tilkjennes.

(237)     Dommer Skoghøy:                    Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med

annenvoterende, dommer Øie.

(238)     Dommer Stabel:                    Likeså.

(239)     Dommer Tjomsland:                    Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med

førstvoterende, dommer Støle.

(240)     Dommer Matningsdal:               Likeså.

(241)     Dommar Utgård:                    Det same.

(242)     Dommer Tønder:                    Likeså.

(243)     Dommer Indreberg:                    Likeså.

(244)     Dommer Bårdsen:                    Likeså.

(245)     Dommer Møse:                    Likeså.

(246)     Justitiarius Schei:                     Likeså.

(247)     Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

DOM:

1.     Anken forkastes.

2.     I sakskostnader for Høyesterett betaler staten v/Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet til KA Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon 2 036 031 – tomillionertrettisekstusenogtrettien – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

3.     I sakskostnader for Høyesterett betaler staten v/Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet til Den norske kirkes presteforening 41 468 – førtientusenfirehundreogsekstiåtte – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

Riktig utskrift bekreftes:

2. Constitution

The english version of The Constitution in CODICES is not up to date. Amendments have been made to The Constitution in 2003, 2004, 2006 and most recently in 2007. You may find an english translation of The Constitution in force at:

http://www.stortinget.no/en/In-English/About-the-Storting/The-Constitution/The-Constitution/

For your convenience, I also attach the existing regulations in the articles amended in 2003, 2004, 2006 and 2007 - article 15, 17, 20, 30, 49, 53, 57, 58, 59, 61, 62, 63, 73, 74, 76, 77, 78, 82, 86, 87 and 100.

Existing regulations in article 15, 17, 20, 30, 49, 53, 57, 58, 59, 61, 62, 63, 73, 74, 76, 77, 78, 82, 86, 87 and 100

Article 15

Any person who holds a seat in the Council of State has the duty to submit his application to resign once the Storting has passed a vote of no confidence against that Member of the Council of State or against the Council of State as a whole.

The King is bound to grant such an application to resign.

Once the Storting has passed a vote of no confidence, only such business may be conducted as is required for the proper discharge of duties.

Article 17

The King may issue and repeal ordinances relating to commerce, customs, all livelihoods and the police, although these must not conflict with the Constitution or with the laws passed by the Storting (as hereinafter prescribed in Articles 76, 77, 78 and 79). They shall remain in force provisionally until the next Storting.

Article 20

The King shall have the right in the Council of State to pardon criminals after sentence has been passed. The criminal shall have the choice of accepting the King’s pardon or submitting to the penalty imposed.

In proceedings which the Storting causes to be brought before the Court of Impeachment, no pardon other than deliverance from the death penalty may be granted, unless the Storting has given its consent thereto.

Article 30

All the proceedings of the Council of State shall be entered in its records. Diplomatic matters which the Council of State decides to keep secret shall be entered in a special record. The same applies to military command matters which the Council of State decides to keep secret.

Everyone who has a seat in the Council of State has the duty frankly to express his opinion, to which the King is bound to listen. But it rests with the King to make a decision according to his own judgment.

If any Member of the Council of State is of the opinion that the King’s decision conflicts with the form of government or the laws of the Realm, it is his duty to make strong remonstrances against it, as well as to enter his opinion in the records. A Member who has not thus protested is deemed to have been in agreement with the King, and shall be answerable in such manner as may be subsequently decided, and may be impeached by the Storting before the Court of Impeachment.

Article 49

The people exercise the Legislative Power through the Storting.

Article 53

The right to vote is lost by persons:
a) sentenced for criminal offences, in accordance with the relevant provisions laid down by law;
b) entering the service of a foreign power without the consent of the Government.

Article 57

The number of representatives to be elected to the Storting shall be one hundred and sixty -nine.

The Realm is divided into nineteen constituencies.

One hundred and fifty of the representatives to the Storting are elected as representatives of constituencies and the remaining nineteen representatives are elected as members at large.

Each constituency shall have one seat at large.

The number of representatives to the Storting to be chosen from each constituency is determined on the basis of a calculation of the ratio between the number of inhabitants and surface area of each constituency and the number of inhabitants and surface area of the entire Realm, in which each inhabitant counts as one point and each square kilometre counts as 1.8 points. This calculation shall be made every eighth year.

Specific provisions on the division of the Realm into constituencies and on the allotment of seats in the Storting to the constituencies shall be determined by law.

Article 58

The polls shall be held separately for each municipality. At the polls votes shall be cast directly for representatives to the Storting, together with their proxies, to represent the entire constituency.

Article 59

The election of representatives of constituencies is based on proportional representation and the seats are distributed among the political parties in accordance with the following rules.

The total number of votes cast for each party within each separate constituency is divided by 1.4, 3, 5, 7 and so on until the number of votes cast is divided as many times as the number of seats that the party in question may be expected to obtain. The party which in accordance with the foregoing obtains the largest quotient is allotted the first seat, while the second seat is allotted to the party with the second largest quotient, and so on until all the seats are distributed.

List alliances are not permitted.

The seats at large are distributed among the parties taking part in such distribution on the basis of the relation between the total number of votes cast for the individual parties in the entire Realm in order to achieve the highest possible degree of proportionality among the parties. The total number of seats in the Storting to be held by each party is determined by applying the rules concerning the distribution of constituency seats correspondingly to the entire Realm and to the parties taking part in the distribution of the seats at large. The parties are then allotted so many seats at large that these, together with the constituency seats already allotted, correspond to the number of seats in the Storting to which the party in question is entitled in accordance with the foregoing. If a party has already through the distribution of constituency seats obtained a greater number of seats than it is entitled to in accordance with the foregoing, a new distribution of the seats at large shall be carried out exclusively among the other parties, in such a way that no account is taken of the number of votes cast for and constituency seats obtained by the said party.

No party may be allotted a seat at large unless it has received at least four per cent of the total number of votes cast in the entire Realm.

Specific provisions concerning the distribution among the constituencies of the seats at large allotted to the parties shall be determined by law.

Article 61

No one may be elected as a representative unless he or she is entitled to vote.

Article 62

Officials who are employed in government ministries, except however State Secretaries and political advisers, may not be elected as representatives. The same applies to Members of the Supreme Court and officials employed in the diplomatic or consular services.

Members of the Council of State may not attend meetings of the Storting as representatives while holding a seat in the Council of State. Nor may State Secretaries attend as representatives while holding their appointments, and political advisers in government ministries may not attend meetings of the Storting as long as they hold their positions.

Article 63

It is the duty of anyone who is elected as a representative to accept such election, unless:

a) He is elected outside the constituency in which he is entitled to vote.

b) He has as a representative attended all the sessions of the Storting following the previous election.

d) He is a member of a political party and he is elected on a list of candidates which has not been issued by that party.

Rules for the time within which and the manner in which anyone who has the right to refuse election shall assert this right shall be prescribed by law.

It shall similarly be prescribed by law by what date and in which manner anyone who is elected as representative for two or more constituencies shall state which election he will accept.

Article 73

The Storting nominates a President, five Vice-Presidents and two Secretaries. The Storting may not hold a meeting unless at least half of its Members are present. However, Bills concerning amendments to the Constitution may not be dealt with unless at least two thirds of the Members of the Storting are present.

Article 74

As soon as the Storting is constituted, the King, or whoever he appoints for the purpose, shall open its proceedings with a speech, in which he shall inform it of the state of the Realm and of the issues to which he particularly desires to call the attention of the Storting. No deliberations may take place in the presence of the King.

When the proceedings of the Storting have been opened, the Prime Minister and the Members of the Council of State have the right to attend the Storting and, like its Members, although without voting, to take part in any proceedings conducted in open session, while in matters discussed in closed session only insofar as permitted by the Storting.

Article 76

Every Bill shall first be proposed in the Storting, either by one of its own Members, or by the Government through a Member of the Council of State.

Once the Bill is passed there, a new deliberation is to take place in the Storting, which either approves or rejects it. In the latter case the Bill, with the comments appended by the Storting, shall again be taken into consideration by the Storting, which either shelves the Bill or approves it with the said comments.

Between each such deliberation there shall be an interval of at least three days.

Article 77

When a Bill has been approved by the Storting in two consecutive meetings, it is sent to the King with a request that it may receive the Royal Assent.

Article 78

If the King assents to the Bill, he appends his signature, whereby it becomes law.

If he does not assent to it, he returns it to the Storting with a statement that he does not for the time being find it expedient to give his assent. In that case the Bill must not again be submitted to the King by the Storting then assembled.

Article 82

The Government is to provide the Storting with all information that is necessary for the proceedings on the matters it submits. No Member of the Council of State may submit incorrect or misleading information to the Storting or its bodies.

Article 86

The Court of Impeachment pronounces judgment in the first and last instance in such proceedings as are brought by the Storting against Members of the Council of State or of the Supreme Court or of the Storting for criminal or other unlawful conduct in cases where they have breached their constitutional obligations.

The specific rules concerning indictment by the Storting in accordance with this Article shall be determined by law. However, the limitation period for the institution of indictment proceedings before the Court of Impeachment may not be set at less than 15 years.

The judges of the Court of Impeachment comprise six Members elected by the Storting and the five longest-serving, permanently appointed Members of the Supreme Court, including the President of the Supreme Court. The Storting elects the Members and their deputies for a period of six years. A Member of the Council of State or of the Storting may not be elected as a Member of the Court of Impeachment. In the Court of Impeachment the President of the Supreme Court shall preside.

Any person sitting in the Court of Impeachment who has been elected by the Storting shall not lose his seat in the Court if the period for which he is elected expires before the Court of Impeachment has concluded the proceedings in the case. Nor shall a Justice of the Supreme Court who is a Member of the Court of Impeachment lose his seat in the Court, even if he resigns as a Member of the Supreme Court.

Article 87

Specific provisions as to the composition of the Court of Impeachment and its procedures shall be laid down by law.

Article 100

There shall be freedom of expression.

No person may be held liable in law for having imparted or received information, ideas or messages unless this can be justified in relation to the grounds for freedom of expression, which are the seeking of truth, the promotion of democracy and the individual’s freedom to form opinions. Such legal liability shall be prescribed by law.

Everyone shall be free to speak his mind frankly on the administration of the State and on any other subject whatsoever. Clearly defined limitations to this right may only be imposed when particularly weighty considerations so justify in relation to the grounds for freedom of expression.

Prior censorship and other preventive measures may not be applied unless so required in order to protect children and young persons from the harmful influence of moving pictures. Censorship of letters may only be imposed in institutions.

Everyone has a right of access to documents of the State and municipal administration and a right to follow the proceedings of the courts and democratically elected bodies. Limitations to this right may be prescribed by law to protect the privacy of the individual or for other weighty reasons.

It is the responsibility of the authorities of the State to create conditions that facilitate open and enlightened public discourse.

3. Law

Court of Justice Act

Act No. 5 of 13 August 1915

- extracts -

Chapter 1
The Courts

§ 3

The Supreme Court sits in the capital of the Kingdom unless special circumstances prevent it. The Court comprises a president and as many additional judges as may be determined at any time.

§ 4

If required by virtue of its caseload, the Supreme Court may, for cases which are to be decided by five Justices, be divided into several divisions by order of the Courts Administration. For cases which are to be decided by three Justices, the Supreme Court may appoint one or several committees named the Appeals Committee. The Chief Justice of the Supreme Court presides over the proceedings in divisions or committes and presides over Grand Chamber or Plenary sessions, in which he or she takes part. Otherwise the most senior Justice taking part presides over the proceedings.

§ 5

In cases which accordning to law shall be becided by the Appeals Committe of the Supreme Court, the Court shall sit with three Justices. It may be decided that such cases are to be decided in a division of five Justices.

In other cases the Supreme Court shall sit with five Justices.

In especially time-consuming cases, the Chief Justice of the Supreme Court may decide that one or two additional Justices shall attend the proceedings in order to join the Court in case of absence.

In cases of particular importance, it may be decided that the case or specific questions in the case shall be decided by the Supreme Court sitting in a Grand Chamber, with 11 Justices. Under this assessment, it shall inter alia be taken into consideration if the case involves questions about overturning precedent, or if the case raises questions concerning conflict between acts of Parliament and the Constitution or provisions under international law by which Norway is bound. In a very limited number of cases of absolute extraordinary importance, it may be decided that the case or specific questions in the case shall be decided by the Supreme Court sitting in a plenary session comprising all Justices who are not unavailable.

When deciding cases pursunat to subsection four, if any of the Jusitices are unable to attend, the Court may still decide the case insofar as there are at least five Justices left. If the quorum comprises an even number of Justices, the Justice lowest in seniority shall not take part in the decision.

§ 6

Decisions involving that the Supreme Court shall have another composition than provided for in Section 5 (1) (1), are to be made by the Chief Justice of the Supreme Court where the case has not been designated to a preparatory Justice. After the case has been designated, the decision is made by the Appeals Committee, unless the decision involves referral to Grand Chamber or Plenary sessions. In the latter case, the decision is made by the Chief Justice.

Decisions involving that the Supreme Court shall have another composition than provided for in Section 5 (2), are to be made by the Chief Justice of the Supreme Court before the oral hearing has commenced, or before the parties have rendered their last brief. After this point, to of the Justices in a division may request that the case shall be decided with a composition according to Section 5 (4). The Chief Justice then decides if the Court shall comprise 11 or all Justices.

When a decision has been made that a case shall be decided by a Grand Chamber, the Chief Justice may decide that the case instead shall be decided in a Plenary session. Such a referral shall also be made upon the request of at least six of the Justices. Decision pursuant to the first sentence and request pursuant to the second senctence must be put forward before the oral hearing has commenced, or before the parties have rendered their last brief

§ 7

When the Supreme Court has to pass decisions which do not concern specific cases, five members shall make the decision, unless otherwise determined by law.

In the decisions mentioned in Section 8, second sentence and Section 8 (2), all Justices shall be present, but decisions can be made although some of the Justices are unable to attend.

§ 8

The Chief Justice of the Supreme Court is responsible for running the Court; he sets the timetable for sessions and the handling of cases and distributes the cases between the members of the Court and where necessary between the divisions. The Court can lay down general rules on these matters in internal rules of procedure.

If the Chief Justice is unable to attend, the most senior Justice shall take his place unless somebody else is appointed.

§ 9

The Supreme Court shall have a leading court registrar to administer the Office of the Supreme Court, and as many additional court registrars and law clerks as required by the number of cases.

Dispute Act

Act No. 90 of 17 June 2005

- extracts -

Part VI - Remedies

Chapter 29. Appeal to the court of appeal

Section 29-1 The court of appeal as appellate court

The court of appeal is the appellate court for rulings of the district courts and of courts that are sat with a sole judge or only one professional judge.

Section 29-2 Appellable rulings

(1) An appeal may be brought against judgements, interlocutory orders and decisions.

(2) Rulings on procedural issues cannot be appealed after the case has been decided on its merits.

(3) In cases that are heard orally, the limitation on the right of appeal in subsection (2) takes effect when the court hearing for the finalisation of the case is opened. The limitation shall lapse if the hearing is adjourned.

(4) These limitations on the right of appeal shall not apply to a ruling to summarily dismiss or quash the case or to rulings directed at third parties.

(5) Subsections (2) to (4) apply correspondingly to rulings concerning parts of the case.

Section 29-3 Grounds of appeal

(1) An appeal may be brought against a judgement or an interlocutory order on the grounds of error in the assessment of the facts, error in the application of law or error in the procedure upon which the ruling is based.

(2) An interlocutory procedural order which pursuant to statute shall be made on an assessment of what is appropriate and necessary for the proper conduct of the case may, as far as the discretionary assessment is concerned, only be appealed on the grounds that the ruling is unsound or clearly unreasonable.

(3) A ruling that is made in the form of a decision may only be appealed on the grounds that the court has based the decision on an incorrect interpretation of the types of rulings that the court may make pursuant to the statutory provision that has been applied, or on the grounds that the ruling is obviously unsound or unreasonable.

Section 29-4 Claims that may be heard in the appeal case

(1) An appeal can relate to claims that have been determined by the appealed ruling.

(2) If they can be heard pursuant to substantially the same procedural rules, an appeal may include the following claims in addition to claims referred to in subsection (1):

a) claims that are linked to claims referred to in subsection (1) and that cannot be brought in a separate action,

b) claims that are connected to claims referred to in subsection (1), where the amendment relates to circumstances that have occurred too late, or that have become known too late, for the claim to be included in the action at an earlier stage,

c) claims that are connected to claims referred to in subsection (1) and the opposite party does not object to broadening the action and the court does not find that material reasons suggest otherwise,

d) other claims that are connected to claims referred to in subsection (1) where the court finds that the new claim may be properly heard on appeal and there are weighty reasons why it should be allowed to be heard, and

e) new claims that are brought by way of counterclaim where the counterclaim could not have been raised at an earlier stage or where the opposite party consents.

(3) The prayer for relief in respect of a determined claim may only be broadened if the opposite party consents or if the amendment is based on circumstances that became known to the party after the main hearing in the district court. In cases that are heard according to general procedure, the amendment can also be based on circumstances of which the party cannot be reproached for not having been aware until after the conclusion of the preparation of the case if the district court has disallowed the amendment.

(4) A party may also bring claims pursuant to subsection (2) or broaden the prayer for relief pursuant to subsection (3) after the time limit for appeal or reply has expired provided that it would be reasonable to allow the amendment. A party may at any time require the court to hear claims pursuant to subsection (2)(a) and amendments to the prayer for relief that could not have been raised at an earlier stage.

Section 29-5 Time limit for appeal

(1) The time limit for appeal is one month unless otherwise provided by statute.

(2) The court may set a one week time limit for appeal against

a) rulings that order or refuse access to evidence or issues of evidence,

b) rulings that order someone to give an affirmation, and

c) rulings that appoint or reject the appointment of an expert.

(3) The court may require that an appeal against a ruling pursuant to subsections (2)(a) and (b) as to access to evidence or the giving of an affirmation, which pursuant to section 19-13(2) cannot be enforced until it becomes final and enforceable, shall be lodged immediately if the person entitled to appeal is present in court.

(4) When pronouncing judgement, the court may fix a time limit for appeal of up to six weeks from the date of service if it will be particularly difficult for the parties to observe the time limit pursuant to subsection (1).

Section 29-6 Waiver of the right of appeal

(1) The right of appeal may be waived. The right of appeal may only be waived before the ruling is pronounced if the waiver is mutual. Notwithstanding that the right of appeal has been waived before the ruling, an appeal may be brought on the grounds of error pursuant to section 29-21(2).

(2) The right of appeal must be waived expressly.

Section 29-7 Derivative appeal

(1) A party who lacks a direct right of appeal because the time limit for appeal has expired, or the right of appeal has been waived or the requirement as to the value of the subject matter of appeal is not fulfilled, shall still have a right of appeal unless an appeal by the opposite party is limited to an appeal against procedure.

(2) An appeal pursuant to subsection (1) is not necessary if the party’s claim is limited to amending the award of cost.

(3) An appeal pursuant to subsection (1) must be lodged within the time limit pursuant to section 29-10(2).

(4) An appeal pursuant to subsection (1) shall lapse if the appeal by the opposite party is not heard on its merits.

Section 29-8 Legal standing

(1) The parties to the action may appeal against judicial rulings to have them amended in their favour. Any person who will be affected by the amendment shall be cited as respondent.

(2) A person who is not a party to the action may appeal against rulings that relate to his procedural rights or obligations. Such persons shall be cited as respondents in appeals brought by other persons.

Section 29-9 Submitting the appeal. The notice of appeal

(1) An appeal shall be submitted by notice of appeal.

(2) The appeal shall be submitted in writing or orally pursuant to the provisions of section12-1(2) to the court that made the appealed ruling.

(3) The notice of appeal shall state:

a) the name of the appellate court,

b) the names and addresses of the parties, their party representatives and counsel,

c) the ruling that is appealed,

d) whether the appeal applies to the ruling in its entirety or only to certain parts thereof,

e) the claim to which the appeal relates, and a prayer for relief that states the outcome the appellant is claiming,

f) the errors in the appealed ruling that are alleged,

g) the factual and legal grounds for the alleged errors,

h) the evidence that will be presented,

i) the basis upon which the court may hear the appeal, if there can be any doubt as to this, and

j) the appellant’s views of the on the further hearing of the appeal.

(4) The notice of appeal shall provide a basis for the parties and the court to hear the case in a sound manner. The notice shall specifically state the issues in the appealed ruling that are contested, and any new factual or legal grounds or new evidence. In all other respects, section 9- 2(3) applies to the extent appropriate.

Section 29-10 Preliminary hearing of the appeal by the recipient court

(1) If the court finds that the appeal is deficient or that the time limit for appeal may have expired, the appellant shall be given the opportunity to rectify the error pursuant to sections 16-5 and 16-6. A ruling on whether the appeal shall be summarily dismissed or reinstatement granted shall be made by the court of appeal.

(2) The court shall serve the notice of appeal on the respondent and set a time limit for submitting the reply. The time limit shall normally be three weeks for appeals against judgements and one week for appeals against interlocutory orders and decisions.

(3) The case shall be transmitted to the court of appeal immediately after the reply has been submitted and communicated to the appellant. The same applies if no reply has been submitted before the time limit has expired.

Section 29-11 The reply

(1) The respondent should submit a reply.

(2) In his reply, the respondent should give an account of his views on the appeal. The respondent should make a prayer for relief and state the factual and legal grounds for the prayer and the evidence that will be presented. The respondent should express his views on the further hearing of the appeal.

(3) If the reply constitutes a derivative appeal, sections 29-9 and 29-10 apply to the derivative appeal.

Section 29-12 Summary dismissal and setting aside during the preparation of the appeal

(1) During the preparation of the appeal, the court of appeal may

a) summarily dismiss an appeal that suffers from an error that must lead to summary dismissal,

b) quash an action or part thereof on the grounds that the courts lack jurisdiction or that the action has been determined by a final and enforceable judgement, and

c) set aside an appealed ruling where there is an error that must be given unconditional effect, cf. section 29-21(2).

(2) In an appeal against a judgement passed following simplified judgement proceedings or small claims procedure, the court of appeal may set aside the judgement instead of referring the appeal if it finds that the judgement suffers from an error in the application of law or from significant procedural errors, and that the further hearing of the case ought to take place in the district court. (3) Section 9-6 applies correspondingly to the hearing.

Section 29-13 Leave to appeal. Refusal

(1) An appeal against a judgement in an asset claim shall not be referred for hearing without leave of the court of appeal if the value of the subject matter of the appeal is less than NOK 125 000. In determining whether to grant leave, the court shall have regard, among other things, to the character of the case, the parties’ needs for review and whether there appear to be flaws in the appealed ruling or the hearing of the case.

(2) The court of appeal may refuse leave to appeal against a judgement if it finds it clear that the appeal will not succeed. Refusal may be limited to certain claims or grounds of appeal.

(3) If a ruling pursuant to subsection (1) has not been made before the appeal hearing, leave may still be refused if at that stage it transpires that the value of the subject matter of the appeal is less than NOK 125 000.

(4) The court of appeal cannot refuse leave pursuant to subsection (2) unless the party has been given notice that refusal is being considered. Such notice must be given before the further preparation of the case is raised with the parties pursuant to section 29-14(3), and no later than one month after the court of appeal received the appeal.

(5) Rulings pursuant to subsections (1) and (2) shall be made by decision without an oral hearing. Refusal pursuant to subsection (2) requires unanimity. The decision may only be appealed on the grounds of procedural error. An appeal cannot be brought against the court’s decision not to refuse leave pursuant to subsection (2), nor can this constitute grounds of appeal.

Section 29-14 Further preparation of the case

(1) If the appeal is not determined pursuant to sections 29-12 or 29-13, the hearing of the case shall proceed in accordance with subsections (2) or (3). Preparation of the case shall focus on the issues to be reviewed on appeal and that are in dispute. Sections 9-6 and 9-7 apply correspondingly.

(2) Unless further preparation of the case is necessary to establish a sound basis for the ruling, appeals against interlocutory orders and decisions shall normally be determined on the basis prevailing when the case is transmitted to the court of appeal. If it is necessary to discuss the further preparation of the case, section 9-4 applies to the extent appropriate.

(3) Sections 9-4, 9-5(3) and (4), 9-10 and 9-11 apply correspondingly to appeals against judgements.

Section 29-15 Type of hearing and the basis for the ruling in appeals against interlocutory orders and decisions

(1) Appeals against interlocutory orders and decisions shall normally be determined following a written hearing.

(2) An oral hearing shall be held if required out of regard to the need to ensure sound and fair legal proceedings. The oral hearing may be limited to specific issues. Section 29-18 applies correspondingly to the oral hearing to the extent appropriate.

Section 29-16 Type of hearing and basis for the ruling in appeals against judgements

(1) Appeals against judgements shall be determined following an oral appeal hearing pursuant to section 29-18 or a court hearing pursuant to section 29-14(3), cf. section 9-5(4). The description of the facts pursuant to subsection (2), accounts pursuant to subsection (3) and submissions pursuant to subsection (4) shall form part of the basis for the ruling in the case. The court may decide that the case shall be determined following a written hearing pursuant to subsection (5).

(2) The court can rely on the description of the facts in the district court’s judgement without reviewing it if the description is not contested.

(3) The court may decide that the parties shall submit written accounts of parts of the factual or legal issues involved in the case if this may lead to a more efficient and cost-effective hearing or if it is necessary in order to establish a considerably firmer basis for the ruling. If a party objects to submitting a written account pursuant to this subsection, the issue shall be determined by interlocutory order.

(4) Section 9-9(2) and (4) apply correspondingly.

(5) If the appeal relates only to procedure and the application of law, or if it only to a limited extent raises factual issues in respect of which direct presentation of evidence will be of material importance, the court may decide that the appeal shall be ruled on following a written hearing if this will provide a sound basis for the ruling. After the court’s decision, the parties shall submit written submissions which, together with facts that emerge at any court hearing pursuant to the fourth sentence of this subsection, shall form the basis for ruling on the case. Each party shall submit at least one submission, but is entitled to submit two. The court may decide that a court hearing shall be held after the written submissions for an oral hearing of one or more specific issues in the case.

Section 29-17 Lay judges

If an appeal against judgement is not heard entirely in writing, the court may sit with two lay judges. Section 9-12(2) and (3) apply correspondingly.

Section 29-18 Oral appeal hearing

(1) An oral appeal hearing shall take place pursuant to the provisions in sections 9-13, 9-14, 9-16, 9-17 and 16-4. The court shall ensure that the hearing is focused on the issues that are raised in the appeal and that are in dispute.

(2) Section 9-15 applies correspondingly to the conduct of the main hearing. The appellant shall normally address the court before the respondent. Where both parties have appealed, the court shall determine which party shall address the court first. The court may decide that the parties shall deliver their main addresses pursuant to section 9-15(10) in all cases where this would lead to effective management of the appeal hearing.

(3) After a party has presented or, where appropriate, clarified his prayers for relief and the grounds for the prayer, the court may preclude further proceedings if it finds it clear that they will not succeed.

Section 29-19 Waiver of notice of appeal

(1) A party who has given notice of appeal may waive the appeal at any time before the appeals hearing has opened and, with the consent of the opposite party, at any time before the claim is ruled on. Appeals which are heard in writing only may be waived at any time before the appeal is ruled on.

(2) Waiver of appeal precludes any subsequent appeal.

Section 29-20 The court's review of the appeal

(1) The court may only review the claims that are appealed. The court shall nevertheless gives effect to errors pursuant to section 29-21(2) for claims between the appellant and the respondent that are not appealed when such error also afflicts such claims and it is likely that the error has influenced the determination of such claims.

(2) In appeals against procedure, the court may only review the procedural errors that are invoked and cannot review the merits of the case. The court may give effect to errors pursuant to section 29-21(2) beyond the scope of the appeal.

(3) In appeals on the merits, the court is bound by the grounds for appeal, and such that sections 11-2 and 11-4 provide the framework for the review. The court cannot review the procedure, but may give effect to errors pursuant to section 29-21(2) beyond the scope of the appeal.

Section 29-21 Procedural errors

(1) Effect shall be given to a procedural error if it is likely that such error has had an impact on the appealed ruling.

(2) The following errors shall always be given effect:

a) disregard of mandatory conditions for granting leave or determining the claim,

b) unlawful composition of the court,

c) deficiencies in the ruling that cannot be rectified pursuant to sections 19-8 and 19-9 and that prevent the appeal being heard, or

d) that the ruling was made against a party who was not present and who was not lawfully summonsed or who was lawfully absent.

Section 29-22 Separate hearing and determination of appeals against procedure

(1) If a ruling is appealed both on the grounds of procedure and on the merits, the appeal against procedure shall generally be determined first.

(2) Notwithstanding that there is a procedural errors to which effect shall be given pursuant to section 29-21, the court of appeal can rule on the merits if

a) the court of appeal has jurisdiction to review the claim to which the appeal relates,

b) the district court has ruled on the claim on the merits, and

c) regard for the parties does not suggest that the claim should be retried in the district court.

(3) A separate appeal cannot be lodged if the court of appeal has granted leave to appeal on the merits.

Section 29-23 The determination of the appeal by the court of appeal

(1) The appeal shall be ruled on by judgement or interlocutory order pursuant to section 19-1.

(2) The appeal shall be summarily dismissed if the court of appeal finds that it cannot succeed.

(3) The appealed ruling shall be set aside if an appeal against procedure succeeds or if the court of its own motion gives effect to a procedural error pursuant to section 29-21(2). The court of appeal may decide that the further hearing of the case after the appealed ruling is set aside shall take place before a different court or different judges. If the basis upon which the ruling was set aside implies that the case cannot be heard further, the case shall be summarily dismissed.

(4) If an appeal on the merits of a ruling succeeds, the court of appeal shall make a new ruling on the merits if it has a basis for doing so. In all other respects, subsection (3) applies correspondingly.

Section 29-24 Further hearing after a ruling has been set aside

(1) After a ruling has been set aside, the case shall be transmitted to the court that is to hear the case further.

(2) The court shall on its own motion ensure that the case is heard further. At the subsequent hearing, the district court shall apply the interpretation of the law which the court of appeal applied when setting aside the original ruling.

Chapter 30. Appeal to the Supreme Court

Section 30-1 The Supreme Court as appellate court

(1) The Supreme Court is the appellate court for rulings of the court of appeal and for appeals against judgements where leave to appeal directly to the Supreme Court has been granted pursuant to section 30-2.

(2) The Appeals Committee of the Supreme Court shall determine appeals against interlocutory orders and decisions.

Section 30-2 Direct appeal to the Supreme Court

(1) Appeal against a judgement that would otherwise fall within the jurisdiction of the court of appeal may with leave be appealed directly to the Supreme Court. Leave may only be granted if the case gives rise to particularly important issues of principle upon which it is important to promptly ascertain the view of the Supreme Court, and if regard for the need for a sound hearing does not weigh against direct appeal. Leave to appeal directly to the Supreme Court may not be granted for appeals against judgements passed following small claims or simplified judgement proceedings.

(2) As a general rule, leave to appeal directly to the Supreme Court shall be granted for the case as a whole. However, leave may be granted to split the hearing and the adjudication if a split is permissible pursuant to section 16-1 and it would clearly be expedient to the further hearing of the case that a claim or a grounds for the prayer for relief be heard separately and ruled on by way of direct appeal pursuant to subsection (1).

(3) An application to appeal directly to the Supreme Court may be submitted by the appellant or the respondent within the time limit for the submission of the reply. Section 29-10 applies correspondingly to the district court's preparation of the appeal, except that the case shall be transmitted to the Supreme Court.

(4) Leave to appeal directly to the Supreme Court may be withdrawn if the further preparation of the case reveals that the appeal ought to be ruled on by the court of appeal on account of the presentation of evidence.

(5) If leave to appeal directly to the Supreme Court is not granted or is withdrawn pursuant to subsection (4), the case shall be transmitted to the court of appeal who shall hear and rule on the appeal pursuant to the provisions in Chapter 29. Section 29-13 shall not apply if leave to appeal directly to the Supreme Court has been withdrawn pursuant to subsection (4).

(6) If leave to appeal directly to the Supreme Court is limited pursuant to subsection (2) second sentence, the remainder of the appeal shall be transmitted to the court of appeal.

(7) Rulings on leave pursuant to subsections (1) or (2) or withdrawal pursuant to subsection (4) shall be made by the Appeals Committee of the Supreme Court.

Section 30-3 Corresponding application of the provisions on appeal to the court of appeal

Sections 29-2 to 29-12 and sections 29-19 to 29-24 apply correspondingly to appeals to the Supreme Court, subject to any modifications pursuant to the provisions in this Chapter. Rulings pursuant to section 29-12 can be made by the Appeals Committee of the Supreme Court.

Section 30-4 Leave to appeal against judgement

(1) Judgements cannot be appealed without leave. Leave can only be granted if the appeal concerns issues whose significance extends beyond the scope of the current case or if it is important for other reasons that the is case determined by the Supreme Court.

(2) The issue of leave shall be determined for each appeal. Leave may be limited to specific claims and to specific grounds of appeal, including to specifically invoked errors in the application of law, procedure or the factual basis for the ruling.

(3) The issue of leave shall be determined by the Appeals Committee of the Supreme Court by way of decision. A decision to refuse leave or to grant limited leave requires unanimity.

Section 30-5 Refusal of leave to appeal against interlocutory orders and decisions

Leave to appeal against an interlocutory order or a decision may be refused if the appeal does not raise issues whose significance extends beyond the scope of the current case and there are no other considerations that suggest that the appeal should be tried on its merits. Leave to appeal may also be refused if the appeal in the main raises extensive questions of evidence. Section 30- 4(2) and (3) apply correspondingly.

Section 30-6 Limitations on the right of second-tier appeals against interlocutory orders

An appeal to the court of appeal that is determined by interlocutory order cannot be appealed by way of second-tier appeal. However, this does not apply if

a) the ruling summarily dismisses a case from the district court because the courts lack jurisdiction over the case or the case has been determined by a final and enforceable judgement,

b) the appeal relates to the procedure in the court of appeal,

c) the appeal relates to the general legal interpretation of a written legal rule, or

d) the appeal relates to a ruling on access to evidence pursuant to section 22-11.

Section 30-7 New claims, broadening the prayer for relief, new factual basis and new evidence

(1) When leave to appeal has been granted pursuant to section 30-4, or leave to appeal directly to the Supreme Court has been granted pursuant to section 30-2, new claims cannot be asserted, the prayer for relief in respect of existing claims cannot be broadened and new facts or evidence cannot be submitted unless special grounds suggest otherwise. The issue shall be determined by the Appeals Committee of the Supreme Court.

(2) In appeals against interlocutory orders and decisions, the court may fix a time limit for extensions or amendments referred to in subsection (1).

Section 30-8 Further preparation of the case

(1) If the appeal is not disposed of by refusal of leave pursuant to section 30-4 or 30-5 or by setting aside or summary dismissal pursuant to section 29-12, cf. section 30-3, the court shall consider whether further preparation of the case is necessary. Preparation shall focus on the issues to be reviewed on appeal and that are in dispute. Sections 9-6 and 9-7 apply correspondingly.

(2) Unless further preparation of the case is necessary to establish a sound basis for the ruling, appeals against interlocutory orders and decisions shall normally be determined on the basis prevailing when the case is transmitted to the Supreme Court. If it is necessary to discuss the further preparation of the case, section 9-4 applies to the extent appropriate. Subsection (3) applies if the appeal is to be determined by the Supreme Court following an oral hearing in whole or in part pursuant to sections 30-9(4) or 30-12.

(3) Sections 9-4 and 9-5(3) first sentence apply correspondingly to appeals against judgements. The court may decide that the parties shall submit written closing submissions pursuant to section 9-10(2). The court may fix time frames for the parties’ submissions at the appeal hearing.

Section 30-9 Type of hearing and basis for the ruling in appeals against interlocutory orders and decisions

(1) Appeals against interlocutory orders and decisions shall normally be determined following a written hearing.

(2) The appeal may be summarily dismissed or rejected without further reason if the Appeals Committee of the Supreme Court unanimously finds that the appeal clearly cannot succeed.

(3) The Appeals Committee of the Supreme Court may decide that court hearings shall be held to hear parts of the issues raised on appeal in more detail if required to ensure the proper conduct of the case. Section 30-11 applies correspondingly to oral hearings before the Appeals Committee to the extent appropriate.

(4) If the court decides pursuant to the Courts of Justice Act section 5(1), cf. section 6(1) that the court shall sit with a panel of five judges, it shall at the same time decide whether the case shall be heard in writing or pursuant to the provisions of sections 30-10 and 30-11 on appeals against judgements. A decision to hear the case orally may also be made later by the preparatory judge pursuant to section 19-2(2) or by the court before whom the case is being heard.

Section 30-10 Type of hearing and basis for the ruling in appeals against judgements

(1) Appeals against judgements shall be determined following an oral appeal hearing. The description of the facts pursuant to subsection (2) and accounts pursuant to subsection (3) shall form part of the basis for the ruling. The court may decide that the case shall be determined following a written hearing pursuant to subsection (4).

(2) The court may decide that the parties shall submit written accounts of specific factual and legal issues in the case.

(3) The court can rely on the description of the facts in the district court’s or the court of appeal’s judgement without reviewing it if the description is not contested.

(4) The Appeals Committee of the Supreme Court may decide on a written hearing if the issues raised by the case are suited to be heard in writing. Section 29-16(5) second to fourth sentence apply correspondingly. If a court hearing is held after the written submissions, section 30-11 applies to the extent appropriate.

Section 30-11 Oral appeal hearing

(1) Court-appointed experts may be examined directly before the Supreme Court. Evidence shall in other respects be presented pursuant to section 26-2. (2) Sections 9-13, 9-14, 9-17, 16-4, 29-18(1) second sentence, 29-18(2) second and third sentences and 29-18(3) apply to the appeal hearing as far as they are appropriate. Each party may address the court twice. The parties’ second address shall be limited to issues raised by the opposite party and to the oral testimony of the experts. Experts who testify directly before the Supreme Court shall testify after the parties have held their first address unless the Supreme Court determines otherwise.

Section 30-12 Hearing cases that are to be ruled on by more than five judges

A case or legal issue that is to be ruled on by the Supreme Court sitting with a panel of more than five judges pursuant to the Courts of Justice Act section 5(4) shall always be heard pursuant to sections 30-10(1) to (3) and 30-11.

Section 30-13 The State’s right to participate in cases concerning the Constitution or international obligations

(1) The Supreme Court shall notify the Ministry of Justice as representative of the State if a case that is to be heard before the Supreme Court raises the question of setting aside or restrictive interpretation of rules laid down in statute, provisional ordinance or parliamentary decision on the grounds that the rule or decision may be contrary to the Constitution or violate rules that are binding on Norway pursuant to its international obligations. The State is entitled to participate in the case to the extent necessary to safeguard the State's interests with regard to the potential conflict of rules.

(2) If the State participates, the court may decide that the State shall submit written accounts of specific factual and legal issues involved in the case.

Section 30-14 Setting aside and further hearing before the lower court where the basis for the ruling is deficient

(1) The appealed ruling shall be set aside if the hearing shows that there are or may be errors in the factual or legal basis for the ruling, but the Supreme Court does not have a sound basis for making a new ruling on the claim to which the case relates.

(2) If, in order to rule on the appeal, it is necessary to consider evidence that has not been assessed in the appealed ruling, the appealed ruling may be set aside if it is important that the assessment takes place in the lower court out of regard for the need for sound and proper proceedings.

(3) During the preparation of the case, the court may rule that the proceedings before the Supreme Court shall be limited in such a way that deliberation on issues in dispute that may be referred to the lower court pursuant to subsection (2) shall be provisionally postponed.

Section 30-15 Setting aside the district court’s ruling in addition

(1) If an error that leads to a ruling being set aside also afflicts the ruling of the district court, both rulings shall be set aside. However, this shall not apply if the court of appeal can determine the case on its merits at a new hearing and this would be an appropriate way of dealing with the case.

(2) If the district court’s ruling is set aside without the case also being summarily dismissed, section 29-24 applies to the further hearing of the case in the district court.

Criminal Procedure Act

Act No. 25 of 22 May 1981

- extracts -

Part VI
Judicial remedies

Chapter 23 Appeal

§ 306

Appeals against judgments of the District Court (tingretten) or the Court of Appeal (lagmannsretten) may be brought by the parties to the appellate court indicated in Sections 6 to 8.

Error in the assessment of evidence in relation to the question of guilt cannot be a ground of appeal to the Supreme Court.

As regards a judgment of the Court of Appeal in a case that is tried with a jury, no appeal, to the detriment of the person charged, may be brought against the application of law with regard to the question of guilt unless the ground of appeal is that the recorded explanation by the president of the court of the legal principles applicable was wrong.

§ 307

Any person who has been acquitted may not appeal unless the court has found it proved that he committed the unlawful act referred to in the indictment.

Any person acquitted by a judgment of the Court of Appeal in a case that is tried with a jury may not appeal unless the question of guilt has been decided against him.

§ 308

If the person charged is dead, his spouse, relatives in a direct line of ascent or descent, siblings and heirs may appeal in his stead.

§ 309

The prosecuting authority may appeal in favour of the person charged. This applies even if the judgment is legally enforceable and even if the person charged is dead.

§ 310

The time-limit for an appeal is two weeks from the date on which judgment is delivered.

If the person charged is not present when judgment is delivered, the time-limit for him runs from the service of the judgment.

If the official in the prosecuting authority who is entitled to appeal is not present when judgment is delivered, the time-limit for the said authority runs from the date when the judgment is received in its office.

§ 311

If one party appeals, the other party may lodge a cross-appeal within one week. For the person charged the time-limit runs from service of notice of the prosecuting authority's appeal. For the said authority the time-limit runs from the date when notice of appeal by the person charged reaches the official who is entitled to appeal.

If the main appeal is withdrawn, summarily dismissed, or not allowed to proceed, the cross-appeal lapses unless it fulfils the conditions for an independent appeal.

§ 312

An appeal by the person charged shall be submitted in writing or orally to the court that has pronounced the judgment or to the prosecuting authority. If the person charged is in custody, the appeal may also be submitted to the prison authority concerned.

An oral notice of appeal which is not submitted when judgment is delivered shall be reduced to writing on the spot, dated and signed by the appellant and the recipient.

If the court or the prison authority receives the notice of appeal, it shall be forwarded to the prosecuting authority without delay.

An appeal by the prosecuting authority must be delivered for service on the person charged before the time-limit for an appeal expires.

§ 313

If the person charged has an official defence counsel, the latter shall on request advise on the question of an appeal.

Defence counsel shall also assist the person charged with the notice of appeal. Corresponding assistance may be required by any authority specified in Section 312.

§ 314

The notice of appeal shall state:

1. the judgment that is being appealed against, whether the appeal relates to the whole judgment or only some counts, and whether it includes any decision relating to confiscation or a declaration that a statement is null and void;

2. whether the appeal relates to procedure, the assessment of evidence in relation to the question of guilt, the application of law with regard to the question of guilt, or the decision concerning a penalty or sanction specified in Section 2, first paragraph, item 1;

3. when the appeal relates to procedure, what error is alleged.

There should also be stated:

1. in an appeal against the application of law, the error on which the appeal is based;

2. new evidence that must be invoked;

3. the alteration demanded.

§ 315

Procedural decisions cannot be used as a ground of appeal when they are by their nature or pursuant to special statutory provisions unchallengeable.

In defamation cases it cannot be a ground of appeal that a decision made during the preparatory proceedings concerning the production of evidence was wrong.

In trying procedural issues the court of appeal is not bound by decisions made pursuant to an interlocutory appeal. However, the Court of Appeal is bound by the interpretation of the law on which a decision of the Interlocutory Appeals Committee of the Supreme Court is based.

§ 316

The prosecuting authority shall without delay send the notice of appeal and the other documents relating to the case to the court of appeal.

§ 317

The court of appeal will try the issue whether the appeal has been lodged in time and otherwise fulfils the legal requirements.

§ 318

An appeal that is submitted after the time-limit for an appeal has expired shall be summarily dismissed unless the court finds that the appellant should not be held liable for exceeding the time-limit. In any case an appeal must be submitted within two weeks after the conclusion of the matter that has caused the delay.

The court may omit to decide the question of summary dismissal if it finds that the appeal shall not be allowed to proceed pursuant to Section 321, second or third paragraph, or that consent shall be denied pursuant to Section 321, first paragraph, or Section 323.

§ 319

An appeal shall also be summarily dismissed if it does not fulfil the requirements of Section 314, first paragraph, or it is subject to some other error that prevents it from being heard. The provision in Section 318, second paragraph, shall apply correspondingly.

An attempt should be made to remedy unintentional errors. If necessary, the appellant may be granted a short period in which to amend his notice of appeal.

§ 320

In the case of appeals to the Supreme Court, the Interlocutory Appeals Committee of the Supreme Court will make decisions pursuant to Sections 317 to 319.

§ 321

An appeal to the Court of Appeal concerning matters in regards to which the prosecuting authority has not demanded and there has not been imposed any sanction other than a fine or confiscation may not be allowed to proceed without the consent of the court. Such consent shall only be given when there are special reasons for doing so. Consent is not, however, necessary when the person charged is a business enterprise (cf. Chapter 3a of the Penal Code).

An appeal to the Court of Appeal may otherwise not be allowed to proceed if the court finds obvious that the appeal will not succeed. An appeal by the prosecuting authority that is not in favour of the person charged may also not been allowed to proceed if the court finds that the appeal concerns questions of minor importance, or that there is otherwise no reason for the appeal to be heard.

An appeal concerning a felony punishable by law with imprisonment for a term exceeding six years may not be allowed to proceed only in cases referred to in the second sentence of the second paragraph. An increase of the maximum penalty because of repeated offences, a concurrence of felonies, or the application of Section 232 of the Penal Code shall not be taken into account.

A decision to refuse consent or to refuse to allow an appeal to proceed requires unanimity. A refusal may be reversed in favour of the person charged if there are special reasons for doing so.

Decisions pursuant to this section shall be made by a court decision and may be limited to part of the case.

An interlocutory appeal concerning any refusal pursuant to this section or any rejection of an application for the reversal of such a refusal may be brought on the basis of procedural error. Otherwise decisions pursuant to this section may not be challenged by an interlocutory appeal or used as a ground of appeal.

§ 322

An appeal against a judgment of the District Court may be decided without an appeal hearing when the Court of Appeal unanimously finds it clear:

1. that the judgment should be set aside;

2. that the person charged must be acquitted because the matter prosecuted is not criminal or criminal liability has lapsed; or

3. that the judgment should, in accordance with the appeal, be altered in favour of the person charged if the evidence in relation to the question of guilt is not in issue.

The Court of Appeal may also set aside the judgment when the court unanimously finds that the judgment would be altered to the detriment of the person charged, because the statutory provisions relating to the determination of a penalty or other sanction have been wrongly applied or because information of essential significance for such determination was lacking.

If an appeal is brought concerning the assessment of evidence in relation to the question of guilt and the prosecution is dropped, the court will pronounce a judgment of acquittal without an appeal hearing.

§ 323

An appeal to the Supreme Court may not proceed without the consent of the Appeals Committee of the Supreme Court. Such consent shall only be given when the appeal is concerned with issues whose significance extends beyond the current case, or it is for other reasons especially important to have the case tried in the Supreme Court.

The matter shall be decided by a court decision. Consent may be limited to part of the case. A decision to refuse consent shall be unanimous. It may be reversed in favour of the person charged if there are special reasons for doing so.

§ 324

Decisions pursuant to Sections 318 to 323 shall be made without party proceedings. The court may, however, allow the parties to express their views in writing.

If one of the parties has in a statement relating to the appeal pleaded new facts that are not obviously without significance, the court shall inform the opposite party of any such statement.

§ 325

If an appeal is not decided according to the aforesaid provisions, it shall be referred to an appeal hearing. The decision to refer may not be challenged by an interlocutory appeal or serve as a ground of appeal.

§ 326

If an appeal concerning the same matters is brought by the same or different parties over both the assessment of evidence in relation to the question of guilt and other aspects of the judgment, the court will first try the issue of referring the appeal relating to the evidence. The court may, however, omit to decide the issue of referring an appeal if pursuant to the provisions of Section 322 there are grounds for setting aside the judgment or an acquittal without an appeal hearing.

If the appeal relating to the evidence is referred to a appeal hearing, but withdrawn or summarily dismissed, the case shall nevertheless proceed to an appeal hearing if other grounds for an appeal still subsist.

§ 327

An appeal hearing shall be prepared and carried out according to the rules applicable to the hearing at first instance in so far as such rules are appropriate and it is not otherwise provided below. The provisions in Section 275, first paragraph, second and third sentences, shall not apply.

§ 328

When an appeal is referred, a defence counsel shall be appointed immediately.

The person charged shall at the same time be informed of the appointment. In the case of an appeal to the Supreme Court he shall also be informed that the case will be heard in the Supreme Court as soon as possible, and that he will not be summoned to attend the hearing, but will be notified thereof.

§ 329

If the issue of the evidence in relation to the question of guilt is to be tried, the court shall send the documents relating to the case to the prosecuting authority with an order to forward the documents to defence counsel within a fixed time-limit. The court shall determine a time-limit for the parties to submit a summary of evidence.

If there is no appeal relating to the evidence, the court shall send the documents to the person who, pursuant to the provisions of Section 339, shall be entitled to speak first at the hearing, with an order to forward such documents to the opposite party within a fixed time-limit. The court shall if necessary determine a time-limit for submitting a summary of evidence.

As regards the preparation of extracts, Act No. 2 of 14 August 1918 relating to extracts in civil disputes and criminal cases applies.

§ 330

If the appeal is not related to the assessment of evidence in relation to the question of guilt, the court will decide what evidence it must be deemed necessary to produce. The question of the amount of evidence to be produced may be dealt with in the Court of Appeal before the appeal hearing pursuant to the provisions of Section 272 (cf. Section 274).

§ 331

If the appeal hearing in the Court of Appeal is to include the assessment of evidence in relation to the question of guilt, a completely new trial of the case shall be held in so far as it has been referred.

The indictment may be extended if the person charged consents thereto or makes a unreserved confession which is corroborated by the other evidence. The indictment may be altered within the limits of the same criminal matters. A new or altered indictment shall be served on the person charged.

If only a part of the assessment of evidence in the judgment is contested, the production of evidence may be limited to that part.

What has been recorded in the court record of the evidence given by witnesses or experts before the District Court may, besides in the cases specified in Sections 296 and 297, be read aloud if none of the parties requests a fresh examination.

§ 332

For an appeal hearing that includes the assessment of evidence in relation to the question of guilt or the assessment of sentence for a felony punishable by law with imprisonment for a term exceeding six years, the Court of Appeal shall be constituted with four lay judges. Section 321, third paragraph, second sentence, shall apply correspondingly. In complex cases, the president of the court may decide that one or more deputy members for the lay judges shall follow the proceedings and join the court if any of the lay judges is unable to attend. In cases in which it is necessary, the president of the court may decide that two of the lay judges shall be experts. They shall be appointed pursuant to Section 87 or 88 of the Court of Justice Act.

The present section does not apply to cases that are to be tried with a jury pursuant to Chapter 24.

§ 333

If an appeal to the Court of Appeal is not related to the assessment of evidence in relation to the question of guilt or the assessment of sentence for a felony punishable by law with imprisonment for a term exceeding six years, the court may with the consent of the parties decide that the case shall be dealt with in writing. Section 321, third paragraph, second sentence, shall apply correspondingly.

The written proceedings shall be conducted by the judge appointed by the presiding judge of the Court of Appeal.

Each party shall be allowed to sets of pleadings.

The court may reverse the decision that the case shall be dealt with in writing.

A decision to have written proceedings may not be challenged by interlocutory appeal or used as a ground of appeal.

§ 334

If the Court of Appeal shall only try issues of procedure or application of law, the person charged shall not be summoned to attend the appeal hearing unless the court finds that there are special reasons for doing so. If the court is only to try the issue of a penalty or other sanction, a summons may be omitted if the presence of the person charged is considered superfluous.

The person charged shall not be summoned to attend an appeal hearing in the Supreme Court.

In all cases the person charged shall as far as possible be notified of the appeal hearing.

§ 335

If on an appeal from the person charged the Court of Appeal shall try the issue of the evidence in relation to the question of guilt, it shall be stated in the writ of summons that his appeal against the assessment of evidence will be summarily dismissed if he does not appear. Otherwise the person charged shall be summoned in accordance with the provisions of Section 87.

§ 336

If the person charged is summoned in accordance with Section 335, first sentence, and does not appear without it being shown to be clear or probable that he has a lawful excuse, his appeal against the assessment of evidence shall be summarily dismissed. The same applies if it has not been possible to serve such a summons on him because he has absconded. The summary dismissal is no bar to a trial of appeal which the court may undertake regardless of any ground of appeal.

If on an appeal by the prosecuting authority the Court of Appeal shall try the issue of evidence in relation to the question of guilt, the case may proceed in the absence of the person charged if the conditions pursuant to Section 281 are fulfilled and imprisonment for a term exceeding one year has not been imposed in the judgment appealed against.

If the court shall not try the issue of evidence in relation to the question of guilt, the case may always proceed in the absence of the person charged unless he is summoned or shall be summoned to attend the appeal hearing and it is shown to be clear or probable that he has a lawful excuse.

§ 337

An order of summary dismissal pursuant to Section 336, first paragraph, first sentence, may be reversed if the person charged shows it to be probable that he had a lawful excuse for his absence and that he cannot be blamed for having omitted to give notice in time. An order pursuant to Section 336, first paragraph, second sentence, may be reversed if the person charged shows it to be probable that he had not absconded.

An application for reversal must be submitted before the expiry of the time-limit for an interlocutory appeal. The provisions of Section 318, first paragraph, shall apply correspondingly.

§ 338

When one party in a case before the Supreme Court finds it necessary to have evidence taken judicially or to have a judicial inquiry carried out, the said party may apply for a judicial recording of evidence.

An application for evidence to be judicially recorded shall be submitted to the Interlocutory Appeals Committee of the Supreme Court, which will decide whether the application shall be granted.

The provisions of Section 271 shall apply correspondingly.

§ 339

At an appeal hearing that is not concerned with the assessment of evidence in relation to the question of guilt, the appellant shall be entitled to speak first. If both parties have appealed, the president of the court will decide who shall speak first.

If the person charged is present during an appeal hearing in the Court of Appeal, he is in all cases entitled to speak before the hearing is concluded. In the Supreme Court the court may allow the person charged to speak.

§ 340

In the Supreme Court evidence shall be submitted by reading aloud from the documents relating to the case. Experts may, however, be directly examined before the Supreme Court. An inquiry may be conducted by the Supreme Court if it does not require an inspection of the scene of the crime.

§ 341

The appellant may withdraw the appeal at any time prior to the commencement of the hearing of the appeal and, with the consent of the opposite party, at any time prior to its conclusion.

§ 342

If the court of appeal shall try the issue of the assessment of evidence in relation to the question of guilt, it is bound by the grounds of appeal that are stated in the appeal (cf. Section 314, first paragraph).

Regardless the ground of appeal, the court may nevertheless:

1. try the issue whether the criminal legislation has been correctly applied;

2. for the benefit of the person charged, review the decision concerning a penalty or sanction specified in Section 2, first paragraph, item 1;

3. set aside the judgment on the ground of a procedural error which may be deemed to have affected the substance thereof, to the detriment of the person charged;

4. according to the circumstances set aside the judgment on the ground of any error specified in Section 343, second paragraph.

For the benefit of the person charged, the court may find that an error has also affected parts of the case not covered by the appeal if the said error is significant for such parts too. The same applies if the error is significant for other persons charged who have been convicted in the same case, but who are not covered by the appeal.

§ 343

A procedural error will only be taken into consideration if it is deemed to have affected the substance of the judgment.

The following errors shall unconditionally be deemed to have had such an effect:

1. when a necessary application for a prosecution is lacking;

2. when the case was not brought by the proper authority;

3. when the court was not lawfully constituted; nevertheless an effect shall not unconditionally be attributed to the fact that a case has been erroneously adjudicated with lay judges, that there were not an equal number of lay judges of each sex, that a case has been adjudicated with lay judges from the general panels instead of the special panel, or with lay judges who were appointed instead of being drawn by lot;

4. when judgment was pronounced by a court that had no jurisdiction in the case;

5. when a legally enforceable decision has already been made in the case;

6. when the case was proceeded with in the absence of the person charged contrary to the law;

7. when the person charged had no defence counsel even though this was legally necessary;

8. when the grounds for judgment have defects that hinder the hearing of the appeal.

The errors specified in items 1, 2, 6 and 7, however, only have an unconditional effect in so far as the judgment constitutes a conviction.

§ 344

If the application of the law is upheld, the court shall not alter the penalty imposed, unless it finds that the penalty is obviously disproportionate to the criminal act committed.

§ 345

If the hearing is concerned with the assessment of evidence in relation to the question of guilt, the appeal shall be decided by a judgment pursuant to the provisions of Section 40.

If the court in other cases finds no reason to alter or set aside the judgment appealed against, the appeal shall be dismissed by order. In the opposite case the court shall pronounce a new judgment if the necessary preconditions are fulfilled; otherwise the judgment appealed against shall be set aside by order.

§ 346

An order made by the Court of Appeal pursuant to Section 345 is subject to appeal. The provisions concerning appeals against judgments shall apply correspondingly.

§ 347

When a judgment is set aside, the main hearing shall also be set aside unless the court finds that the setting aside should only apply to the judgment.

If the ground for setting the judgment aside applies only to part of it, the court will decide whether the setting aside shall be limited to this part or include the whole judgment.

§ 348

If the person charged has been convicted of two or more offences by the judgment appealed against, and the issue of the assessment of evidence in relation to the question of guilt shall be tried only for some of them, the court shall in the event of a convicting judgment determine a joint penalty for all the offences. If the person charged is acquitted, the court shall determine a new penalty for the offences to which the conviction continues to apply.

If the person charged is convicted of two or more offences by the judgment appealed against, and no appeal is brought against the assessment of evidence in relation to the question of guilt, the court shall in the event of a setting aside of the judgment or an acquittal in regard to some of the offences determine a new penalty for the offences to which the conviction continues to apply. If there is no appeal against sentence, the penalty imposed may not exceed the total penalty imposed in the judgment appealed against.

§ 349

When the appeal is decided, the documents relating to the case shall, together with the decision, be sent to the prosecuting authority, which shall ensure that they are served on the person charged and any other parties as far as is necessary and that the court that made the decision appealed against is duly informed.

§ 350

If the case is retried after the judgment is set aside, new lay judges shall take part. The court shall follow the interpretation of the law on which the decision in the appeal case is based.

If the judgment set aside applies to two or more matters, and the ground for setting it aside applies only to some of them, the court shall for the other matters apply the decision of the question of guilt which was made in the first judgment.

§ 351

An appeal by the prosecuting authority in favour of the person charged cannot lead to any alteration that is detrimental to him. If the prosecuting authority has only appealed against a contravention of procedural rules exclusively made for the protection of the person charged, this is in all cases deemed to be an appeal in his favour.

4. Description

II. Compostition and organisation

First section:

The Supreme Court consists of the Chief Justice and 19 judges (…).

Second section:

According to Article 5 of the Court of Justice Act, the Court shall sit as a Grand Chamber (…).

III. Powers

Fifth section:

In 2003 the UN Convention on the Rights of the Child of 1989 was incorporated, and in 2009 the UN Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women of 1979 was incorporated.

5. Publications

No remarks.

6. Composition of the Supreme Court of Norway

Justice Ragnhild Noer should be added to the list of Supreme Court Justices (in seniority after Justice Kristin Normann).

7. Your address

Ms Kjersti Buun Nygaard

Deputy Secretary-General

Supreme Court of Norway

Norway

P.O Box 8016 Dep

N-0030 OSLO

Tel. 00 47 22 03 59 40

Fax. 00 47 22 33 23 55

kbn@hoyesterett.no